Denne serien startet litt mindre tilfeldig enn den første, som (som kronologiske lesere vil erindre) begynte med at jeg satte sammen tilfeldige ord og sakte men (u)sikkert peilet meg inn på handlingen. Denne gangen begynte det faktisk med at jeg bestemte meg for å skrive en ny serie om Teofar og hva han siden opplevde! Den oppmerksomme leser vil finne at denne innledningen er datert dagen etter den forrige. Jepp, jeg satt faktisk oppe halve natta for å skrive inn de fire episodene i den første serien...

Fotnoter fortsatt mellom kapitlene. (At de ikke starter på 1, og hopper over enkelte tall, skyldes at dette er skrevet av etter en bok som aldri kom ut, hvor alle fotnotene til alle historiene var nummerert fortløpende og serien om Sigruff var blandet opp med andre historier i et forsøk på å bevare seriepreget. De "manglende" fotnotene hører delvis til i den første serien, og delvis i andre historier.)

Det finnes ikke tvil...
S i g r u f f   J o r s a l o n k e l   e r   t i l b a k e !

Trygghetsvakten Tander sukket dypt. "Forferdelig!" sa han.
"Hva er det som er så forferdelig?" spurte Teofar. Han satt i førersetet i en leiebil i ferd med å transportere Tander til TV'enes (100) bikvarter 456.
"Alle vesnene," forklarte Tander mens han plukket nervøst på det polstrete instrumentbordet foran seg. "De herjer så å si fritt om natten. TV (100) er underbemannet, ser du. Jeg har ikke hatt en frinatt på flere uker. Og ingen andre heller. Bare min avdeling har mistet tolv mann den siste tiden."
"Jaså," sa Teofar alvorlig og slo ut retningsviseren (102) for å svinge inn i sidegaten som fører til bikvarter 456. "Så det er ul..."
"Hva da?" spurte Tander.
"Jeg hadde nær sagt ulvetider," forklarte Teofar.
"Vesentider," bekreftet Tander. Deretter ble han sittende i tanker.
"Ti kroner for tankene dine," sa Teofar da han la merke til Tanders påfallende taushet. (Som man ser, har inflasjonen fortsatt siden våre dager! Setteren)
"Nå," sa Tander og ristet på hodet. "Jeg bare tenkte... Det er synd at Sigruff Jorsalonkel er død."
Teofar snudde seg bort for å skjule et smil.

"Pussig," bemerket Tander og så seg om idet han steg ut av bilen foran bikvarteret.
"Hva er pussig?" spurte Teofar.
"Jeg skulle møte Lieber her," forklarte Tander. "Han bruker å være presis - nå er det faktisk jeg som er for sen. Og..."
"Han er ikke her," konstaterte Teofar.
"Tro hvor han er?" undret Tander. Han snudde seg mot Teofar igjen og sa: "Kan ikke du undersøke for meg? Jeg må gjøre meg klar, så..."
"Javisst," sa Teofar og slo av motoren.

Teofar fulgte Tanders anvisninger, og kom dermed til et lite kontor som vendte ut mot nabogaten. En gammel funksjonær så opp fra arbeidet sitt da Teofar trådte inn.
"Ja?" sa han.
"Jeg vil gjerne vite hvor Lieber er," forklarte Teofar."Tander ba meg spørre."
"Lieber," gjentok funken og bladde raskt gjennom hukommelsen. Plutselig bråstoppet han og tok på seg en kondolerende mine.
"Han er død," sa han kort. "Monotisten..." (104)

Teofar sparket igjen døren til leilighet 53906/990 og subbet trett inn i stuen, hvor han lot seg falle ned i en dyp lenestol.
"Noe i veien?" spurte Potimor. (105)
"Alt," svarte Teofar. "Tander hadde rett. Det er forferdelig!"
"Hva er forferdelig?" spurte Potimor uforstående og forberedte seg til å bli nervøs.
"Alle vesnene!"
"Javisst," bemerket Potimor og besluttet å ta det som en utfordring i stedet for en trusel. "Jeg har sett statistikken. Den stiger. På tide at noen griper inn!"
"TV gjør hva de kan," begynte Teofar.
"Det er ikke nok," avbrøt Potimor. "Det jeg mener, er dette: Det er på tide at

S i g r u f f   J o r s a l o n k e l   v e n d e r   t i l b a k e!"

"Ikke så høyt!" hvisket Teofar, for Potimor hadde nærmest ropt ut ovenstående.
"Roli'," sa Potimor. "Of'selt er Siggen gånn, ju si."
"Men du vil bringe ham tilbake?" spurte Teofar.
"Jeg?" sa Potimor og forsøkte å le. "Åssen kan jeg det? Det er du som er'n!"
"Det er dessverre ikke mulig," sa Teofar nøkternt. "Jeg måtte ha en ny subli, for jeg mistet jo den gamle, husker du..."
"Fiks en til!" foreslo Potimor, realistisk nok.
"Kan ikke ta risken igjen," mente Teofar. "Dessuten har det blitt en ny type (106) nå - kan ikke åpnes av uautorisert personale. Og det er jeg..."
Teofar tidde. Langt borte rullet ekkoet av stenen fra fredag...

"Du har ato'n?" spurte Potimor.
Teofar nikket. "Den står i leiegarasjen i 54. gate," svarte han. "Der jeg kjørte den etter den natta."
"Flott," sa Potimor. "Så har ingen sett deg på'n. Har du leiebeviset og nøklen, så henter jeg den...?"
"Det er'ke nok," sa Teofar pessimistisk. "Kan ikke drepe vesner med en ato. Ikke finne dem heller."
"Så får du skaffe deg det du trenger," sa Potimor og var langt fra pessimistisk. (133)
"Hvordan?" spurte Teofar. "For å få tak i subli, må jeg ha en eller annen lisens, og for å få tak i en TV-radio må jeg ha TV-lisens..."
"Du kan vel få subli på TV-lisens?"
"Javisst," sa Teofar ironisk (eller hva det nå var). "Og hvordan skal jeg så få TV-lisens uten å begynne som TV?"
"Det som må gå, går om du ikke gir deg," filosoferte Potimor. "Jeg har forresten skaffet deg en Uni-detektor." (133)
"Den trenger en spesialspole - TV54/9A - for å virke på vesener," påpekte Teofar. "Og kan du gjette hva jeg trenger for å få det?"

Mietel.
Funksjonær i TV's hovedkvarter. Arbeider i registreringsavdelingen. Bekjent av Tander og dermed også løselig bekjent av Teofar.

Det banket på døren. Mietel la hånden på bryteren for lukkemekanismen til skapet hvor blanketter, stempler og pregere for registrering oppbevares.
"Kom inn," sa han litt usikkert, som alle gjør når de sitter i en slik utsatt stilling som ham. (107) Da han gjenkjente Teofar, flyttet han hånden fra bryteren igjen.
"Hei, Mit," sa Teofar kameratslig og slo seg ned i stolen foran skrivebordet. "Hvordan går det? Ikke just travle tider, hva?"
"Nepp," svarte Mietel. "Men jeg skulle ønske det var det. Du vet jo hva jeg gjør her."
"Eller rettere sagt ikke gjør," bemerket Teofar spydig. "Men du... Det er noe jeg lurer på. Hvordan gjør du det egentlig?"
"Hva da?"
"Det du ikke gjør."
Mietel forklarte.
"Det skjønte jeg ikke," sa Teofar.
"Nei, jeg er mer vant til å gjøre det enn å forklare," innrømmet Mietel.
"Kan du ikke gjøre det, da?" foreslo Teofar. "Sånn fiktivt, altså. Du kan vel makulere det etterpå?"
"Joda," svarte Mietel og reiste seg for å hente det han trengte fra skapet. "Men hvert av disse kortene har et nummer påtrykt, så jeg må registrere i computeren at det er makulert."
"Du slår inn nummeret og CANC?" spurte Teofar."Og ellers bruker du koden REGD?"
"Nettopp," svarte Mietel og slengte et par stempler på bordet.
"Så nummeret er det eneste som registreres i computeren?"
"Ja," svarte Mietel og satte en preger på bordet. "Dette (han tok fram et gult kort og viste det til Teofar) er TV-lisenskort. Når det er korrekt utfylt, altså."
"Enn om noen stjeler et kort og fyller det ut korrekt og progger at det er makulert?" spurte Teofar.
"Da kan han alltids bruke det til å innbille venner og slekt at han er TV, men han vil ikke ha noen praktisk nytte av det, for det er ugyldig," forklarte Mietel og satte seg ved bordet igjen. "Så... Nå skulle jeg hatt et bilde..."
"Jeg tror (vet) jeg har et her,"sa Teofar og rotet gjennom lommene sine. Der fant han - som ventet - et passfoto av seg selv, faktisk tatt for mindre enn en time siden.
"Bra," sa Mietel. "Så bruker vi dine data..." (108)

Da Mietel var nesten ferdig, stakk Teofar hånden i lommen og trykket inn knappen på en liten signalsender han hadde der. Nede i første etasje mottok Potimor signalet, gikk inn på info-kontoret og spurte etter Mietel.
"Jeg må snakke med ham om noe viktig," forklarte hun.
Funken trykket inn et par knapper på terminalen sin, og et blinkende kodeord kom til syne på Mietels dataskjerm i samme øyeblikk som han trykket det siste stempelet mot det gule kortet som nå var prydet med Teofars bilde og data.
"Heisan," sa han. "Vent her, jeg er straks tilbake." Han reiste seg for å gå (eller snarere løpe), men i døren snudde han seg og sa: "Kan du progge det kortet som makulert? Du må bruke koden 345MIET for å åpne terminalen."
"Oppfattet," sa Teofar.
"Ja, og så må du selvsagt makulere det, da," sa Mietel. "Du husker jo hva jeg sa..." (108)

Teofar ble sittende og vente til Mietels skritt hadde forstummet (?). Så reiste han seg, tok opp det utfylte kortet og slo inn 345MIET på terminalen. Han fortsatte med det lange nummeret som Mietel umulig kunne huske og sluttet med REGD. Så tok han et nytt kort fra bunken i skapet, progget også dette nummeret og CANC. Så makulerte han det siste kortet. Logikken var enkel: Kortene var fortløpende nummerert, og når Mietel skulle sjekke om han virkelig hadde makulert det siste kortet som var tatt fra skapet, ville han få vite at det var tilfelle!
Idet Teofar forlot kontoret etter å ha stengt skapet, trykket han igjen på lommesenderen. Nede i første etasje mottok Potimor et nytt signal, reiste seg fra den stolen hvor hun satt og ventet, og så på klokken.
"Du verden!" sa hun og lot som om hun var forskrekket. "Er den så mye?" Hun snudde seg mot info-funken og sa: "Jeg har ikke tid til å vente på Mietel likevel. Kan du si til ham at jeg kommer igjen imorgen?"
Før funken rakk å svare løp hun ut.

Teofar låste seg stilt inn i leilighet 53906/990 og hengte frakken sin inn i skapet.
Potimor kom ut fra stuen og så spent på ham.
Han stakk hånden i lommen, trakk fram kortet og rakte det til henne.
"Helfin synk," sa han glatt. (109)
Potimor så opp fra kortet og sa: "Bare vent, Mono...!"

"Uphlax," tenkte Teofar. I det samme vendte Huyn seg mot ham og spurte om hva han kunne hjelpe med.
"Ehm..." Teofar kastet et blikk på Tander. Han kunne ikke trekke fram lisensen så lenge Tander var der.
"Hva ønsker De?" gjentok Huyn.
"Eh... Jeg skulle ha... en..." Teofar lot blikket vandre rundti hyllene på jakt etter en annen betegnelse enn TV54/9A. "En Dodd & Erry 42-U7 med 13 mm dobbeltspole."
"Jaha," sa Huyn og snudde seg mot de innholdsrike hyllene.
"Jaså, skal du på skattejakt, Teo?" spurte Tander.
"Eh - hva?" sa Teofar desorientert. Han kom ikke på det med det samme, men så husket han at Dodd & Erry 42-U7 med 13 mm dobbeltspole var en metallsøker med stor følsomhet for edle metaller. "Ja,nettopp," svarte han. "Jeg... har funnet et... et kart som viser... eh... en sandbanke hvor... øh... et skip grunnstøtte en gang. Hm... Det var lastet med sprengstoff også, og det eksploderte ved grunnstøtingen så resten av lasten ble spredd utover sandbanken. Det ville bli en evig lang kjempejobb å lete gjennom banken manuelt, men med..."
"Her har vi den," sa Huyn og løftet ned en avlang pappeske merket med DODD & ERRY 42-U7. "Og så var det en tretten dobbel... Det har jeg ute på lageret." Han forsvant gjennom en dør.
"Ja, jeg må vel stikke nå," sa Tander. "Skal begynne på ettermidagsvakt om en halv time."
Han snudde og gikk ut i regnet, som nettopp hadde begynt å falle.

Da Huyn kom inn igjen med en mindre eske merket 13/D, sa Teofar: "Jeg har snakket med Tander om det skipet, og han spurte om han kunne få bli med. Han har Dodd & Erry, så jeg trenger den ikke, men spole har han ikke. Den må jeg ha."
"Javisst," sa Huyn og la spolen på disken. "Det blir 45,90."
"Ja, det var sant," sa Teofar. "Jeg skal ha en TV54/9A."
"Har De lisens?"
"Det har jeg," bekreftet Teofar og viste den fram. Huyn tok det gule kortet med seg til en dataterminal på den andre enden av disken og progget nummeret. I løpet av et halvt sekund dukket bokstavene REGD opp på skjermen.
"Det er i orden," sa Huyn og slo av terminalen. "Jeg skal hente spolen..."

Det var en mørk natt. Haralv Greggvald likte seg ikke der han snek seg gjennom smugene i utkanten av byen. Hele livet hadde han avskydd mørket, men etter at han hadde påtatt seg den innbringende (og ulovlige) jobben som fluktadministrator - først for kanoinen (inntil hun ble tatt av Rablatkrispen (se første episode av "Sigruff Jorsalonkel"), siden for Ribletassen (inntil en mystisk person som kalte seg Sigruff Jorsalonkel overmannet ham (fjerde episode, ibid)) og senere for andre (inntil de døde av alderdom) (110), hadde han vært nødt til å ferdes ute om natten.
Det var merkelig å tenke på at den første gangen Haralvs og Sigruffs veier hadde krysset hverandre, hadde Sigruff reddet ham fra Rablatkrispen (første episode, ibid) såvel som Vognhjulingen (andre episode, ibid), men den andre gangen hadde han motarbeidet ham! (tredje episode, ibid). (111) Men siden hadde han ikke sett noe til denne Sigruff. Han hadde hørt at han var død, og følte seg derfor tryggere på Monotistens vegne.
Denne mørke natten var han nettopp på vei for å møte Monotisten.

"Er alt klart?" spurte Teofar.
"Nettopp," svarte Potimor. "Jeg har hentet ato-mop'en og gjort et par endinger på den."
Hun fulgte ham inn i arbeidsrommet og pekte på den lille, hendige (må ikke forvexles med lite hendige!) ato-mopeden som sto midt i rommet. Den hadde fått nye nummerskilt som ikke var så lette å tyde med et raskt blikk (ikke to heller, for den saks's skyld), og på styret var den lille Unidetektoren montert. Dessuten var en liten TV-radio montert på venstre side under setet. Den var påmontert en meterlang ledning som endte i en hodetelefon av den nye "åpne" typen som ikke demper lyd utenfra. På høyre side var mop'en påmontert en spesiell holder som inneholdt en enhånds sublimator, som med et par håndgrep kunne gjøres om til tohånds (med økt rekkevidde - 200 meter) eller fastmontert (med kikkertsikte og ytterligere økt rekkevidde - 1000 meter). Bak setet var det montert et stativ for subli'n. Helt bakerst sto en infrakaster (14) med variabel spredning (5-170 grader, maks. 2000 meter rekkevidde i klar luft). Hele atomop'en var malt sort, unntatt høyre side av reaktoren, hvor tre dystre, hvite kors var plassert.
"Hva står de korsene for?" ville Teofar vite.
"Vesner S.J. har uskadeliggjort," forklarte Potimor.
"Å nå," bemerket Teofar. Han besteg ato'n og koblet inn radioen etter å ha tredd hodetelefonen ned over ørene. Han hørte en svak susing, iblandet bruddstykker av fjern samtale.
"Ingen TV'er i nærheten," fastslo han. "Ingen med radio, i every fall. Jaha, på tide for Sigruff Jorsalonkel å begi seg avsted. Opp med porten!"
Potimor trykket inn en skjult knapp. Mens den ene veggen delte seg i to deler som fjernet seg raskt fra hverandre, trakk Teofar begge regulatorstavene helt ut av reaktoren. Aktivitetsmåleren steg raskt mot 100%. Da viseren gled inn i det grønne området, flippet han over tre brytere. Med et rykk begynte turtelleren å stige for å stabilisere seg på 1000-streken.
I mellomtiden hadde den hemmelige porten åpnet seg helt, og en øde, mørk bakgate hadde kommet til syne. Teofar tente lyskasteren foran på mopeden, skjøv inn det infrarøde filteret og satte på seg spesialbrillene med infrafilter. Han skjøv kobleren fram, og mopeden satte seg i bevegelse. Etter et par sekunder var den forsvunnet lydløst i mørket. Potimor trykket på en annen skjult knapp, og porten gled igjen.

En mørk skygge reiste seg foran den ensomme vandreren. Haralv Greggvald fiklet nervøst med den lille superlyspistolen han hadde i innerlommen på jakken og spurte om det var Mono. Han hørte en hes grumling som overbeviste ham om at det var Monotisten han hadde foran seg - heldigvis.
Haralv sukket lettet og klappet Monotisten på skulderen. (Han måtte stå på tærne for å greie det, forresten.) "Jeg har ikke sett noen TV," fortalte han. "De er på en annen kant i kveld."
Monotisten grumlet fornøyd. Plutselig syntes Haralv at han også hørte en annen lyd.
"Hva var det?" hvisket han. "Jeg syntes jeg hørte en sykkel. Gjem deg, Mono! Kanskje han kommer hit..."

I løpet av et sekund lå gaten - tilsynelatende - øde. Men inne i et smug lå Monotisten og ventet på en annen ist.
Men det kom ingen ist. Jeg mener syklist. Derimot kom en ensom fotgjenger. Monotisten siklet. Det var et ungt menneske, i den alderen Monotisten likte best. Det nærmet seg... litt til... NÅ! Monotisten spratt opp, sprang fram og kastet seg over fotgjengeren, som skrek høyt.
Med ett syntes Haralv å høre løpende skritt inne fra smuget. Han huket seg ned bak en søppelkasse som sto der, og i det samme fikk han øye på en mørk skygge som kom løpende og stoppet rett ved siden av ham.
"Hvem kan det være?" tenkte Haralv og stakk hånden i innerlommen. I det samme løftet den ukjente armen, og en fresende lyd hørtes. Deretter stillhet.
Det tok et par sekunder før Haralv forsto hva som hadde hendt. Da det gikk opp for ham at den fremmede hadde sublimert Monotisten, grep han superlyspistolen og rettet den mot den uklare skikkelsen foran seg.
"Hv-hvem er du?" stammet den nyreddede.
Den ukjente brummet halvhøyt: "Kall meg S i g r u f f   J o r s a l o n k e l..." (112)

Kvart på syv om morgenen trykket Potimor på den skjulte knappen, og den hemmelige porten gled opp. Det var fremdeles halvmørkt ute, og den kjølige morgenbrisen som strømmet inn i kjellerrommet brakte med seg den eiendommelige lukten av kjølig polymonocralat, som er en ny spesialplast. Grunnen til at det luktet polymonocralat i det distriktet, var at forskningsinstituttet hadde kledd sonens skyskraper (18) med stoffet. (114)
Plutselig hørte Potimor en svak, raskt økende tikking som viste seg å komme fra en liten boks som lå på en hylle. Det var en infradetektor.
"Nå kommer han," tenkte hun. I det samme skjedde det. Han kom. Ut fra mørket kom en sortmalt atom-moped susende og stoppet rett innenfor porten, som gled langsomt igjen. (115)
"Hei," sa Teofar kort, tok av seg infrafilterbrillene, slo av lykten og motoren og slapp regulatorstavene inn i reaktorkjernen. Aktivitetsmåleren sankt raskt til 0,6%, og kontrollampen sluknet.
"Du er tilbake," sa Potimor gladt.
"Er det," svarte Teofar. "Finn fram hvitmalinga."
"Hva skal du med den?"
Han svarte ikke, pekte bare på korsene på reaktoren.
Potimor hentet malingboks og pensel, åpnet boksen, rørte et par omganger i den hvite, tyktflytende væsken og malte så et fjerde, dystert kors ved siden av de tre eldre. Hun så spørrende opp på ham.
Han ristet på hodet.
Hun rettet seg opp, satte lokket på boksen og begynte å gjøre ren penselen.

"Hvordan går det?" spurte Teofar. "Ser ut som det har lysna litt. Fått flere folk?" Han satt i en leiebil i ferd med å transportere Tander til bikvarteret.
"Nepp," benektet Tander. "Det er en sirkelgang. Fordi vi har så mye å streve med på grunn av underbemanning, er det få som melder seg, men frafallet minker ikke. Vi som blir igjen får enda mer å gjøre, og tilgangen minker ytterligere."
"Men hva er det da som er hendt?" ville Teofar vite.
"Vi har fått hjelp," forklarte Tander. "Uventet hjelp. S i g r u f f   J o r s a l o n k e l er vendt tilbake!"
"Tilbake?" Teofar gearet ned og slo på retningsviseren for å svinge inn på sidegaten som fører til bikvarteret. "Jeg trodde han var død?"
"Det trodde alle andre også," sa Tander. "Men nå er han altså tilbake."
Teofar kjørte inn til fortauskanten og stoppet utenfor bikvarteret, og Tander hoppet ut. I det han skulle lukke døren, sa Teofar: "Tander!"
"Ja?"
Teofar lente seg over det ledige forsetet som Tander nettopp hadde forlatt, og sa lavt: "Jeg skal si deg noe, Tan. Det var jeg som gjemte ham - i klesskapet."
Tander lo. Han kunne jo ikke vite at det var litt sannhet i det Teofar sa...

Teofar stoppet utenfor den brunbeisede døren midt i den lange korridoren. Han fant fram en nøkkel, låste opp og gikk inn. Etter å ha smekket døren i lås bak seg, ble han stående i dype tanker uten engang å ta av seg frakken.
Potimor kom til syne i døren inn til stuen. Hun holdt en bok i hånden. Hun hadde tydeligvis vært opptatt med å lese i den, for hun holdt pekefingeren mellom to sider.
"Hei," sa hun.
Teofar så opp og sa: "Det er noe som ikke stemmer..."
"Jaså," bemerket Potimor, plukket opp en brukt bussbillett fra hyllen under speilet og la den i boken, hvoretter hun la boken på hyllen.
"Nettopp," svarte Teofar og begynte å kneppe opp de få knappene som fremdeles var trofaste og ikke hadde forlatt den slitte frakken. "De jeg traff denne Greggvald (116) siste natt, prøvde han å treffe meg med en superlyssky." (117)
"Så hadde'n vel superlysskyter, da," mente Potimor. "Og hva er det som er så ustemt med det?"
"At han ikke kan ha fått tak i den. Ikke på lovlig vis - fordi det ikke er lovlig. Og ikke på ulovlig vis - for det er unulig." "Forklar deg nærmere!"
"I følge loven - om du skal ha det helt nøyaktig, er det paragraf én i tredje lov av fjortende august år 1997 (118) - er det bare TV som har lov til å bruke superlys. Jeg har snakket med Mietel om det, og han har sagt at det aldri er blitt meldt noe tyveri fra våpenavdelingen. Når TV'ene patruljerer, har de våpnene festet til beltet med en lang lenke, og alle våpen er forsynt med en selvdestruksjonsmekanisme som trer i funksjon hvis lenken blir kuttet over. For å sikre mekanismen når de skal skifte, må TV'ene bruk en nøkkel som er lenket til veggen i depotet, og de blir holdt under oppsikt mens de sikrer våpenet, løser det fra beltet og låser det inn. Det er umulig å stjele et superlysvåpen - og ingen har greid det heller. Den eneste løsningen er at noen innen TV har skaffet ham superlyspistolen!"

"Sigruff...Sigruff..."
"Hva sier du?" spurte Hilde Greggvald og så opp.
"SIGRUFF!!" brølte Haralv. "Begriper du, Sigruff Jorsalonkel er tilbake!"
"Og så?" sa Hilde likeglad og fortsatte å strikke.
"Vet du ikke hvem han er?" stønnet Haralv oppgitt og reiste seg brått fra den komfortable lenestolen han til da hadde sittet i.
"Var det ikke han som sprengte den overlydsfiskepuddingen," memorerte Hilde, "og seg selv?"
"På en eller annen måte må han ha kommet seg unna før eksplosjonen." Haralv travet rastløst fram og tilbake over det dyprøde syntetiske gulvteppet. "Han lever i hvert fall ennå."
"Selvsagt, hvis han sublimerte Mono igår, må han jo..."
"Hold kjeft!" glefset Haralv argt. "Så mye har jeg også funnet ut!"
"Godt," bemerket Hilde og begynte på en ny pinne. "Og så?"
"Han er en fare for vesnene," mumlet Haralv og gikk bort til glassdøren mot verandaen.
"Det er TV'ene også..."
Haralv snudde seg mot henne og trampet på teppet i det han sa: "De er ingenting mot Sigruff!!!"

Det gikk mot kveld.
Sigruff - jeg mener Teofar (Det er jo i grunnen det samme. Setteren) - skrudde av fjernsynet som nettopp hadde avsluttet værmeldingen, og tok heisen ned i kjelleren. Ved døren som førte inn til det atomdrevne sentralvarmeanlegget svingte han til høyre og forsvant gjennom en hemmelig dør til Sigruff Jorsalonkels skjulte garasje.
Der inne sto den lille mørke spesialutstyrte atomop'en klar til start. Sigruff gikk bort til en kontrolltavle og stilte inn en vender på 12. Han justerte en klokkelignende indikator til 0635 og trykket på en knapp. Den (på utsiden) sortmalte garasjeporten gled lydløst opp. Da den lukket seg tolv sekunder senere, befant ato'n seg på den andre siden, med Sigruff oppå.
Et ganske annet sted ruslet en gaufre inn i skogen og la seg til ro på en grønn slette...

Haralv Greggvald småløp gjennom de allerede mørke gatene. Plutselig strakte en lang, glidende skygge seg ut foran ham. Han bråstoppet, rev fram superlyspistolen og viftet mer eller mindre truende med den.
Vesenet trakk seg litt tilbake idet det mumlet: "Pokker (10), en sivilkledd TV!"
"Du tar feil," sa Greggvald og senket pistolen. "Jeg er faktisk det helt motsatte."
"Åffer prøvde du å skyte meg da?"
"Jeg prøvde da ikke... eh..."
"Hvem er du?" mumlet vesenet mistenksomt. "Hvordan kan jeg vite at du ikke f.eks. er Sigjor?"
"Hvem?"
"Kortform. Sigruff Jor..."
"Takk," avbrøt Haralv."Jeg skjønner. La meg ikke høre det navnet flere ganger! Jeg kan ikke fordra det!"
"Ikke jeg heller," innrømmet vesenet. "D'er derfor jeg bruker Sigjor."
"Den røde blomst," mumlet Haralv. (19)
"Å sa du?"
"Ingenting. Vet du hvordan du vet at jeg ikke er ... Sigjor?"
"Hm?"
"Han bruker subli," forklarte Haralv. "Dette er en superlyspistol." For ytterligere å understreke dette, rettet han våpenet mot den overskyete himmelen og trakk av, med det resultat at en skinnende hvit superlyssky for til værs med en hvinende lyd for å spre seg og forsvinne etter et par hundre meter.
"Takk, det vet jeg," sa vesenet.

SKRRRRULL... SKRRRRULL... SKRRRRULL...
Teofar bremset og kikket på indikatoren. Den virret ivrig i vestlig retning. Han økte farten igjen og tok første tverrgate vestover.
Etter en times tid bremset han opp i et av byens vestlige strøk. Viseren sto fremdeles på vestlig retning, og skrullingen lød like sterkt som før.
"Det er noe som ikke stemmer her," tenkte Teofar. Viseren pendlet i vestlig retning, men tidligere hadde den stått rett mot påviste vesener. Dessuten hadde han aldri hørt detektoren skrulle før, og for det tredje hadde han kjørt flere kilometer siden han fikk det første utslaget. Så følsom er ingen vesendetektor...
Sigruff skrudde løs detektoren og holdt den fram i den infrarøde lyskjeglen fra lykten foran på mopeden.
"Aha!" sa han høyt. Spolen!
Noen hadde fjernet TV 54/9A-spolen og satt inn en... ja, hva var det for en spole????
Han tok den ut og så på den. Den hadde ingen typebetegnelse. Det var en hjemmelaget spole som siden (119) viste seg å være avstemt for detektering av radiobølger fra navigasjonssenderen tre mil vest for byen! Det var sannsynligvis signalskiftingen som hadde fått viseren til å pendle.

Et kvarter senere stoppet Sigruff i en sidegate.
"Nå," tenkte han. "Hello fans, I'm back! Nå får vi se hva som skjer når (musene tror) katten er borte...!"

"Så får vi se, da," tenkte Teofar. "Om det skjer noe. Huff, det er kaldt. Høsten nærmer seg..."
I det samme var det noe annet som også nærmet seg. En TV rundet hjørnet og kom mot trappen som Teofar hadde skjult seg i skyggen av. Han (Teofar) smatt inn i sidegaten hvor atomopeden sto parkert. TV'en registrerte bevegelsen og kastet et blikk på detektoren sin, men da den ikke slo ut, fortsatte han videre.
Etter en stund våget Teofar seg fram igjen. Han kunne jo ikke vite at han fremdeles sto i fare for å bli sett. De to som satt i et mørkt rom på den andre siden av gaten trengte bare å trekke opp rullegardinen for å få øye på ham, og hadde han visst hva de hadde snakket om på den tiden, ville det sikkert interessert ham.
"Jeg begriper ikke åssen du greide å bomme på'n i smuget den natta,"sa den ene. "På det holdet kunne du truffet en mygg!"
"Om jeg hadde vært rolig og avbalansert, ja," innvendte den andre. "Men jeg fikk jo det sjokket da'n sa hvem han var. Hadde'n ikke sagt det, ville'n ikke levd nå. Det kan du være sikker på!"
"Jeg er ikke det minste int'ressert i hva'n kunne vært," knurret førstnevnte. "Pointet er hva'n er, ju si?"
(Den våkne leser vil ha gjenkjent den ene av de to som Haralv Greggvald, og deres diskusjonsemne som den nettopp da så nærværende Sigruff Jorsalonkel.) (120)
De to gikk over til et neppe mindre interessant emne. "Alt går etter planen?" spurte Haralv.
"Jepp," svarte den andre. "Jeg har greid å fikse det glippet ditt ved å få Sigjor av veien. Nå jager han en radiosender langt uti Vestskauen. Han kommer ikke t'bake før alt er over. Kanskje ikke da heller..."
"Kvissleis det?"
"Landvesna, vet du. Jeg har kontakta dem. De omringer byen. Slipper folk ut, men ikke inn."
"Flott."

Hvor folk kan ta feil iblant! For nettopp da var han som etter planen skulle være langt unna, i full gang med å stikke kjepper i et hjul han ikke kjente til.
Midt på natten ringte telefonen til Trygghetssjefen. Hans sekretær tok den, men kom snart og fortalte at det gjaldt noe ytterst viktig. Trygghetssjefen forlot den varme sengen med et høyt gjesp og tøflet ut i det kjølige kommandorommet (han hadde glemt å slå av luftkondisanlegget etter ettermiddagsvakten (det hadde vært en varm dag (121))) for å snakke med hvem det nå var som hadde noe på hjertet som var så viktig at vedkommende måtte meddele ham det personlig.
"Ha-aaah-loohhh?" gjespet han inn i mikrofonen. Svaret gjorde ham øyeblikkelig lysvåken.

"Dette er S i g r u f f   J o r s a l o n k e l!!"

"Nettopp," fortsatte Teofar med grønn stemme. "Jorsalonkel her. Viktig meddelelse: Noe i gjære på østfronten - jeg mener østkanten. Omkring sone 22. Vekk reservene!"
"Vi har ingen..."
"Så vekk dem dere har," sa Sigruff. "Dere vil kom..." Resten av setningen druknet i et øredøvende hvin fra et sted i nærheten.
"Hva var det???" I det samme hørtes det bastante ulet igjen.
"Det er flyalarmen," konstaterte Teofar. Plutselig gikk det et lys opp for ham. "Hei," sa han, "har du ikke en indikator for flyalarm i kontrollrommet?"
"Jo," sa Trygghetssjefen og lot blikket gli over de mørke kontrollbordene. "Og den skal utløses herfra (122)... Hva??? Hva er dette??"
JA, HVA VAR DET?
Trygghetssjefen blunket og kikket på kontrollpanelet for luftvernsirenene. "Ved ekte flyalarm skal hele byen bli varslet," sa han, "men nå er det bare fire sonelamper som lyser her..."
"Javisst!" utbrøt Sigruff. "Jeg har det! Få opp farten! Omring de fire sonene! Om jeg ikke tar feil, befinner alle vesnene i byen seg innenfor de fire sonene. Si, kan du få folk til å holde seg inne?"
"Tror ikke det," sa Trygghetssjefen. "Jeg skal..."
"Jeg bryter nå," sa Sigruff og trykket ned gaffelen.
Det tok bare tredve sekunder å kalle opp de andre sonene i byen og konstatere at alt var rolig der. Altså var Sigruffs hypotese riktig. Med en rask bevegelse trykket Trygghetssjefen inn tre rader med trykknapper og vekket dermed alle disponible TV'er...

Etter å ha brutt forbindelsen med TV's hovedkvarter stormet Sigruff ut av telefonkiosken og bort til ato'n, trakk fram sublimatoren og satte på den tilleggsutstyret for tohåndsbetjening (200 m rekkevidde) (123).
En rekke dører åpnet seg, og folk begynte å strømme ut mot tilfluktsrommene.
"HOLD DERE UNNA SMUGENE!" brølte Sigruff så høyt han klarte (124). "UT I GATA! DET ER FARLIG Å KOMME NÆR ET SMUG!"
I det samme viste det seg hvor mye sannhet det var i denne advarselen. En ung mann, som ikke hadde hørt Sigruffs advarsel eller kanskje ikke brydde seg om den, passerte nettopp et smug da et blågrått vesen plutselig stormet fram og kastet seg over ham. Sigruff hevet sublimatoren og fyrte av tett forbi folkemassen, og vesenet forsvant i en dampsky.
"Ett," tenkte han. "Nå gjelder det å telle rett, så Poti..." I det samme skimtet han en skikkelse i et smug et stykke unna. Han sendte en sublistråle på skrå over gaten og traff vesenet, som oppløstes i en grønn sky som luktet merkelig og rant ut mellom de flyktendes føtter.
"To... Hvor blir det av TV?"
Like etter skjedde det. En underlydsmuldvarp kom brummende like over hustakene og sendte en tynn superlysstråle ned mot et vesen som i det samme stakk nesen fram. (125)
Sigruff tok sublimatoren under armen og fant fram radioen. Han kikket opp på muldvarpen og fant reg-nummeret, hvoretter han skrudde på radioen og sa: "Hallo, TV-99-kj! Dette er Sigruff Jorsalonkel! Jeg er i gaten rett under dere! Jeg kan dekke flykterne her! Flytt dere heller og dekk nabogata!"
Varpen (20) gled ut av syne. Sigruff sendte en stråle etter et vesen som stormet dumdristig fram, og talte: "Tre..."

Etter en stund kom et par mindre varpere glidende og landet på høyblokkenes fire tak. De viste seg å inneholde teknikere som raskt satte flyalarmene ut av funksjon. Deretter tok de (teknikerne!) heis ned til tilfluktsrommene (som også var i høyblokkene) for å fortelle folk om den fremdeles overhengende faren. Etter enda en stund regnet man med at alle folkene befant seg i tilfluktsrommene, d.v.s. utenfor vesnenes rekkevidde. Og så begynte en systematisk innringning av vesnene. Som tidligere nevnt var de fire sonene omringet av bakke-TV'er. Varperne satte ned to mann på hvert tak langs somegrensene så langt besetningen rakk. Disse to gikk så ned gjennom blokken mens de undersøkte hvert rom. Da de hadde kommet ned og funnet at det ikke var noen vesner i blokken, ble dørene forsvarlig stengt. På vei ned hadde de også lukket alle vinduene, og det var dermed umulig å komme inn i blokken. Deretter tok de heisen opp i naboblokken og gjentok prosedyren der.
Alle de landsatte parene gjorde det samme, og etter en tid var alle blokkene langs sonens ytterkanter undersøkt. De landsatte dannet en ny ring som skilte den gjennomgåtte delen av sonene fra den ikke undersøkte. Etter en kort undersøkelse av gater og smug mellom ringene ble ytre ring oppløst og begynte samme prosedyre som den foregående (126). Med stadig kortere mellomrom (Det var jo færre blokker i hver ring enn i den foregående) flyttet den ugjennomtrengelige ringen seg innover mot sonenes felles sentrum. Etter fem flyttinger gjensto én sone. Etter seks ganger - ti kvartaler. Etter syv ganger - seks kvartaler. Etter den åttende gangen - tre...

Mens denne langsomme sammentrekningen fant sted, hadde Sigruff delvis demontert og fullstendig gjemt atom-mopeden. Han tok med seg radioen og sublimatoren og krysset gaten etter å ha trukket på seg den spesiallagde reflektorkappen (9). Han hadde også tatt av ekstrautstyret på sublimatoren og gjemt det, slik at det var et enkelt enhåndsvåpen han hadde. Han hadde fått mistanke til huset på den andre siden...

Hilde Greggvald la fra seg strikketøyet og gikk for å åpne døren. Hennes forbauselse var stor da hun oppdaget to uniformerte TV'er utenfor.
"Er Haralv Greggvald til stede?" spurte den eldste. "Vi kommer for å undersøke leiligheten. Vi har mistanke om at det er et vesen skjult her."
"Et vesen?" gjentok Hilde. "Nei, jeg vet ik..."
Den yngre TV'en holdt opp detektoren sin og betraktet nålen, som pekte litt til høyre for inngangsdøren.
"Tydelig indikasjon," sa han. "Flytt Dem litt..." Han gikk forbi Hilde inn i leiligheten og begynte å søke med detektoren i den ene hånden og SL- pistolen i den andre.
"Vi har en annen anmeldelse på ham også," fortsatte hans eldre kollega uanfektet. "Han er i besittelse av et ulovlig våpen, en mini-SL-pistol. Hvor har han den?"
"Det vet jeg ikke noe om."
"Så? Hvor er han egentlig?"
Hilde trakk på skuldrene og sa: "Han er på vei til Dacrania... og hva SL'en angår, har han den på seg."
"Da kommer han ikke langt," sa TV'en og smilte. "Han blir tatt i våpendetektoren, og forresten har vi varslet alle flyplasser, havner og grensestasjoner..."
I det samme hørtes et brak fra et av leilighetens rom, etterfulgt av det karakteristiske hvinet fra hvitt superlys.
"Ser ut til at Hoyder har funnet det han lette etter," bemerket TV'en tørt.

"Virkelig interessante nyheter,"sa Teofar mens han bladde gjennom avisene. "Her er en om en storaksjon, og om en eksplosjon. Ja, og så en arrestasjon."
"Det var mange sjoner," bemerket Potimor og bladde opp på tegneseriene. "Og så har vi televisjon..."
"Jo, det er sikkert interessante nyheter der også," samtykket Teofar. "Men vet du hvilken sjon det er tid for nå?"
"Nei?"
Teofar stilte den regulerbare (134) stolryggen tilbake.
Han plasserte bena på fotskammelen.
Han la hodet bakover.
Han lukket øynene.
Han sa så: "Det er tid for en god sjon - r e k r e a s j o n!"

Det er forresten ikke alle vesner som treffer på TV (eller Sigruff) som blir utryddet. Hvis du fortsatt husker hva som skjedde i den første serien, husker du kanskje at Ribletassen "bare" ble anholdt og formodentlig fortsatt lever ett eller annet sted. En mulighet for en ny historie kan være at Haralv etter å ha blitt løslatt finner ut hvor Ribletassen er innesperret og hjelper ham å rømme... Så vil tiden vise om noe av dette er tilstrekkelig til å få Sigruff Jorsalonkel til å Vende Tilbake Nok En Gang!
Det er nå forresten ikke så helt sikkert at Terbel virkelig er død heller. Folk som ham har falt i vannet og dukket opp igjen i senere episoder før, og vil sikkert gjøre det igjen også... (Spørsmålet er da naturligvis om han fortsatt er i stand til å avsløre Teofar eller om han har fått et av disse beleilige hukommelsestapene slike historier har en tendens til å vrimle av!)

Det er ikke sikkert at jeg kommer til å skrive en eventuell del tre selv, forresten. Mens jeg drev og skrev av dette her, la jeg merke til at den andre serien har en tendens til å være kjedeligere enn den første, alt er beskrevet i trettende (og for den saks skyld også fjortende og femtende) detaljer og det tar lang tid før det egentlig skjer noe, faktisk er nesten halve historien over før den vender tilbake der den startet til å begynne med! (Slutten av del 2, heldigvis er det fem deler og ikke bare fire...) Hvis noen har en god ide til en ny serie (og helst ikke bare "enda mer av det samme") er det mulig at Sigruff får en "ghostwriter". (Eller kanskje det kunne være en tanke å skrive om de to seriene? Her har jeg skrevet av alt slik jeg skrev det en gang (bortsett fra noen små endringer i tegnsettingen og rettelser av noen stavefeil, hvorav et par tilsiktede) og begrenset nyskrivingen til en håndfull (Javel, en skipslast da!) fotnoter...
En "feil" jeg har latt være å rette er at jeg hadde en tendens til å veksle mellom å kalle storbyens nattefolk "vesner" og "vesener". Spør ikke hvorfor...

En annen "feil" er høydeforskjellen. For å oppsummere litt: I den første serien rømmer Sigruff fra taket av en 30 etasjers høyblokk ved å fly en overlydsfiskepudding over taket på et (mer eller mindre) nabohus og hoppe av før den begynner å stige. Vi har tidligere fått vite at det var den eneste høyblokken i sonen, og i denne serien får vi vite at et hus må være over 20 etasjer for å regnes som høyblokk. Altså må nabohuset i den første serien ha vært under tyve etasjer, hvilket betyr at for å hoppe ned på taket må Sigruff ha fløyet ti etasjer nedover før han satte kursen oppover igjen! Dette er forsåvidt ikke teknisk umulig, men det virker jo "litt" merkelig at TV ikke skulle ha lagt merke til en slik manøver og forstått poenget med den!

For øvrig virker det unektelig litt merkelig at Sigruff Jorsalonkel blir så fort beryktet! I løpet av den første serien tok han knekken på tre vesener, i den andre er tallet riktignok uspesifisert og tydeligvis høyt, men mesteparten av vesenutryddingen skjer ikke før i siste episode. Når man så tenker på at TV ifølge Haralv er "ingenting mot Sigruff" (tredje episode), kan man saktens lure på hvor lite effektivt Trygghetsvesenet egentlig er!