Dette er en beretning fra Den Grønne Tiden. Det er ingen som vet nøyaktig når Den Grønne Tiden inntraff. Det var en gang mellom de to første istidene at det eksisterte et land ved navn Grønneland (må ikke forveksles med det nåværende Grønland). I dette eiendommelige vidstrakte landet fant en underlig hendelse sted. Den er blitt skildret i en mengde kvad og sanger på mange språk. og med disse diktverk som grunnlag har jeg skrevet denne lille (!) boken. Jeg vil ønske deg god lesning.

Det var i begynnelsen av Den Grønne tiden at den dengang lille slekten Tjaag slo seg ned i en solfylt dal i den vestre delen av Grønneland. I løpet av et par år hadde de økt i antall og befolket hele dalen.
Brodo het en etterkommer av den store Tok (lederen for den flokken som oppdaget dalen). Han (Brodo) hadde tidlig bestemt seg for å bli dikter, men en dag hendte noe som skulle kullkaste alle planer for lang tid framover.

Tidlig en morgen våknet Brodo og oppdaget at det fremdeles var lenge til kvelden.
'Virkelig,' tenkte han fornøyd. 'En god dag til å...' Her sluttet han å tenke fordi han slett ikke hadde noen anelse om hva det var fint å gjøre på en slik dag som det altså var.
Han ville neppe ha begynt å tenke igjen med det første, om ikke noen hadde banket på døren.
"Kom inn," sa Brodo, og inn trådte Gandur, en nær venn av Tjaag-slekten i alminnelighet og Toks etterkommere i særdeleshet. (Uvisst av hvilken grunn)
De fleste sangene hvor Gandur omtales, påstår - i likhet med ham selv - at Gandur var en magiker, men senere tids forskning har fastslått at han var en svindler, og at all trolldommen han skal ha omgitt seg med bare var bløff og forvokste rykter.

Da Brodo så at det var Gandur som sto i døren, ble han meget glad (han kunne jo ikke vite det vi nå vet) og sa: "Kom inn, kjære venn, og sett deg mens du står!" Denne anmodningen ble fulgt av en gjallende latter for å vise at det var en spøk, men det visste Gandur fra før. Derfor kunne han også vite at Brodo virkelig mente at han skulle sette seg.
Han satte seg.

"Kjære venn," sa Brodo, "hva bringer deg hit?"
"Bena mine," svarte Gandur og lo av samme grunn som Brodo i forrige kapitel, skjønt ikke så høyt og lenge som Brodo hadde ledd, for Gandurs spøk var ikke så god som Brodos.
Brodo ble sittende i taushet for å vise at han hadde forstått spøken. Etter en kort, taus stund sa han: "Ja, men hvorfor kommer du hit."
"Jo," sa Gandur. "Det skal jeg si deg..."
Brodo lyttet spent.

Gandur fortsatte: "Jeg har tenkt å spørre deg om du kan tenke deg å bli med meg og et par bekjente av meg på en reise til Scarrot."
"Hvor ligger Scarrot?" spurte Brodo, litt nervøs for at det skulle ligge så langt borte at de ikke ville komme tilbake før middag. Gandurs svar fratok ham ethvert håp om dette.
"Det ligger på den andre siden av Fjellene," svarte han.

Da Gandur sa Fjellene, forsto Brodo at han mente den høye fjellkjeden som skilte Grønneland fra Ødemarken, og de nærmeste av Fjellene lå et halvt års reise fra dalen hvor Brodo bodde.
"Men hva i all verden skal dere der ute i Ødemarken å gjøre?" spurte han, fast bestemt på å nekte å bli med under et tåpelig påskudd som han ikke kunne komme på i farten.

"Vi," forklarte Gandur, "skal reise til Scarrot for å hente en Terning."
"Hva skal dere med en Terning som dere må helt til Ødemarken for å hente?" spurte Brodo uforstående.
"Det er ikke en vanlig Terning," forklarte Gandur.
"Er den Rund?" innskjøt Brodo.
"Nei," sa Gandur irritert, "men den er noe helt annet. Den er - magisk!"
Brodo stirret overveldet på Gandur.