Det er ikke alltid så lett å huske når man skrev noe, men i dette tilfellet er det til en forandring fullstendig klart. Den følgende fortellingen ble nemlig skrevet som en del av feriedagboken min for sommeren 1976. Om kvelden den 16. juli nevnte jeg at vi hadde hatt pannekaker til middag, og så begynte jeg jeg plutselig å skrive følgende:

  Velvel, så var det en gang en pannekake som ikke ville la seg steke. Den var altså en avviker, og til slutt avvek den så mye at den hoppet ut av panna og begynte å rulle bortover veien. Etter en stund møtte den en gammel hest.
  "Hva er det du ruller sånn for?" spurte hesten, men pannekaka trodde den siktet til at den rullet litt slingrete fordi den var så løs i konsistensen, så den ble fornærmet.
  "Det har vel ikke du noe med," sa den og ville rulle videre.
  "Men hvorfor ruller du her på veien?" spurte hesten.
  "Jeg vil ikke bli stekt."
  "Synd," sa hesten. "Du kunne hatt godt av litt steking til, så du ble litt stivere og rullet lettere."
  "Kanskje du også kunne trenge å stekes litt," sa pannekaka spisst til hesten, som var slapp og hengslete av elde.
  "Det er noe annet med meg," sa hesten trist.
  "Og jeg er noe for meg selv," sa pannekaka og rullet videre.
  Etter en tid møtte den en hund.
  "Hva er du for en?" spurte hunden forbauset, for den hadde aldri sett pannekaker før. I hvert fall ikke rullende.
  "Jeg er noe for meg selv," sa pannekaka overlegent.
  "Det er vi alle," sa hunden, "men går det an å spise deg, tro?"
  "Nei, jeg er ikke skikkelig stekt," sa pannekaka.
  "Det gjør ikke noe," sa hunden. "Jeg spiser mest ustekt mat, jeg!" Og så hoppet den etter pannekaka og ville spise den, men dengang ei! Pannekaka gjorde en kjapp vrikk og rullet til side, og hunden glefset i tom luft.
  "Det kunne jeg ikke klart om jeg hadde vært gjennomstekt," sa pannekaka til seg selv og rullet videre før hunden fikk tenkt seg om.
  Utpå kvelden kom pannekaka til et veiskille, og mens den rullet rundt seg selv der og lurte på hva for vei den skulle ta, kom en loffer loffende på veien. Han fikk øye på pannekaka og tenkte straks: "Den pannekaka skulle jeg ikke ha noe imot å få ete opp!" men han skjønte at det var en smart pannekake siden den kunne rulle, så han fant at han måtte bruke list.
  "Hva er du for en?" spurte han pannekaka.
  "Jeg er noe for meg selv," svarte pannekaka viktig og fortsatte å rulle rundt seg selv.
  "Ja, det er ikke alle som er det," sa lofferen. "Og hvor har du tenkt deg hen?"
  "Ut i verden," sa pannekaka.
  "Det blir langt å rulle, det," sa lofferen. "Vil du, kan jeg bære deg et stykke."
  "Takk som byr," sa pannekaka etter å ha kjent etter om den var slitt i kantene og funnet at det var den. Den sluttet å rulle og lot seg plukke opp. Lofferen rullet da pannekaka godt sammen så den ikke kunne rulle, og så spiste han den opp.

  Vel, det var det jeg skrev den gangen. Mens jeg skrev av originalen, fikk jeg et par nye idéer, for eksempel at hvis jeg hadde skrevet (om) historien idag, ville jeg antagelig latt lofferen tenke at han måtte gjøre som snekkeren og bruke list... Ville antagelig gjort et par andre små forandringer også, men jeg synes lixom poenget med å skrive av ting jeg skrev for lenge siden er å gjengi den slik jeg skrev dem opprinnelig... (Det ser forresten ikke ut til at hester liker pannekake?)