Krig!
Hvilket ord er vel mer egnet til å få en folkemasse til å reagere, hvilket ord vekker til live en sterkere summing av opphissede stemmer enn det? Det tok flere minutter før det igjen ble så stille i salen at kapteinen kunne be om stillhet (!) og fortsatte med det han hadde å si.
  "Spørsmålet er nå," sa han, "hva vi skal gjøre. Vi har to alternativer som er så selvsagte at jeg ikke trenger å nevne dem. Jeg vet at det sannsynligvis er mange for begge alternativer, så... Jeg har tenkt over saken og kommet fram til at hvis det, som jeg tror, er omtrent like mange for å dra hjem med det samme, som for å bli her og fullføre oppdraget før vi drar, foreslår jeg at vi deler oss. De som blir igjen vil da måtte opprette en base på Terras overflate, og de vil ikke ha noen mulighet for å forlate planéten før vi får sendt et skip etter dem. Men til saken: Vil de som ønsker å bli, gå over til babord, og de som vil dra, gå over til styrbord... og hvis noen lurer på hvor styrbord er, så er det denne siden."
  Nede i den mørke skogen hevte Stjerne blikket mot himmelen og fanget inn en skarpt skinnende stjerne som syntes å bevege seg over himmelen. Her var sjansen han hadde ventet på! Han var egentlig ikke belemret med noen særlig patriotiske følelser, men det behøvde ingen å få vite før han var tilbake... hvis...
  "Kaptein!" sa han høyt.
  "Ja, hva er det?" spurte kapteinen etter å ha konstatert at stjernekrysseren fortsatt var i likevekt (70).
  "Kan jeg..." begynte Stjerne vaklende. "Jeg mener... Jeg ville gjerne..."
  "Dra hjem?" fullførte kapteinen. "Tja... hva sier du, professor?"
  Stjerne kunne ikke høre hva professoren svarte, for han sto for langt unna omformeren (nemlig på den andre siden av oppholdsrommet), men kort etter hørte han i hvertfall kapteinen: "Han er ikke akkurat begeistret for tanken på å oppgi nok en kontakt, men dersom det virkelig er så at du ønsker..."
  "Takk," svarte Stjerne matt og følte seg som en tyv. Samtidig måtte han ta seg sammen for å ikke juble høyt av glede over at han endelig skulle komme tilbake til krysseren uten at noen ville få vite hans egentlige motiver. Som man vil forstå en ytterst blandet følelse.

  Et par travle dager fulgte. Landere ble sendt ut i alle retninger for å finne et passende sted for den provisoriske langtidsbasen. En rekke forslag kom inn - og ble sortert. En liten bunke ble funnet verdig nærmere undersøkelser, og etter å ha innhentet utførlige opplysninger ble forslagene tatt opp i skipets råd, som etter et par timers diskusjon bestemte seg for en øde, selvstendig landmasse. Eller for å si det på terransk: En øy. Den viste seg å være noe nær ideell. Den hadde rikt dyreliv, ikke noe menneskeliv (i hvert fall ytterst sjelden), var vanskelig åfå atkomst til på andre måter enn ved VTOL-fartøyer (71) (og det var landerne), og... til sist den største fordelen: Det var en rekke huler på øya. Dessuten lå denikke langt fra området hvor de nå bare to agentene var landsatt - det tok bare et par millidøgn å fly fra øya til kontaktsonen. På den annen side lå de to områdene i en "radioskygge" i forhold til hverandre, det vil si at det var umulig å få direkte radiokontakt uten å forstyrre terranske samband. Det ble derfor besluttet at en av kommunikasjonssatelittene som moderskipet hadde bragt med seg, skulle etterlates som mellomledd for kommunikasjon med basen. Den ble satt i en 24-timers bane loddrett over basen og fungerte dermed som et milehøyt radiotårn, hvis bølger strakte seg høyt over de terranske forbindelsene og kunne om nødvendig gi basen kontakt med nesten halve kloden på en gang.
  En syklus senere var en hel del av utstyret ombord på moderskipet flyttet ned på planétens overflate og mer eller mindre fast installert i hulene på øya. Det var faktisk ike mer igjen ombord enn det som trengtes for hjemreisen. Stjerne bemerket også at det biometriske utstyret ble flyttet,og at han dermed ikke ville få noen mulighet til å bli "seg selv" igjen før de nådde hjemplanéten. Det passet ham forsåvidt bra, så han tidde klokelig og tenkte for seg selv at om han hadde hellet med seg, kom han ikke til å vende hjem i det hele tatt...

  Hav hender med den som observerer en UFO på nært hold? Det blir selvfølgelig en del oppstyr om saken, men hva hender den samme personen et halvt års tid senere?
  Ingenting, konstaterte Janovitch fornøyd. Absolutt ingenting. Livet går videre, som det alltid har gjort. Bare minnene er tilbake, og selv de har begynt å blekne.
  "Jeg er igjen et ganske alminnelig menneske," sa han til seg selv i speilet. "Alt er som før." Eller - var det nå det? Forandrer ikke slike dyptgripende hendelser noe som helst i de menneskene som opplever det? Blir de ikke på en måte særlig utsatt for eventuelle nye hendelser? For Janovitch's raport om UFoen har ved en feilstokking blitt trykt om igjen - i det samme nummeret av UFOF som rapporten om det ubemannede fartøyet og UFORS's "razzia". Det nummeret som de fremmede har et eksemplar av.

  "Hva ser jeg?" utbrøt "smilet" da han kom innom vaktrommet en dag.
  "Ikke vet jeg,"innrømmet vakthavende ufolog og tok bena ned fra den uryddige bordplaten.
  "Det er støv på telefonen!" fortsatte smilet smalt.
  "Er'ke min jobb å gjøre rent her," repliserte vakten.
  "Det var ikke det jeg mente," rettet smilet. "Men er det virkelig så få rapporter om dagen at telefonen støver ned?"
  "Det jeg har fått inn idag, kan du skrive bak på et frimerke," bekreftet vakten.
  "Bak på et frimerke? Hva da?"
  "Ost."
  "Ost??!"
  "Ja, Pettersen kom innom med et ostesmørbrød til meg," forklarte vakten. "Jeg spiste det."
  "Det var ikke grønn ost fra månen, altså," sa smilet lettet og bredte seg utover igjen.
  "Nei, gul ost fra Frankrike," svarte vakten og gjespet høyt.

  UFORS's telefon var ikke det eneste som holdt på å støve ned, konstaterte inspektør Kvalmberg overrasket. Han trodde et øyeblikk at noen hadde limt et grått omslag på fillebikjeblokken, men det viste seg at papiret ikke bare fortsatt var like hvitt, men det samme som før. Gråtonen skyldtes et gryende støvlag.
  Støv! Det hadde kanskje ikke forbauset Kvalmberg så mye, om det ikke hadde vært for "bølgen" et par måneder tidligere. Hvor i helvete hadde det blitt av de to superaktive bikkjene? Han hadde hørt noe om en hund som hadde blitt påkjørt og forsvunnet under mystiske omstendigheter, men... Hvordan kan egentlig en hund forsvinne så sporløst??? Det var en gåte. En gåte Kvalmberg ikke var særlig opplagt på å løse så lenge ingen hadde utlovet premie for riktig løsning. Han satte seg ned ved skrivebordet og begynte å summere en bunke innkomne parkeringsbøter.

  Hundreogfemti sykli senere...
Stjernekrysseren var i ferd med å passere et solsystem med et par planéter hvor overflateforholdene ikkevar så rent ulike dem på mannskapets hjemplanét. Midt i hviletiden - for å snakke om dag og natt ombord på et romfartøy er jo bare tull - skjedde noe høyst overraskende. [Det vil si, det hadde vært overraskende hvis det hadde vært noen å overraske...] En lander frigjorde seg fra modrfartøyet og satte kursen mot den nærmeste planéten. Et par timer senere landet den i en ødslig fjelldal, og noe som lignet en hund til forveksling steg ut på planétens overflate. Kort etter fulgte en skikkelse som var mer menneskelignende, men likevel minte sterkt om en hund. [Det vil, si hvis det hadde vært noen etc.] Et stykke fra landeren stoppet de og så seg tilbake.
  "Vel," sa den mest menneskelignende av dem. "Skal vi prøve denne?"
  "Ser bra nok ut for meg," svarte den andre. "Send den i vei!"
  Piloten trykket på en knapp på en liten sender han hadde i hånden og trakk seg tilbake. Landeren reagerte automatisk. Døren lukket seg, løftefeltet steg opp om det matthvite skroget, og kort etter var landeren på vei tilbake til stjernekrysseren som var i ferd med å fjerne seg.

  Neste "morgen" ble det oppdaget at to av skipets astronavigatører var sporløst forsvunnet.

  Janovitch stoppet ved veikanten og lot den gamle sykkelen falle ned i grøfta idet han fikk øye på Mia ute på jordet, hvor hun var travelt opptatt med å kaste pinner til en hund Janovitch ikke kunne huske å ha sett før. Da han ropte, snudde hun seg og fikk øye på ham.
  "Hei," sa hun da hun hadde kommet bort til ham. "Så det er deg! Lenge siden sist..."
  "Ett år og to uker," svarte Janovitch nøkternt, men likevel full av gjensynsglede. "Har du fått deg hund siden sist?"
  "En god stund siden," svarte Mia og bøyde seg for å klappe hunden, som hadde fulgt etter henne. "Nåja, fått og fått..."
  "Kjøpt?" spurte Janovitch raskt.
  "Nei," svarte Mia. "Han... bare kom en dag. Og så ble han her hos oss." Hun tok opp en ny pinne og kastet den. Hunden løp ivrig for å hente den. Janovitch fulgte den med et kritisk blikk.
  "Jeg synes den halter?" sa han.
  "Å ja," svarte Mia. "han ble påkjørt en gang. Jeg tror ikke han brakk noe, men... det er så merkelig..."
  "Hva da?"
  "Det er det," forklarte Mia mens hunden nærmet seg igjen, "at den venstre skulderen hans er så... så rar liksom. Jeg tror det er ett eller annet som gjør vondt når han løper fort. Støtfangeren traff ham rett over skulderen, men jeg kan ikke forstå hva det var som..."
  "Jaså," sa Janovitch tenksomt. "Men... han fikk ikke mén på noen annen måte?"
  "Hjernerystelse," svarte Mia. "Dyrlegen tror han har mistet hukommelsen. Ikke for det at det gjør noe... Han var ikke så lenge her før det skjedde, og han virker liksom mye... friere etter at det hendte."
  Janovitch skulle til å si noe, men i det samme stoppet hunden foran ham og holdt pinnen fram mot ham. Han huket seg ned og tok imot pinnen for å kaste den på ny mens han strøk hunden vennlig over nakken og sa: "Såja... flink hund!"
  Hund?
Han skulle bare ha visst....!

(70) Noe den forsåvidt ville vært i alle tilfeller selv om den ikke hadde hatt autostabilisatorer - skipet veide tross alt ti-tolv ganger mer enn mannskapet, så det spilte ingen særlig rolle hvordan de beveget seg. Flisespikkeren

(71) VTOL = Vertikal Take Off og Landing, brukes om luftfartøy som starter og lander loddrett. Teknikeren