I hundedagene 4

Unni F. Olsen:

I H U N D E D A G E N E

D e l 4

  "Nå, hvor har så du vært hen den siste tiden?" spurte Rosie Blues da hun fikk øye på sin eksentriske mann idet den siste kom inn gjennom døren.
  "Du kommer ikke til å tro det," svarte Jonathan og fortsatte forbi henne mens han lot blikket gli rundt i rommet."Hvor er UD?"
  "Utenriksdepartementet??" spurte Rosie forundret og tilla for seg selv noe om at 'Nå har han blitt helt sprø!'
  "Nei, UFO-Data," forklarte Jonathan. "Det UFO-rapporttidsskriftet,vet du."
  "Hva vil du med det?"
  "Telefonnummeret til UFO-Senteret står der," forklarte han og løftet på noen aviser som lå i en stol.
  "Hva er det du har på ryggen?" spurte Rosie brått.
  "På ryggen?" gjentok Jonathan forbauset og vred armen bakover for å føle etter. Han oppdaget at hva det nå var, så var det plassert akkurat der hvor han hadde så vanskelig for å klø seg. Han tok av seg skjorten og holdt den opp foran seg. Midt på ryggen fikk han øye på enda en av de små blanke knottene til det fremmede folket.
  "En til," sa han og smilte. "De benytter alle muligheter..." De måtte ha satt den på ham mens han sov, tenkte han. Han hadde nemlig sovnet kort etter at han var ferdig med noe som han hadde oppfattet som et båndopptak. En mikrofonlignende gjenstand hadde brått svevet i løse luften foran munnen hans, og føreren hadde bedt ham si noe. Han hadde forstått at de ville ha et opptak av språket for å studere det, så han hadde fortalt om seg selv, sin hjemby, familie og venner, arbeid og fritid og alt han kom på. Til slutt hadde han begynt å spørre. "Nå har dere fått en god del opplysninger om meg," hadde han sagt, "så nå er det vel bare rimelig at jeg får vite noe om dere. Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke kan få svar med det samme, men det tar forhåpentligvis ikke lang tid før dere greier å tyde dette og kan svare på mine spørsmål - om dere vil svare, da."
  Men det hadde altså vært der oppe, og nå sto han trygt på bakken i sin egen stue med noe han visste var en tyvlytter i hånden. Et øyeblikk overveide han å kvitte seg med den, men i samme øyeblikk var det som om noe inne i hjernen hans arresterte den negative tanken, og han fikk en sterk følelse av at de fremmede ikke ønsket å avlytte ham og hans nærmeste, men at de ville gi ham en mulighet for å få kontakt med dem. Hvordan kontakten skulle foregå den andre veien, visste han ikke akurat da, men det skulle ikke ta lang tid (43) før det begynte å gå et lys opp for ham.

  Høyt over Atlanterens stormgrå dønninger hvislet en grønneloksert farkost gjennom luften så fort at det var umulig å se at den var grønneloksert. Med ett begynte en rød lysemitter å blinke på kontrollbordet.
  "Blokkereren virker," fastslo dekurion Sprett. "Mottanke påvist og blokkert."
  "Hva tenkte han?" undret Arfall.
  "Så avansert er ikke utstyret vårt," innrømmet dekurionen. "Men hva det nå var, så har han i hvert fall sluttet å tenke det..."

(44)

  Janovitch våknet brått av at det banket på døren. Det vil si, han sov egentlig ikke, men han var så dypt nedsunket i tanker at han vel måtte regnes som fraværende (Det regnes ikke for god tone å falle i søvn midt på blanke formiddagen selv om man sitter alene og leser). Etter å ha tenkt seg om og kommet på at dørklokken ikke virket - det vil si den hadde ikke virket i forrige uke, og han hadde satt opp et skilt om dette som elektrikeren hadde glemt å ta ned etter å ha reparert dørklokken - reiste han seg fra stolen som han hadde vært like langt nede i som i tankene og gikk for å åpne døren.
  Et vennlig smilende ansikt kom til syne sammen med en allerede velbeskrevet (45) notatblokk og en del til. "Janovitch Kretznohapolyck?" spurte smilet.
  "Det står på døren," bekreftet Janovitch og husket at han hadde satt en parantes rundt sin bofelles navn på samme skilt. "Hva gjelder det?"
  "Jeg er fra UFOF," forklarte smilet. "Altså medlems- og informasjonstidsskriftet til organisasjonen bak UFORS, som De vel kjenner til. For tiden er vi i gang med en slags razzia. Vi oppsøker alle husstander for å finne ut om noen sitter inne med tilbakeholdte opplysninger."
  "Javisst," sa Janovitch forstående. "Men det jeg har å fortelle har jeg allerede fortalt, og såvidt jeg vet har det blitt trykt også?"
  "Det har det visst," bekreftet smilet. "Jeg synes å huske navnet..."
  "Det burde De," mente Jaonvitch. "Det var De som intervjuet meg sist."
  "Javisst, javisst, når De sier det..." sa smilet og ble litt smalere. "Men... De har vel ikke opplevd noe... mer siden den hendelsen?"
  "Ikke noe særlig," mente Janovitch. "Jeg har bare sett stjerner. Men det var vel Venus."
  "Venus befinner seg for tiden på solens bakside," påpekte smilet.
  "Nei, jeg har ikke merket noen sørlig UFO-aktivitet i det siste," gjentok Janovitch. "Jeg har tvert imot merket en viss nedgang i rapportene her i trakten de siste månedene?"
  "Akkurat det har vi også merket," bekreftet smilet like før det forsvant fullstendig. "Det er derfor vi går rundt og snuser etter bortgjemt informasjon. Hittil har jeg bare funnet en del eldre ting..."
  "Har De en bestemt kvote å nå over før kvelden," avbrøt Janovitch, "eller har De tid til en kopp te før De går videre?"
  "Jeg er egentlig ikke særlig for te," svarte smilet og våknet igjen, "men dersom De har kaffe, sier jeg jatakk."
  "Javisst," svarte Janovitch, som brått hadde kommet på at han slett ikke hadde te i huset, lettet. "Kom inn, så kan vi jo snakke litt om annet enn UFOer om De vil..."

  Xerill krøp forsiktig enda et par tommer gjennom gresset nedover skråningen mot husene like ved. Fremdeles var han usynlig, og fremdeles lå husklyngen stille og tilsynelatende ubefolket. Men det var aldri godt å vite. Det var derfor han smøg seg så forsiktig nedover.
  Den siste syklusen hadde det gått opp for ham at han måtte se å komme i gang med å få gjort noe positivt, og at det ikke tjente til noe å luske omkring i den avstengte skogen lenger. Han begynte faktisk å bli lei av den, og det var derfor han hadde besluttet å prøve seg på den eneste "utgangen" han etterhvert hadde lært ikke var stengt med infrarøde stråler (Han kunne skimte dem som dypfiolett (46) nå han hadde infrainfrafiltrene på øynene). Men denne smale åpningen som gikk i vinkel mellom husene var likevel farlig, for det var ofte ondsinnede terranere der. En gang hadde han forsøkt å komme forbi om natten, men hadde i siste øyeblikk fått øye på en dypfiolett stråle som ble tent ved solnedgang og da gikk tvers over smuget. Han måtte altså forsøke seg om dagen, og det var altså det han sto i ferd med å gjøre nå. Jeg mener han lå langflat og trykket i gresset. Han visste ikke at denne spesielle flate stillingen kalles trykking i forbindelse med dyr, men det var altså likevel det han gjorde: trykket. Han hadde en underlig følelse av å være i ferd med å trykke seg selv gjennom jorden (47), men det viste seg heldigvis å bare være noe han innbilte seg.
  Han lyttet intenst. Var det noen der? Nei. Alt var stille. Han hadde for lengst sluttet seg fram til hvordan gangen mellom husene kroket seg, og hvor han måtte løpe for å komme ut på det han skjønte var offentlig område og derfor sikkert.
  Han hevet de spisse,bevegelige ørene, dreide dem framover og lyttet igjen. Fremdeles stille. Tiden var inne...
  "Me zlat couunile mi de la relatsiponaris (48)," sa han til seg selv. "Zi... ep... LA! (49)" I et kort byks sto han brått på alle fire, og i neste øyeblikk ftÀr han inn mellom husene. Høyre... venstre... vens--
  Brått kom han ut på en liten, åpen plass mellom husene i samme øyeblikk som en terraner kom ut fra en dør med et langstrakt T-formet redskap i hånden. Terraneren utstøtte et brøl av sinne da han fikk øye på Xerill og begynte å løpe mot ham mens han svingte den nevnte gjenstand i hendene. Dersom Xerill hadde visst at denne redskapen med de spisse tennene kalles "rive" på godt norsk, hadde han sikkert fått en feilaktig assosiasjon da den traff ham med stor kraft så han holdt på å gå i bakken. Men i stedet for en feilaktig assosiasjon fikk han en rekke dype, smertefulle sår tvers over ryggen. (50)
  Plutselig oppdaget Xerill til sin forundring at terraneren ikke fulgte etter ham lenger, og det kom ikke fler slag (eller riv som han kanskje hadde kalt det hvis o.s.v.). Idet han skulle til å smette gjennom porten ut mot veien, stoppet han også seg tilbake. Terraneren sto som fastlåst til bakken og stirret på ham med et blikk fullt av en selsom blanding av undring og skrekk. Han hadde sluppet riven ned på bakken og ble langsomt meget blek.
  "Pussig," tenkte Xerill mens han smøg seg ut mellom de to nederste plankene i grinden og konstaterte at den nye skaden ikke hadde nedsatt hans bevegelsesevne, selv om det gjorde svinaktig vondt. Han merket at det rant blod fra de dype flengene nedover den høyre flanken hans.
  Blod... En vill idé slo plutselig ned i ham. Kunne det være at...? Det var bare én måte å finne det ut på. Heldigvis tok det ikke lang tid før han fikk anledning til å undersøke det. Mens han småtravet nedover veien i den retningen de andre hadde blitt landsatt, dukket brått et dyr opp fra skogen foran ham og skled ned en liten skråning for å havne på veien, hvor det ble stående og betrakte Xerill da denne nærmet seg langsomt. Det var en av dem - forbildene.
  Xerill fortsatte rett mot den fremmede hunden mens han stadig viste tegn som tydet på at han hadde vennlige hensikter, men det hadde han på sett og vis slett ikke.
  Hunden logret ivrig med halen da Xerill stoppet foran den, men det ble brått slutt på logringen da sistnevnte gjorde en brå bevegelse. Han bøyde seg raskt og bet hunden i labben. Den rykket tilbake med et skingrende hyl av smerte og begynte haltende å løpe vekk fra ham. Men Xerill hadde funnet ut det han hadde bruk for. Tankefull ble han stående og betrakte blodsporene etter hunden. De var tydelig røde.
  "Jaha," sa han og nikket ettertenksomt. Med ett husket han at forbilder sjelden nikker og aldri sier jaha, så han valgte å vise tegn på tenksomhet på forbildevis i stedet.
  Han begynte å løpe langs veien i den retningen forbildet hadde forsvunnet.

  "Jaha?" sa Hemory Shones avventende da han fikk øye på det brede smilet utenfor døren.
  "Hemory Shones?" spurte smilet og trakk opp en velbeskrevet notatblokk fra sin brede, innholdsrike lomme som faktisk var bredere enn smilet. Den høyre hånden gjorde en kjapp bevegelse og grep en kulepenn ut av luften. Øyeblikket etter svevet pennens spiss (jeg mener kule) avventende over et blankt ark på blokken.
  "Gallup?" spurte Hemory. "Ja, det er meg," tilføyde han da han kom på at smilet hadde spurt om han var den han var.
  "Det kan De gjerne kalle det," svarte smilet. "Jeg er fra UFOF - altså medlems- og orga..."
  "Det vet jeg," avbrøt Hemory. "Hva gjelder det?"
  "Vi holder på med en slags razzia for tiden," forklarte smilet. "Vi undersøker hos alle husstander om det skulle finnes noe tilbakeholdt informasjon angående UFO-spørsmålet (42) eller beslektede emner."
  "Mjaaaa..." sa Hemory langsomt. og tenkte seg om."Det er en stund siden vi har sett noe særlig... og det har vi rapportert for lenge siden."
  "Det sier alle," påpekte smilet. "Men jeg vil minne på at..." I det samme gikk døren opp bak Hemory, og Atia kom ut i entréen.
  "Hvem er det?" spurte hun. Hemory forklarte. Smilet fortsatte: "Som jeg sa, alt som er litt... utenom det vanlige, litt merkverdig kan være av interesse. Har dere kanskje..."
  Atia så ut som om hun tenkte dypt. Det gjorde hun også. Plutselig så hun opp og sa: "Labb!" (Umiddelbart etterpå dukket Yrill opp.)
  "Hva mener De med det?" spurte smilet uforstående.
  "Det var ikke noe," forsøkte Hemory å bortforklare. "Bare..."
  "Nei," avbrøt Atia. "Han sa jo alt..."
  "Men ikke slik, vel," mente Hemory.
  "Rolig, en om gangen," avbrøt smilet diskusjonen med. "Fortell meg hva det gjelder, så kan jeg avgjøre om det er av noen betydning." Han snudde seg halvt, så ned og fikk øye på Yrill.
  "Aha," sa han. "Det er hunden som heter Labb, ikke sant?" Han bøyde seg ned og klødde "Labb" bak øret, noe han med tiden hadde funnet ut at de fleste hunder satte pris på. "Og hva er det så for noe merkelig som har vederfartes (51) deg da?" spurte han henvendt til det han trodde var en hund. Yrill kunne godt ha svart ham hvis han hadde villet, men det ville han ikke.
  "For et par måneder siden," begynte Atia, "så... Nei. Det var bare det at jeg syntes en stund at han virket så... rar. Fremmed, liksom."
  "Jaså," sa det nå usynlige smilet tydelig uinteressert. "Kan De beskrive det litt nærmere?"
  "Nei, jeg vet ikke riktig," st Atia usikkert. "Han var bare så... rar. Jeg vet ikke hva det var akkurat, og like etter syntes jeg det ikke lenger." Og dermed hadde sikkert den hendelsen gått over i historien, om ikke Hemory brått hadde skiftet mening.
  "Du glemte noe," innskjøt han. "Rett før det, så forsvant han en stund."
  "Jaså?" Smilets interesse våknet brått igjen, og han begynte å notere. "Hvor lenge omtrent?"
  "Vet ikke," innrømmet Hemory. "Jeg var inne, og han var ute."
  "Men De kan vel antyde et tidsrom," mente smilet. "Maksimalt fra De sist så ham til han dukket opp igjen, og minimalt fra De oppdaget at han var borte."
  "Til han dukket opp igjen?"
  "Selvsagt!"
  "Det siste var bare et par minutter," svarte Hemory. "Men når jeg så ham sist før det... det var en god stund... bortimot en... ja, en halvtime."
  "Aha!" ropte smilet triumferende og konstaterte for seg selv at man ikke skal skue hunden på hårene, uvitende om at det var akkurat det han nettopp hadde gjort. "Hvordan var han da han kom tilbake - som om han hadde opplevet noe uvanlig?"
  "Det kan man jo si," svarte Hemory usikkert og bidro dermed til å styrke smilets nyutklekkede, feilaktige teori uten å vite det. "Jo, han virket litt... fraværende." (52)
  "Og når var dette?" spurte smilet. Svaret var enda en støttebjelke til hans nyeste byggverk (53), for han visste at det var nettopp den dagen en UFO hadde blitt observert i nabolaget.
  "Nå kom jeg på noe," sa Atia brått da smilet var ferdig med å notere og hadde konstatert at denne rapporten var av nyere dato enn de han hittil hadde kommet over. Hun begynte å fortelle om stemmene hun hadde hørt om natten, og gjorde dermed den graverende feil å bruke flertallsform og dermed ødelegge ethvert grunnlag til en løsning på mysteriet.
  Da smilet forlot det huset, hadde det lagt ytterligere et par centimeter til sin bredde.

  Xerill stoppet brått da han fikk øye på den sårete hunden og begynte å nærme seg forsiktig på samme måte som før. Denne gangen var hunden atskillig mer sky og mistenksom - hvem hadde ikke vært det - men fortsatt full av tillit til omverdenen. Denne gangen ble den ikke skuffet.
  Xerill gikk langsomt og ydmykt bort til hunden mens han med hele kroppen signaliserte +ÀTilgi meg, jeg mente ikke å gjøre det; la oss være venner;À. Han bøyde forsiktig hodet, men ikke for å bite denne gangen. Han slikket varsomt den såre labben slik han hadde sett forbilder og lignende raser gjøre på videoopptak. Uten å vite det viste han dermed et tegn på ubrytelig vennskap, og hunden følte seg trygg.
  Det er en stor feil å føle seg trygg når man står midt i veien like ved en sving, men det kunne jo ikke Xerill vite. Han hadde tilbrakt atskillige sykli i skogen og visste ikke noe om trafikkens farer. Hans nye venn hadde derimot erfaring med biler etter litt for nær kontakt, men likevel fortalte et grunnleggende instinkt den - fullstendig feilaktig - at det ikke var noen fare. Dette er nemlig et av de fundamentale prinsipper hos enhver hund: At den stoler på enhver som ser ut til å vite hva han gjør. Det er dette prinsippet som får en førerhund til å gå på rødt lys når et ubetenksomt menneske stormer ut i gaten foran den. Den kan jo ikke - som de fleste ser ut til å tro - se forskjell på grønt og rødt. Det er mennesket som ser for den, og når mennesket ser feil, ser hunden også feil - og handler feil. Skriv deg dette bak øret, du som har for vane - uvane - å løpe ut i gaten på rødt eller gult: Ser du en førerhund i nærheten, så bli på fortauet til lyset skifter!
  Xerill ante ingen overhengende fare da han hørte den fjerne duren som nærmet seg raskt, og siden han ikke så ut til å føle angst, gjorde ikke hunden det heller. Den ble stående rolig og vente på at Xerill skulle bli ferdig. Det ble han aldri. Plutselig hørtes den durende lyden like bak svingen, og i neste øyeblikk var det - der.
  Xerill sto med ryggen mot svngen, så han visste ikke hva som traff ham før han lå halvt svimeslått på veikanten en ti-tolv meter fra kollisjonspunktet og kunne se den store lastebilen stanse poå hvinende dekk. Hunden hadde ikke vært så heldig. Langsomt husket Xerill at han hadde hørt en ekkel, knasende lyd idet han fløy gjennom luften, og han likte ikke å tenke på hva det var som hadde laget den lyden.
  Han begynte å konsentrere oppmerksomheten om seg selv og fant at han måtte ha pådratt seg alvorlige kvestelser ved det voldsomme sammenstøtet. Det verket over hele kroppen, og han greide ikke å røre seg - i hvertfall ikke komme på bena. Og det var nettopp det han måtte - ellers ville terraneren som nå kom ut av lastebilen oppdage... det!
  "Metzarr!" (54) hvisket han anstrengt. "Metzarr! Metzarr!" Det var noe som stakk i brystet når han snakket eller rettere sagt stønnet fram ord. Nå var det ikke bare ryggen hans det rant blod fra. Han kunne kjenne den skarpe smaken i munnen også, og når han nøs ble asfalten foran ham dekket av mørke flekker. Mørke flekker... svært lite røde...
  "Metzarr," gjentok han, og lyden at det tungt uttalte ordet bletatt opp av lydomformeren han hadde i skulderen (Han sendte en stille takk til Meyak for at radioen ikke hadde blitt skadet ved påkjørselen) ogsendt direkte opp til moderskipets lytterom., Lytteren som bevoktet hans kanal trykket raskt inn en brannrød knapp på instrumentpanelet, og dermed hendte tre ting i samme øyeblikk: Kanalen ble koblet over til de rommene hvor skipets ledelse befant seg, røde alarmemittere ble tent i disse rommene, og atmosfæren rundt Xerill ble totalformørket - en teknikk som alltid ble brukt ved krisesituasjoner for å gi i det minste et par sekunder ekstra å handle på ved å gjøre området rundt den nødstedte fullstendig uoversiktlig i en omkrets av fire hundre meter i alle retninger.
  Oppe i kommandorommet satte kapteinen seg foran kontrollbordet, stilte kjapt inn lydomformeren, slo av alarmemitteren og sa kort: "Ja?"
  "Kaptein," stønnet en velkjent stemme som rett som det var ble avbrutt av noen tørre, pinefulle host. "Det er Xerill. Syv ni fem, strek, to to fire. Gjentar: 795 - 224."
  Dette er selvfølgelig en spesiell huritgkommunikasjonskode. 795 var en komplett beskrivelse av Xerills situasjon (i generelle vendinger, selvsagt), mens 224 sto for noe slikt som "Prosjektet står i fare for å bli avslørt på grunn av en teknisk feil".
  "Oppfattet," svarte kapteinen. "Hva er feilen?"
  "Professor..."
  "Ja," svarte professoren fra biometerrommet, som også hadde blitt koblet til "krisekanalen". "Hva er det?"
  "Blodet," svarte Xerill raskt og hostet stygt. "Det... forbildenes blod.. har ikke samme (host)... samme far... farge som (host host)... vårt! Det... det er rødt... krom... krominans 48, renhet 3, gråfaktor 19, femteor... (host host) ordinat alfa..."
  "Oppfattet," svarte professoren, som hadde notert fargen på baksiden av en arkivplate han hadde nappet til seg i farten (55).
  Plutselig hørte Xerill skritt fra den retningen hvor han sist hadde sett terraneren. "Han kommer!!" hylte han. "Gjør noe! Fort!!"
  I samme øyeblikk angret han på at han hadde sagt dette, for det gikk plutselig opp for ham at det bare var en ting de der oppe kunne gjøre for ham (56) på det sekundet de hadde til rådighet.
  De gjorde det.

Da lastebilsjåføren hadde famlet seg fram til det stedet hvor han hadde sett den ukjente hunden ligge og jamre seg, fant han ingenting. Alt som skilte stedet fra andre, var et tynt oljeaktig askelag på asfalten og en rivende sterk lukt av oson..

Tjuefire timer senere fikk "smilet" høre om hendelsen.

  Janovitch strakte hånden langt ut og slo ned knappen på vekkerklokken med et brutalt smell så den fikk slutten av alarmsignalet og et tikk i vrangstrupen og begynte å hoste. Like etterpå gikk den fint igjen. (57)
  "Nå, onsdag," sa han, åpenbart henvendt til kalenderen på veggen, "hva har så du å by meg? En vanlig dag, eller noe spesielt å minnes når jeg blir gammel?"
  Onsdagen svarte ikke. Janovitch slengte dynen på gulvet, spratt ut på samme og gjorde et par opplagte krumspring, hvoretter han slepte seg andpustent (58) ut på badet.

  "Der har vi det," fastslo professoren og plukket opp platen som teoricomputeren nettopp hadde spyttet ut.
  "Nå?" spurte kapteinen utålmodig mens professoren studerte computerens direktiver.
  "Trøst deg," sa professoren til slutt. "Vi behøver ikke i ta dem opp hit for å rette det. Vi kan klare det med bestråling her oppe fra."
  "Godt," sa kapteinen vanemessig. "Er strålingen alt det der som står i direktivene, og som du kjenner til like godt som jeg og som jeg derfor ikke gidder ramse opp?"
  "Ja," svarte professoren og oppga tidsrom og overflyvningshøyde for bestrålingsperioden.
  "Godt," sa kapteinen igjen og snudde seg for å forlate rommet og begynne å gi ordrer. "Vi vil være i utgangsposisjonen om 24 millidøgn. Klart?"
  "Glassklart," svarte professoren, som ikke hadde de samme vanene som Stjerne. "Kom igjen," fortsatte han henvendt til sin tause assistent (59). "Vi må gå ned og stille inn strålingsemitterne i nedre etasje!"

  0,024 døgn eller som vi ville sagt: 34 minutter senere var alt klart (60). Strålingsemitterne var innstilt etter tabellen fra teoricomputeren, skipet nærmet seg begynnelsen av den rette linjen det skulle følge for å passere rettest muligover de tre agentene nede på marken, og tre peileapparater fulgte kontinuerlig og fullautomatisk de tre senderne. Emitterne fulge slavisk den første peilesenderen. Oppe i biometerrommet satt professoren ved fjernstyringspanelet med et synkronur foran seg. Kommunikasjonsanlegget i rommet var koblet til linjen til kommandorommet. Kapteinens rolige stemme kunne høres i gjengiveren over bordet:
  "Vi nærmer oss maksimal strålevidde. Går under om førti mikrosykli (61) "... tretti... tjue... ti... ni... åtte... syv... seks... fem..."
  Professoren la fingeren lett på knappen som ville koble til strålingsemitterne dypt nede under ham.
  "... fire... tre... to... ett... kjør." Professoren ventet for sikkerhets skyld et par øyeblikk før han trykket inn knappen.
  Synkronuret begynte å gå i samme øyeblikk som de kraftige emitterne tentes. Det telte nedover fra 276 mikrosykli, som ifølge teoricomputeren var det tidsrommet Zerills blod måtte bestråles for å få i hvert fall samme farge som den kompliserte væsken som strømmer rundti årene på en terransk hund.
  "Teknikken har kommet langt i våre dager," tenkte han høyt mens uret telte baklengs fra 256 til 239. Assistenten satt taus og svarte ikke. Han var åpenbart mer opptatt av tallene på det lysende displayet på uret. Professoren la merke til at han hadde hånden på hovedbryteren til kontrollen. Dersom noe gikk galt, ville han dra den ut, og emitterne i "kjelleren" ville bli mørke. Men det var ikke særlig sannsynlig at det ville skje noe som krevde en slik drastisk bryting av strålene. Det måtte da være at uret ikke brøt strømmen slik det skulle, eller den fullstendig teoretiske mulighet at en eller flere av emitterne skulle "hoppe av sporet", noe som ville få uante (62) konsekvenser for den som måtte befinne seg i strålenes nedslagsfelt.
  Han tale de siste "miksyk" høyt: "Fem - fire - tre - to - ett - der!" Som på stikkord slukket den emitteren som viste at stråleemitterne var i funksjon, og professoren trykket inn en knapp som koblet emitternes styring over påpeiler nummer to (eller ep. O.a.). Da målerne på panelet viste at de var vel på plass og "sporet" den sovende Stjerne fullkomment, startet professoren strålingsemitterne igjen, og uret begynte en ny nedtelling.
  "Vi er i gang med den andre," meldte professoren til kommandorommet.
  "Godt," svarte kapteinen. "Det går bra heroppe. Vi holder stø kurs og er såvidt vi kan se ikke observert, men det er et lite luftfartøy som nærmer seg. Det vil komme inn over sonen her om et par millidøgn. Jeg liker det ikke akkurat..."
  Stjernekrysseren fortsatte ufortrødent i konstant lav hastighet over den delvis skydekkede bakken under den, mens en usynlig stråle strakte seg som en bru mellom fartøyets brede buk og bakken, hvor Stjerne lå og sov uten å ha den fjerneste anelse om at han var midt inne i en ny omforming, som riktignok ikke var på langt nær så drastisk somden siste han hadde vært gjennom, men det var tross alt en forandring.
  Den andre bestrålingsperioden tok også slutt, og emitterstyringen ble koblet over på den tredje peileren. Da strålen igjen strakte seg snorrett ut fra det store skipets bunn, hadde den en tydelig annen retning enn de to foregående. (Det vil si, hvis vi hadde vært i stand til å se den...)
  "Det terranske luftfartøyet nærmer seg," konstaterte kapteinen betenkt. Han skulle gjerne ha eksitert hele skipet, men han visste godt at det ikke kunne sende ut noen stråler når det befant seg i ultraområdet, så han var rett og slett nødt til å vente med noe som helst til emitterne i bunnrommet var ferdige med sitt verk.
  Det lille sportsflyet nærmete seg stadig, og kom etter hvert betenkelig nær. Kapteinen kontaktet biometerrommet og sa nervøst: "Er dere snart ferdige? Terrafartøyet begynner å bli vel nærgående..."
  "Det mangler ti mikro," fastslo professoren. "Ni... åtte... syv..."
  Kapteinen kastet et blikk utav sidevinduet og gjorde en høyst ubehagelig oppdagelse. Flyet var på vei rett mot skipet! Det hadde så stor fart at det ville komme til å trenge gjennom det sterke løftefeltet og gjøre alvorlig skade på skrog og inventar om de støtte sammen, men han kunne ikke gjøre noe - ikke riktig ennå...
  "Seks... fem...fire..." Kapteinen la hendene på kontrollene og strakte den ytterste fingeren på venstre hånd for å nå ultraknappen. I samme øyeblikk som strålingsemitterne stoppet, måtte han gjøre tre ting samtidig - hvis han rakk å gjøre noe i det hele tatt. Hadde han bare hatt et av de nye skipene med programmerbar styring (63) som hadde blitt satt i test like før de reiste! Men det hadde han ikke, så... Han visste også så altfor godt at den brå manøvren han måtte foreta, sannsynligvis kom til å slå det terranske fartøyet ut av balanse, men det var vel tross alt bedre å gå i spinn enn å kollidere, og føreren ville forhåpentligvis greie å rette opp fartøyet i tide...
  Alle disse tankene var det som ftÀr gjennom kapteinens forvirrede hode før han igjen hørte professorens nervøse stemme: "Tre... to... en... ut!" Professoren slapp det han hadde i hendene og klamret seg til stolen, vel vitende om at det kom til å skje noe drastisk. Rundt i skipet hadde alle som kunne avlytte kommunikasjonen mellom "kom" og "bio" gjort det samme: Funnet noe å holde seg fast i.
  I samme øyeblikk som professoren sa "ut!", og øyeblikket før det lille flyet skulle ha styrtet inn i det sønderrivende løftefeltet, skjøv kapteinen fartskontrollen helt fram, dro høydekontrollen helt tilbake og trykket inn ultraknappen. Med et voldsomt rykk - som såvidt kunne merkes i skipets indre (at besetningen likevel fant noe å holde seg i, skyldtes gammel vane fra tiden før totalfremdriften (64), dessuten kan en jo aldri vite...) - satte skipet seg i hyperrask bevegelse og ftÀr som et bakvendt stjerneskudd på skrå opp gjennom atmosfæren og forsvant ut i rommet som en lysende strek samtidig som det forsvant fra de synlige og hørbare områder av såvel lys- som lydspekteret. Dersom jeg også hadde begynt å snakke om et eksistensspektrum, ville jeg vel blitt karakterisert som ikke helt riktig der du vet, men faktum er at det er mulig å passere tvers gjennom en UFO i ultraområdet uten å merke det.
  Da kapteinen nullstilte kontrollen og dermed stoppet moderskipets utilrådelig ville ferd, la han merke til at han var vektløs. Han trakk seg ned i stolen og trykket inn knappen som aktiverte gravitasjonssynteseren, og han kunne merke at han langsomt ble tyngre.
  Nede i oppholdsrommet satte en skuffete dekurion fra seg det tomme drikkebegeret sitt på et bord og gikk for å hente noe å tørke av gulvet med.

"Dise terranerne er håpløse," sukket professoren...

Tre timer senere fikk smilet høre om hendelsen. Han reiste øyeblikkelig ut til flyplassen hvor privatflyet som nær hadde kollidert med en UFO, hadde gått ned. Han fant flyet, men ikke flyveren, som hadde dratt hjem for å slappe av i håp om at nervene hans skulle komme på rett kjøl. Smilet fikk adressen og besluttet å oppsøke flyveren et par dager senere.

  Da Stjerne våknet ved solnedgang, hadde han en underlig følelse av at det hadde foregått en forandring med ham. Han skyndte seg bort til nærmeste tjern og gransket nøye sitt speilbilde. Det så akkurat ut som før, og det gikk opp for ham at det slett ikke var noen forandring lokalisert til et enkelt sted eller en del av kroppen, men på en måte over hele kroppen. Han følte seg... en helt ny, frisk følelse som han ikke kjente ogderfor ike kunne navngi, men han hadde følelsen av at han så å si kunne heve seg fra bakken og fly over tretoppene nårsom helst. Det gjorde han nå ikke, men følelsen vedble hele natten mens han smøg seg omkring i buskene på jakt etter noe å stille sulten (og i mindre grad tørsten) med. Han beholdt den eiendommelige følelsen da han fikk øye på et lite, pelskledd vesen i en steinur, og den forsvant ikke engang da han bykset fram mot det intetanende dyret og satte tennene i nakken på det. (Det var så lite at han ikke kunne få skikkelig tak i strupen, slik han hadde sett forbildenes slektninger (65) gjøre på videoopptak.)
  Den underlige følelsen var faktisk enda sterkere da han lusket videre, etterlatende halvparten av det døde dyret.
  "En ny natt," tenkte han. "En ny natt blant mange. Hvor lenge?" Dersom han hadde hatt kjennskap til terransk sitatkultur ville han kanskje uttrykt seg på en litt annen måte, nemlig med "How long, my Lord?", men han visste altså ikke noe om dette. Han visste ikke engang at det var noe som het sitater.

  Det kunne derimot Yrill ha fortalt ham. Shones senior var blant de "sitatofile" av oss, og det var vanskelig å finne en situasjon hvor han ikke kunne gripe i sitt alltid forhåndenværende (66) sitatarkiv og diske oppmed et passende sitat. Etter "smilets" besøk hadde han for eksempel kommet med det om dåren og de ti vise. Og hver gang noen var i det snakkesalige hjørnet kunne han avbryte dem effektivt med noe han påsto var et sitat fra "Hamlet" (annen akt, scene 2), men var så enkelt at det like gjerne kunne ha vært hva som helst: "Ord, ord, ord!" (67)
  Hvor var jeg? Ingen steder, i grunnen. I hvert fall ikke et sted hvor det hender noe. Det kommer faktisk ikke til å hende noe på en god stund ennå, så la oss hoppe inn i tidsmaskinen vår og flyen ukes tid fram...
  ...Der ja. Vi er på samme sted - Shones' residens. Solen skinner fra så å si skyfri himmel, en lun bris fra sørvest bringer med seg en egen duft avsommer, og ute på plenen ligger Yrill og døser i sommervarmen. Hemory, Atia og et par andre familiemedlemmer sitter på verandaen og nyter været... Du verden! Jeg burde bli dikter...? (Det er jeg jo!) Men hvor ble det av hendelsene som skulle finne sted? Ta det rolig, først trekker vi oss tilbake til vår observasjonspost og begynner å tenke i imperfektum igjen:
  Alt var stille. Det eneste som brøt stillheten var vindens myke susing i trekronene og litt spredt kvitter fra skogens fugler, men ikke særlig meget av det siste. Det var, som sagt, varmt, og i varme er få dyr særlig aktive. De fleste er opptatt med å oppfatte været. Dersom de ikke nyter det, plages de av det, og det har i grunnen lite å si for deg som sitter der oppe i det kalde nord og sparer på fyringsoljen så du må småjogge der du sitter i stolen for å holde varmen.
  Plutselig var det også noe annet som brøt stillheten. En bil nærmet seg langs veien og stoppet foran huset.
  "Hvem pokker er det som farter rundt på en dag som denne?" undret Hemory og lurte på om han skulle gidde å se etter. Men det ble ikke nødvendig. Bilisten dukket snart opp rundt hjørnet. (Uten bil! Den hadde han satt fra seg i oppkjørselen...)
  "Så det er her dere oppholder dere," konstaterte han mens Hemory kvalte et stønn da han oppdaget at gjesten var kledd i noe dresslignende og frakk.
"At han orker i denne varmen," tenkte Hemory mens han fortsatte å fastslå, nemlig at han hadde sett mannen før. Det var "smilet".
  "Jeg kom tilfeldigvis forbi," påsto denne. "UFOF har nettopp kommet ut." Han stakk en hånd innunder jakken og fisket fram et tynt hefte i A4-format og to farger.
  "Er det der det står om den razziaen deres?" spurte Atia.
  "Akkurat," bekreftet smilet. "Vil du se?" Han rakte bladet frem mot Atia, som åpnet det midt i og begynte å bla, som hun hadde for vane å gjøre når hun ikke visste hvor hun skulle begynne. Da smilet fortalte hvilken side det sto noe kjent på, slo hun opp der og oppdaget sitt eget navn inne i en lang rekke kortere notater. Det viste seg at rapporten holdt seg til det Atia og Hemory hadde hatt å fortelle, men smilet hadde satt det i forbindelse med den tidligere nevnte UFO og avsluttet med ordene "Man gjør seg jo visse refleksjoner."
  "Hva mener du egentlig med det?" spurte Atia. "At Labb har noe med disse UFOene å gjøre?"
  "Mjahh," svarte smilet tvetydig. "Tenk deg om... En UFO lander, en hund forsvinner. En god stund går. Hunden vender tilbake, UFOen forlater området... Det skal ikke mye fantasi (68) til for å forstå at..."
  Men la oss nå forlate smilets imponerende hypoteser (som ikke er på langt nær så imponerende som sannheten!) et øyeblikk, og flytte oppmerksomheten et par meter til siden.
  Med det samme smilet begynte å snakke, hadde Yrill sett opp, for han hadde gjenkjent terraneren som hadde spurt om så meget merkelig. Han fikk øye på smilet, som sto ved siden av Atia og forklarte ett eller annet mens hun leste i et blad... men... Hva var det? Yrill løftet hodet litt og stirret mot baksiden av tidsskriftet. Var det ikke...? Jo! Det var!
  Han var med ett lys våken. Langsomt reiste han seg fra sitt komfortable leie og konstaterte at varmen fikk det til å gå litt rundt for ham, men kort etter var han helklar (eller krystallklar, som Stjerne ville ha sagt) igjen og begynte å nærme seg de lesende. Ingen la merke til ham. Han stoppet et øyeblikk ogrettet igjen blikket mot reproduksjonen på siste omslagsside. Jovisst, tenkte han. Det var ikke tvil! I neste øyeblikk visste han hva han hadde å gjøre. Han satte seg til å vente på det rette øyeblikk. Det kom. Atia så opp på smilet, lukket bladet halvveis og lot det henge løst mellom tre fingre (69) mens hun begynte på et spørsmål som aldri ble fullført. Plutselig kjente hun et lett napp, og i neste øyeblikk hadde hun ikke noe blad i hånden lenger. Før noen rakk å tenke over hva som hadde skjedd, var Yrill forsvunnet rundt hjørnet med bladet.
  "Jeg visste ikke at hunder interesserer seg for UFO-spørsmålet (42)," bemerket smilet bredt da det gikk opp for ham hva som hadde skjedd. "Jeg visste ikke engang at de kunne lese!"

  Sent om kvelden ble kapteinen vekket. Han satte seg opp i sengen og oppdaget at det var dekurion Sprett som hadde vekket ham. "Hva er det?" spurte han litt biskt.
  "Vi fikk en særegen rapport fra Yrill," forklarte Sprett. "Han fortalte at han har funnet noe han mener er et budskap fra vår hjemplanét..."
  "Hvordan?" avbrøt kapteinen.
  "Vel, det er egentlig noen terranere som har funnet et ubemannet fartøy," forklarte Sprett, "og ombord i det fant de en kodeplate. Den er blitt avfotografert og gjengitt i et blad som Yrill fikk se ved et tilfelle. Han sikret seg bladet og gjemte det på et sted vi fikk oppgitt i kveldens rapport, og jeg sendte en lander for å hente det."
  "Og så? spurte kapteinen og begynte å kle på seg.
  "Den kom tilbake for tretti millidøgn siden," fortsatte Sprett, "og vi begynte med å tyde terranerskriften som fortalte det jeg nettopp har sagt. Selve kodemeldingen har blitt overført til en plate, og vi skal kjøre den i dekoderen nå. Da vi går ut fra at det er en viktig melding, mener vi at du bør være til stede."
  "Dere kunne jo bare våge noe annet," bemerket kapteinen idet han strakte seg etter beltet sitt og spente det på seg. "Gå og si at jeg kommer om et par milli."

  Kort etter var kapteinen og en del andre viktige personer i det som til daglig kalles kontaktrommet. I et hjørne sto den lille hendige kodecomputeren klar til å tyde et budskap som hadde vært underveis i flere år.
  Etter å ha konstatert at alle var til stede, plasserte kryptologen den lille glatte kodeplaten i computeren og trykket på et par knapper. Nesten umiddelbart begynte skriveren å prege ut meddelelsen i klarskrift.
  Kapteinen bøyde seg over apparatet for å se bedre. Etter et par linjer rettet han seg brått opp og sa kort: "Sammenkall mannskapet!"

  Et kvarters tid senere var hele krysserens besetning - unntatt agentene på bakken og et par som var opptatt med å holde det store romfartøyet under kontroll, men disse hadde audiovisuell kontakt med oppholdsrommet - samlet i det sentrale oppholdsrommet. Alles oppmerksomhet var rettet mot kapteinen, som sto oppe på et bord i ferd med å stille inn en svevende lydomformer slik at den ville ta opp stemmen hans best mulig.
  Etter et par minutter var han fornøyd med innstillingen, rettet seg opp og gjorde tegn til at han ønsket stillhet. Den støyen som alltid oppstår i større folkemasser, forsvant brått som om den ble klippet av med en tang.
  Kapteinen tok opp en plate fra lommen, kastet et blikk på den og spurte om alle kunne høre ham. Dette ble bekreftet fra salens fjerne hjørner såvel som fra bakken.
  "Grunnen til at jeg har latt dere samle her på denne tiden av døgnet," begynte kapteinen, "er den at vi - via diverse krokveier - har mottatt en melding av overordentlig betydning fra hovedkvarteret hjemme."
  Han gjorde en kort pause (såkalt kunstpause) og lot blikket gli over den nå dørgende stille forsamlingen mens han ventet på at ordene skulle synke ned i de mest trege. Kort etter fortsatte han:
  "Som dere vil huske var det urolige tider hjemme da vi la ut på reisen hit. Blant annet var en ny stormakt i emning på den vestlige halvkule." En ny pause - kapteinen hadde gjennomgått et kurs i massepsykologi og kunne kunsten å nøle på de rette stedene.
  "Flere sykli har gått," fortsatte han, "og på den tiden da denne meldingen ble sendt ut, hadde nevnte makt vokst seg stor nok til... til å utfordre andre. Og - den har gjort det. Den har erklært en rekke land - blant dem vårt eget - krig."