© copyright 19xx & 1985 Ragnar Fyri og "U. F. Olsen". All rights reserved.
"Kom inn," sa inspektør Kvalmberg kort, som han
hadde for vane å gjøre når noen banket på døren
til kontoret hans. Nåja, det var forresten ikke sitt eget kontor han
befant seg på akkurat da, men vaktrommet hvor de strategiske telefonene
var forskjellig plassert - eller var det omvendt? Men altså: Noen banket
på døren, ble oppfordret til å komme inn og gjorde det.
Kvalmberg satt klar til å sprette opp og hilse regelrett i tilfelle det
var en overordnet som kom, men han kunne ha spart seg bryet. Det var bare
sistebetjent Lofft (19) som kom. Kvalmberg la merke til at han
hadde et rekvisisjonsskjema i hånden.
"Hei," sa Lofft lavt, som han hadde for vane.
"Jeg er i ferd med å fylle ut en rekvisjon (20) til
Statrek. Mangler du noe?"
"Noen har rappet Veiloven min," fastslo Kvalmberg.
"Og så... ja, vi trenger en ny fillebikkjeblokk."
"Alt nå?" spurte Lofft forbauset. "Det er jo
bare to måneder siden den var halvbrukt. Femti meldinger på seksti
dager - det er jo nesten én hver dag."
"Ikke riktig," bemerket Kvalmberg. "En del har nok
gått i papirkurven på grunn av feilutfylling
(21)."
"Men likevel," sa Loft vantro. "Er distriktet
vårt i ferd med å bli oversvømt av fillebikkjer?"
(22)
"Oversvømt," gjentok Kvalmberg, "av to."
"To??" (To på fire... du verden, er klokken så
mye allerede? Setteren)
"Nettopp," bekreftet Kvalmberg. "Beskrivelsene av
hundene har i de fleste tilfellene vært så å si identiske,
så det må være de samme hundene som går igjen - minst
to, men neppe flere. De er for like til det."
"Til hva?"
"Til å være tre eller flere," forklarte
Kvalmberg lettere utålmodig. "Er det tre, er to av dem
tvillinger."
"Javisst," sa Lofft og lot som han forsto - det ble som
oftest enklere slik. "Men... det var denne blokken. Jeg må ha
skjemanummeret. Hvor ligger den?"
"Det burde da være nokså opplagt," mente
Kvalmberg.
"Ikke for meg," innrømmet Lofft.
Kvalmberg smilte matt. "Ved siden av telefonen," sa han...
Er det tre, er to av dem tvillinger, sa Kvalmberg. Men det er fire av "dem", og tre som er trillinger. Men bare halvparten av de fire står bak de hyppige "fillebikkje"-rapportene. (Så på den måten ha Kvalmberg faktisk rett.) De to andre har vært heldigere...
Janovitch skrudde av TV'en etter Kveldsnytt og lyttet etter skritt
på gangen, men han hørte ingenting.
"Det er så man kan tro at han vil spare mest mulig
på kåken ved å ikke være her," mumlet han for seg
selv, "men skosålene tenker han visst ikke noe særlig
på!"
Mens han gjorde seg klar til å gå til ro for natten,
slukket han demonstrativt alle lys i entréen og stuen og orienterte seg
tilbake til badet ved hjelp av en lommelykt. Idet han passerte vinduet mot gaten
stoppet han et øyeblikk og speidet opp mot den dypmørke,
stjernebesatte nattehimmelen over hustakene.
"Stjerneklart," tenkte han for seg selv. Men... hva var
det for en tindrende klar stjerne han kunne se tvers gjennom lysskjæret
fra gatebelysningen over hjørnegården? Kunne det være en...
I samme øyeblikk som han tenkte på UFOer, streifet
tankene innom Elbert og hans tragiske skjebne. Jo, det stakk fremdeles i sjelen
når han tenkte på det, men ikke fullt så sterkt som
før. Det var jo tross alt et helt kvartal siden tragedien, og han hadde
begynt å sove roligere om nettene og hadde ikke så ofte mareritt som
før.
Men altså: Denne klare stjernen der oppe over
hjørnegården...
"Nei," sa Janovitch halvhøyt og ristet av seg de
dystre tankene. "Det er nok bare Jupiter. Eller Saturn for eksempel."
Trodde han.
Stjerne småtravet gjennom den mørke skogen. Til tross
for at omgivelsene ikke var opplyst av annet enn de fjerne stjernene mangfoldige
lysår fra Terra, kunne han skimte terrenget rundt seg klart nok til
å være klar over hvor han gikk, for han hadde blunket ned
infrainfra-filtrene over øynene, og de spesielle filtrene satte
øynene hans i stand til å oppfatte et infrainfrarøde lyset
som stjernene sendte ut i langt rikeligere mengder enn synlig lys. Riktignok var
det frekvensbåndet han kunne oppfatte gjennom filtrene - dypt under
infrarødt i frekvens - så smalt at han ikke oppfattet noe
særlig med farger, men det var tross alt bedre å se noe som gjennom
filtrene fortonte seg som gyselig suppegrønt, enn å ikke se noe i
det hele tatt. Han kunne ikke gå lenge med filtrene på om gangen,
for fargen som de (tilsynelatende) satte på omgivelsene gjorde ham kvalm.
Men nå hadde han nettopp våknet av dagens søvn og blunket ned
filtrene, så han kom til å greie seg fint enda en stund, tenkte han
fornøyd.
Dagens søvn? Ja, Stjerne hadde etter hvert utviklet - eller
snarere innviklet - seg til å bli et nattdyr. Om dagen gjemte han seg bort
og sov, men det visste ikke lytterne oppe i moderskipet. Alt de visste var at
han ikke hadde noe å rapportere. Og det skyldtes ikke bare uflaks. Han var
rett og slett redd. Redd for å treffe på - terranere! Det var bare
rent kroppsmessig han passet til det oppdraget han hadde blitt pålagt, men
det hadde han ikke forstått før etter at han hadde vært her
nede et par sykli, og da var det jo for sent å trekke seg. Han hadde bare
å vente til Overkommandoen fant det for godt å avslutte
kontaktoperasjonen og bringe ham tilbake til moderskipet - det trygge, hjemlige
moderskipet. Som han savnet det! Selv om det svevet tusener av mil ute i rommet,
var det det eneste stedet han syntes å kjenne fast grunn under
føttene - paradoksalt nok. Her nede var alt så fremmed og usikkert
- farer kunne lure bak hvert hjørne. Hadde han kunnet ligge bortgjemt og
vente på et trygt sted helt til kapteinen eller samme hvem kom for
å plukke ham opp igjen, hadde han sikkert gjort det. Men han måtte
jo ha noe å leve av. Derfor var han ute hver natt og lette etter
tiltalende emner, som han prøvde med teleanalysatoren før han
våget å røre dem. Teleanalysatoren var det eneste han
våget å stole på når det gjaldt å finne ut om noe
var spiselig eller ikke, og han gikk omkring i stadig angst for at han kom til
å bruke den for mye så han brukte opp batteriet før tiden.
Om Stjernes fiasko ikke skyldtes uflaks, så var det nettopp
det Xerill hadde hatt. Uflaks. Uhorvelig uflaks. Han hadde blitt landsatt
midt i et område bebodd av direkte hundefiendtlige terranere - og det
hadde ikke tatt ham lang tid å oppdage det. Han visste det ikke
selv, men han skulle komme til å gå og halte så lenge han
befant seg på Jorden. Det er ikke særlig behagelig å gå
omkring med femten blyhagl størrelse 01 i høyre skulder. Meyak
være lovet for at det ikke hadde vært den venstre! Det hadde
utvilsomt betydd slutten for radioen han hadde der, tenkte han - lettet tross
alt.
Likevel hadde han blitt i området - ikke fordi han likte
å snike seg omkring som en tyv blant sine åpenbare fiender, men rett
og slett fordi han ikke hadde noe annet valg. Han kunne ikke komme bort
fra den lille skogteigen hvor han holdt til. Den eneste brukbare veien
førte overeiendommen til den største av hundehaterne, og om han
ikke hadde hatt noe kjennskap til terransk skrift, hadde han vel prøvd
den veien - og gått rett i døden. Heldigvis hadde han hatt
anledning til å studere terranernes skriftspråk på et
tidligere tokt, og han forsto derfor alt for vel hva som mentes med SELVSKUDD
UTLAGT på skiltene som omga eiendommen. Og det var ingen tom trusel,
visste han. En av de første dagene hadde han sett en spurv få
svidde halefjær ved å fly uforvarende inn i en infrarød
lysstråle som avtastet rommet mellom to blanke sylindere på
gjerdestolpene. En lysemitter og en lysomformer, tenkte han. Ganske riktig, selv
om det ville vært riktigere å si lampe og fotocelle, for de
optoelektroniske komponentene vi kjenner til virker ikke etter de samme
prinsippene som de fremmedes lysemittere etc.
Den noe mer skarpskodde leser vil for lengst ha stilt
spørsmålet om hvorfor Xerill ikke kunne tilkalle en lander og bli
flyttet vekk luftveien. Svaret er såre enkelt (23).
Både han og de andre "hundene" hadde fått uttrykkelig
ordre om å ikke tilkalle hjelp "fra oven" unntatt i
nødstilfelle. Og Xerill var slett ikke sikker på om han var i noen
særlig nød.
Hvis noen skulle lure på hvorfor infiltratorene ikke hadde lov
til å rekvirere hjelp til bagateller, kan de lese her. For det
første er det slett ikke så liketil å sende av sted en lander
som leseren kanskje har fått inntrykk av, det er slett ikke noe man
gjør for en "filleting" (24). For det andre
hadde hele ekspedisjonen stående ordre om å unngå mest mulig
å bli sett, noe som blant annet gjøres lettere ved å
innskrenke ferdselen med landere nær bakken mest mulig. For det tredje var
det ønskelig at agentene skulle være forberedt på en
eventuell krisesituasjon hvor det ikke ville være noen å tilkalle.
Kopat? (25)
I et mørkt, men levelig temperert og komfortabelt rom et par
kilometer fra sine to uheldige kolleger lå Yrill avslappet henslengt
på en akkurat passelig myk madrass i et hjørne og lot som han sov,
noe alle snille veloppdragne hunder som regel gjør om natten (Sover, ikke
later som!) - når unntas de som er ute på jobb. Men vakthunder kan
kanskje ikke nettopp sies å være så snille mot mistenkelige
personer som lusker omkring med ondt i sinne, så de faller utenfor denne
kategorien. "Snill" er heller ikke det første ordet en ville
finne på å bruke om en trekkhund når den legger seg i selen
og sprinter i vei med en slede på slep mens den glefser ilskt etter halen
til sin foranløpende kollega, kanskje fordi den mistenker nevnte kollega
for å ikke trekke så drabelig som den gjør selv. De eneste
trekkhundene som ikke glefser ilskt etter halen til sin foranløpende
kollega, er lederhundene, for de løper jo helt forrest i spannet og har
ingen kollega foran seg, så de glefser ilskt i luften i stedet.
Forsåvidt kan man si at lederhundene er de eneste som virkelig har rett
når de mistenker den de glefser etter for å ikke trekke skikkelig -
luften kan jo ikke trekke sleder i det hele tatt! Den eneste trekk den kan
prestere er gjennomtrekk, og det er en ganske annen sak som ikke har noe med
denne beretningen å gjøre. Førerhunder, derimot, arbeider
sjelden om natten, men på den annen side tillates heller ikke de å
vise noe særlig av sine følelser, så det ville være mer
nærliggende å kalle dem følelsesløse enn snille. Og
den som fabler om samaritansk virksomhet og synes det er "snilt" av
førerhundene å gjøre en slik innsats, kan bare pakke ned
sine forskrudde idéer i en møllspist skuff og hoppe i havet.
Sannheten er at disse hundene ikke har valgt noe som helst. De har tvert imot
blitt valgt ut til denne oppgaven uten at noen spurte dem om deres egne
ønsker, og de har fått en ensidig oplæring helt fra
barndommen - unnskyld, hvalpedommen - av for å bli fullstendig
spesialisert til denne krevende oppgaven. I disse dager da bølgene
går så høyt (i vannglasset) om såkalt felles
grunnopplæring av norsk ungdom, hadde det kanskje også vært en
idé å ofre en tanke på "menneskets beste venn".
(Hvem ville vel ikke være bestevennen til den en er helt og holdent
avhengig av?) Det påstås at livegenskap er avskaffet for flere
århundrer siden, men den som kom med den påstanden kan ikke ha tenkt
på førerhundene.
Jeg har bjeffet."
Men til saken: Yrill lå avslappet på den slitte madrassen som etter hvert hadde begynt å oppgi den karakteristiske lukten av hund og begynt å ta til seg Yrills kroppslukt i stedet, uten at noen andre enn Yrill selv merket forskjellen. (Terranerne har jo på langt nær så følsomme lukteorganer som sine venner hundene!)... Hvor var jeg? Vel, Yrill lå der på madrassen sin (egentlig Labbs madrass, men den hadde etter hvert gått over til å bli Yrills - ettersom han hadde tatt hundens plass og begynt å tilpasse seg miljøet hadde også miljøet umerkelig begynt å tilpasse seg ham slik at han følte seg stadig mer hjemme. Følelsen av ikke å ha fast grunn under labbene var nesten borte etter tretten sykli i konstant kontakt med den omfangsrike Terra, og han begynte å ane at når han kom tilbake til moderskipet ville han føle seg ustø der. (Hvis han da vendte tilbake i det hele tatt... Men hva med hunden hvis han ikke oppga sin lånte posisjon til fordel for dens opprinnelige innehaver?)
For fjerde gang: Yrill lå der på den slitte madrassen
(etc.) og lot som han sov, men - som den oppvakte leser forlengst vil ha
forstått - han sov ikke. Han var travelt opptatt med noe han av
hensyn til terranernes nærvær bare kunne gjøre under
noenlunde sikkerhet om natten når de sov - å avlegge rapport til
lytterne i moderskipet høyt der oppe. (Den første tiden hadde han
grepet seg i å tenke "langt der nede" i stedet for
"høyt der oppe". Det var i den tiden hans "fast
grunn"-illusjon enda var sterkere knyttet til moderskipet enn til Terra,
noe som imidlertid hadde snudd på seg senere. (Dette har jeg sagt
før?)) Lytterne hadde (selvsagt?) kunnet lytte til alt som skjedde rundt
Yrill, av den enkle grunn at mikrofonen - unnskyld, jeg mener lydomformeren -
til senderen hans hadde like stor følsomhet for lyder utenfra som for
hans egen stemme. Det var ikke - som terranerne "hans" trodde -
selskapssyke som fikk ham til å klenge seg innpå dem til stadighet,
særlig når de var to eller flere sammen. Han gjorde det rett og
slett for å få bedre kvalitet på lydopptaket av stemmene deres
når de snakket sammen - uvitende om at de ble avlyttet. Vel... det var i
hvert fall derfor han hadde begynt med det, men etter hvert hadde han
begynt å oppføre seg likedan overfor terranerne når de var
alene sammen med ham. (Han påsto overfor seg selv at det
måtte han gjøre for at de ikke skulle bli mistenksomme på
grunn av forskjellen i oppførsel, men altså...)
Det var ordet. ALTSÅ, altså.
Altså: Lytterne hadde hele dagen kunnet lytte til terranernes
gjøren og laden, som det het i gamle dage (da bestemor og jeg var unge),
og nå ville de selvfølgelig ha utfyllende kommentarer fra sin
observatør i første rekke, så å si. Han visste jo mer
om terranerne og deres hverdag, og kunne derfor utfylle tomrom og forklare litt
av hvert for lytterne, som jo bare mottok audielle inntrykk. Han måtte for
eksempel gjøre rede for hvordan han hadde oppført seg for å
få Atia til å komme med følgende utrop: "Se på
Labb, så rar han ser ut!" (ledsaget av klingende latter). Han likte
ikke den lattermilde undertonen i lytterens stemme da han fortsatte å
spørre.
"Det (heh) er et uttrykk her som ble brukt av individ fem.
(Lytterne fant de forskjellige familiemedlemmers navn vanskelige å uttale,
så de hadde nummerert dem i stedet. Yrill på sin side fikk litt av
en jobb med å huske hvem som var hvem.) Det er litt uklart... om du kan
forklare hva han mener med at han skal..." Dersom Yrill hadde hatt lyst til
å hevne seg på lytteren for at han tydeligvis hadde moret seg
på hans bekostning, kunne han ha benyttet anledningen til å flire
rått av lytterens forsøk på å uttale de norske ordene
"vaske bilen", som hans kollega hadde notert i lydskrift tidligere
på dagen. Men det gjorde han ikke. En av Yrills gode egenskaper var
faktisk at han ikke lot slike ting gå inn på seg, i hvert fall ikke
for lengre tidsrom, så han hadde allerede glemt det. Derfor begynte han
straks å forklare:
"Det siste ordet er deres betegnelse på... på en
form for transportmiddel for selvstendig, rask transport av et mindre antall
personer og/eller en middelstor mengde bagasje..."
"Et øyeblikk," avbrøt lytteren, og Yrill
forsto at han "slo opp" i teoricomputeren.
Plutselig hevet han hodet og spisset ører. (En kunst han ikke
hadde behersket tidligere. Å spisse ørene altså, ikke å
heve hodet!) Var det ikke en lyd ett eller annet sted i huset? Men nei. Yrill
hadde nettopp bestemt seg for å ignorere lyden da lytteren kom tilbake i
gjengiveren inne i hodet hans.
"Det stemmer," sa han. "Vi har allerede lagret
begrepet BIL. Fortsett."
Idet Yrill begynte å snakke igjen, syntes han nok en gang
å høre noen som tuslet omkring på den andre siden av veggen,
men det ga han ----- i, noe vi snart skal se var lite klokt.
"Vel, Shones disponerer en slik... øh... bil, og det er
den det dreier seg om her. Det andre ordet... hva var det igjen?"
"Hvaschcke."
"Vaske er et ord av ganske generell betydning som i dette
til..." Nå var det ingen tvil lenger - det var noen der ute, og
det var ikke alt: Vedkommende var på vei mot døren!
"Jeg må avbryte sendingen," sa Yrill fort. "Det
er noen som ko..."
I neste øyeblikk ble døren som skilte rommet fra
resten av huset, åpnet brått, og et skarpt lys strømmet inn
fra naborommet så brått at Yrill rykket til og reiste seg halvt
på en underlig brå måte. (27)
"Å, Labb!" sa en velkjent stemme i et beklagende
tonefall. "Vekket jeg deg?" (Når sannheten skal frem, og det
skal den jo, i hvertfall hver fredag, var det også en litt skremt
undertone i stemmen, så sjokket hadde åpenbart vært
gjensidig.)
Det var Atia som sto der, åpenbart ute på nattlig
foretagende i husets nedre regioner. Brått husket hun hvorfor hun hadde
gått ut på kjøkkenet (for det var det det var). Hun så
seg engstelig om og sa i en ny tone (giss-dur?): "Jeg syntes jeg
hørte en stemme her inne... Har du hørt noe?"
Da var det at Yrill fikk et av sine lyse innfall. Han reiste seg
enda litt mer og rettet blikket klippefast mot døren ut til haven mens
han spente alle musklene i kroppen, strammet nakkehuden så hårene
reiste seg og, og presset fram en dempet, truende strupelyd av den typen han
etter hvert hadde lært at terranerne kaller knurring. Mens han sto slik,
liksom klar til å angripe en usynlig fiende, dreide han langsomt hodet og
de oppreiste ørene mot siden, som om han fulgte noe eller noen utenfor
veggen med øynene - eller snarere med ørene.
Bløffen virket. Atia trakk seg på en måte tettere
sammen om seg selv og spurte med svakt bevende røst: "Er - er det...
noen utenfor?" Yrill gløttet bort på henne gjennom
øyekroken, og et øyeblikk grep han seg i å synes synd
på henne fordi hun tydeligvis ble skremt av en ukjent luskende nattegjest
som egentlig slett ikke var der. Han likte ikke tanken på at han lurte
henne på en slik... hva skal jeg si... nedrig måte, men han forsto
at det bare var å løpe linen ut, har du sagt alfa
(28) får du si beta og alt det der.
Etter hvert som snuseren utenfor nødvendigvis måtte
bevege seg bort fra det punktet hvor Yrill sto - fordi veggen gikk i den
retningen - slappet han litt mer av, men fortsatte å gi inntrykk av at han
hørte noe mistenkelig. Plutselig snudde Atia seg og forsvant ut - eller
inn, etter som du ser det - i huset et sted. Yrill kunne høre de raske,
dempede (29) skrittene hennes opp trappen og bortover gangen der
oppe.
Det er en lite behagelig opplevelse å bli vekket midt på
natten og få vite at det er noen som lusker omkring utenfor. Fra og med
den natten kunne Hemory Shones regnes blant den utrolig omfangsrike skare som
har gjort denne erfaring. Etter å ha blitt tilbørlig opplyst om
dette ubehagelige faktum rullet han seg tungt over i halvsittende stilling
på sengekanten og begynte å lete etter tøflene sine. Da han
fant dem (30) og begynte å trekke dem på, hadde Atia
igjen forlatt rommet.
Det tok ikke lang tid før hele husstanden var våken (om
enn bare så vidt) og fullstendig klar (nåja, klar og klar...) over
nevnte faktum. Det ble diskutert ivrig, men lavmælt, hva man burde foreta
seg. Etter et par minutter ble det foreslått at man skulle bringe på
det rene hvem som befant seg der ute og hva vedkommende ønsket. Forslaget
ble riktignok fremkastet i litt andre ordelag, men meningen var den samme og
utvilsomt godt ment. Etter at forslaget var enstemmig vedtatt med to stemmers
overvekt ble Hemory (31) sendt ut av døren for å
rope "Er det noen her?" og - etter et par sekunders stillhet -
"Kom fram! Jeg vet at De er der!" ut i natten. Begge ropene forble -
selvsagt (sett fra vårt og Yrills synspunkt) - ubesvarte.
Den nye situasjonen ble utførlig diskutert, og etter en del
meningsutvekslinger kom man fram til at den ukjente nok hadde fursvunnet igjen.
Atia gløttet forsiktig på kjøkkendøren og gransket
nøye det lille hun kunne se i den smale lysstripen fra
dørsprekken.
"Labb sover i hvert fall," konstaterte hun dempet for ikke
å gjøre seg selv til løgner (uten å vite at hun alt
var det), og lukket stillferdig døren. "Det er nok ingen der ute
nå." Noe hun selvfølgelig hadde ganske rett i, om da ikke en
pedant ville insistere på at en sverm hannmygg jo var "noen".
Kort etter lå igjen det dels ensomme huset i stille ro. Bare
den som lyttet intenst, kunne ane en dempet mumling fra et sted nede i
første etasje. Det var Yrill som fullførte nattens rapport.
Ved fhee-tiden (32) om morgenen den etterfølgende
dagen våknet dekurion Sprett, som ikke hadde noen anelse om hva det
terranske ordet som lignet navnet hns betydde, av en blek summetone fra den
lille gjengiveren i taket av hans private rom. Han slengte seg raskt ut av det
vi ville kalt en seng, som han hadde for vane å gjøre når han
mottok et oppkallssignal.
"Ja," svarte han kort og forsikret seg om at
videoopptakeren (33) ikke var tilkoblet.
"Kapteinen her," hvislet en skurrende stemme fra
gjengiveren (tonekompensatorene var åpenbart feiljustert) "Meld deg i
planrommet om en halvtime. Vi har et oppdrag."
"Javel," svarte Sprett og begynte å lete etter noe
å ta på seg.
Janovitch våknet også tidlig den dagen, men så kom
han på at det var søndag, så han kunne for den saks skyld ha
sovet lenger. Brått husket han at han hadde jo avtalt å møte
Wulufar ved stasjonen klokken ti, men heldigvis kom han på at det,
det hadde jo vært forrige søndag, og at Wulufar ikke hadde
vært der. Han sto likevel opp, for han greide ikke å sovne igjen.
Han fant seg en bok og begynte å lese for å få tiden til
å gå.
Halvveis nede på side 26 slo det ned i ham som et lyn fra en
skurefille: Kanskje det at Wulufar ikke hadde møtt ham, kom av at han
hadde tatt feil av dagen og at det var idag likevel?
Han slengte fra seg boken, spratt opp av stolen og begynte å
lete etter bordkalenderen, hvor han hadde for vane å notere alle avtaler,
unntatt de han helst ville glemme. Den sto selvfølgelig ikke på noe
bord, men under en bunke aviser i lenestolen ved vinduet. Det sto ingenting
på det bladet som vendte opp, men Janovitch oppdaget snart at det var
fordi den hadde ligget der i tre dager uten å bli bladd om. Han tok den
opp og begynte å bla. Kort etter satte han den fra seg med et deprimert
sukk. For det var ikke den søndagen han skulle ha møtt Wulufar.
Ikke den foregående heller.
Det var for fjorten dager siden.
Høyt over den lille byen fsĀr en liten lander som en glødende strek
mot vest. Den var på vei mot sone YJX-260 (34). Om bord
var to personer: Dekurion Sprett og hans astronavigatør Arfall.
"Hvilke ordrer har vi egentlig?" spurte Arfall, som bare
hadde blitt informert om bestemmelsesstedet før de dro av sted.
"Kontaktforsøk," svarte dekurionen. "Det er jo
det vi er her for, ikke sant?" Før Arfall rakk å svare,
fortsatte dekurionen: "At våre agenter i YMZ gjør fremskritt
er en dårlig grunn til å ikke opprettholde den opprinnelige planen
mens vi venter. Vi bruker altså to fremgangsmåter parallellt,
Kopat? Den vi har fått ordre om å bruke og den vi selv har funnet
på."
"Og hva skal så vi gjøre?" ville Arfall vite.
"Les ordren," svarte dekurionen kort og rakte ham en
grønntonet skjemaplate som var delvis utfylt. "Men gi meg det nye
koordinatsettet først."
Jonathan Blues (35) hadde fra tid til annen lest
litt av hvert om disse underlige farkostene som ble kalt UFOs, men han hadde
aldri tenkt seg at han selv skulle få se en av disse velkjente [?]
innretningene. Kanskje det var for utrolig å tenke seg. Jeg vet ikke. Alt
jeg vet er at tanken neppe hadde streifet ham før den dagen den
udrømte drømmen ble en realitet.
Jonathan Blues var på vei opover mot toppen av en skogkledd
ås i nærheten av sin hjemby på vestkysten et sted, da han
brått fikk høre en hvinende lyd over seg. Han så opp og fikk
øye på en merkelig rund, grønneloksert metallgreie som
svevet i luften over ham. Etter en kort stund vippet den lett over og gled over
trærne mot høyre. Jonathan visste at det var en lysning i den
retningen, så han begynte å løpe i den retningen UFOen hadde
forsvunnet i håp om å få se den på bakken.
Han ble ikke skuffet. Midt ute på lysningen sto den
eiendommelige farkosten på tre skrevende ben og gynget svakt.
Jonathan hadde hørt at det ikke var klokt å gå
for nær en UFO (36), så han ble stående
på respektfull avstand og granslke den fremmede gjesten. Han bemerket at
den hadde en viss likhet med en hatt med brede, nedbuede bremmer. Under den
glinsende kuppelen på toppen strakte en kort sylinder seg nedover fra
under siden av "bremmen". Det var fra underkanten av denne sylinderen
de tre bena strakte seg ut i litt kantete buer mot bakken, hvor de endte i
fleksible klolignende føtter som så ut til å forme seg etter
ujevnhetene i terrenget. Hele fartøyet, unntatt bena, var omgitt av en
underlig lysende "aura". Langs kanten avv det som minnet om en
hattebrem kunne han skimte en rekke nedoverrettede åpninger hvorfra noe
som minnet on gassflammer strakte seg nesten helt ned til bakken.
(37) Mens han sto og så på, minket
"flammene" gradvis og forsvant snart helt, sammen med den
eiendommelige "auraen".
Jonathan forsto at ett eller annet nettopp hadde blitt slått
av, og ventet spent på hva som nå ville skje. Han slapp å
vente lenge. På den siden som vendte mot ham, dukket en loddrett sprekk
opp i sylinderveggen. Den utvidet seg raskt og ble til en firkantet dør.
"Kommer de ut, tro?" tenkte Jonathan Blues spent.
"Tenk om..." I de neste sekundene, mens en skikkelse kom til syne i
døren og beveget seg ut av den, raste en rekke tanker gjennom hodet hans.
Han hadde hørt litt av hvert om kontakter med fremmede vesener,
både positivt og negativt. Jonathan hadde også lest den velkjente
Pascagoula-rapporten, og han likte ikke tanken på å bli
bortført på samme måte som... hva det nå var de het.
Men da han fikk se den lave, pussige skikkelsen som kom ut av UFOen,
følte han seg litt tryggere. Disse vesnene lignet slett ikke på
Pascagoula-uhyrene. De lignet faktisk mer på... på... ja, hva var
det de lignet??? Han greide ikke å identifisere den halvkjente
kroppsformen til den fremmede, bare at den lignet ett eller annen han hadde sett
før.
"Tro om de kan amerikaans?" tenkte Jonathan. I det samme
forsto han at den fremmede, som nærmet seg raskt, utvilsomt hadde som
oppdrag å kontakte mennesker, og da hadde han i hvert fall lært seg
et par setninger, trodde han. Det stemte - delvis.
Den ukjente, tydelig ekstraterrestriale skapningen bar med seg to
ting, registrerte Jonathan da den stoppet foran ham. I den ene hånden -
det som vel måtte kalles hånd - bar den en gjenstand av blankt
metall som ved nærmere ettersyn viste seg å være noe så
enkelt og jordnært som et spann. I den andre hånden bar vesenet noe
som så ut som en liten, firkantet metallplate med noen merkverdige tegn
på. Tydeligvis en "fuskelapp", for nå hevet vesenet platen
opp foran ansiktet og lot blikket gli langs linjene mens den beveget leppene
lydløst. Så så den fremmede opp på Jonathan og sa
langsomt, samtidig som han holdt fram spannet: "Kan De skaffe oss noe
vann?"
"Vann?" gjentok Jonathan forundret. Den fremmede nikket
(38), og Jonathan husket en rekke tilfeller hvor de fremmede
hadde bedt om litt av hvert. Han tok spannet i hånden, og mens han gikk
langsomt mot en bekk han visste om i nærheten, la han merke til at det var
underlig lett til å være av metall. Mens han fylte spannet med vann
og gjorde hva han kunne for å ikke få med noe sand, kjente han
på sideveggen og konstaterte at den var like tykk som i en vanlig
sinkbøtte og faktisk enda hardere, men likevel så lett som om den
hadde vært av silkepapir. Enda mer forbauset ble han da han løftet
spannet opp fra bekken igjen og oppdaget at det var langt lettere enn et
tilsvarende stort spann med den samme vannmengden i!! Hvordan kunne det ha
seg? Hadde den fremmede romfareren på en eller annen måte tatt med
seg sin hjemplanéts (eller en annen planéts) lavere gravitasjon
til Jorden, eller hva?
Temmelig forvirret begynte Jonathan på veien tilbake til den
lille lysningen, hvor den fremmede ventet på ham sammen med en annen som
lignet omtrent like mye. Men hva de lignet...
"Vær så god," sa Jonathan litt usikkert og
rakte vannspannet til den av de to som først hadde henvendt seg til ham.
Denne tok imot spannet, kastet et blikk på notatene sine og sa:
"Takk."
I den korte stillheten som fulgte, benyttet Jonathan anledningen til
å komme med et spørsmål. "Forstår dere egentlig
hva jeg sier?" spurte han.
De stirret uforstående på ham. Han fortsatte etter en
kort pause: "Eller er det bare en av dere som kan be om vann og si
takk?"
Dekurion Sprett snudde seg mot astronavigatøren og spurte
stilt: "Forstår du hva han sier?"
"Han sa noe om vann og takk i hvert fall,"
konstaterte Arfall. "Kanskje... Nei, forresten..."
"Hva da?" spurte dekurionen.
"Det bare falt meg inn," forklarte Arfall. "Kan hende
han synes det er litt lite med bare en takk i ord. Jeg synes forresten
også selv at vi bør gjøre ham en gjentjeneste."
"Hva skulle det være?" spurte dekurionen.
"Han ser ut til å være interessert i
landeren," bemerket Arfall. "Vi kan i hvert fall la ham få se
litt nærmere på den..."
"Det er litt lite," mente dekurionen. "Jeg... jeg har
det! Vi kan fly ham en tur." Han snudde seg mot Jonathan og spurte om han
hadde lyst på en flytur - på sitt eget språk, men godt
supplert med store, tydelige håndbevegelser, så Jonathan forsto
straks hva den fremmede mente.
"Gjerne det," svarte han, "hvis jeg kommer tilbake
hit, altså." Han forsøkte å illustrere sitt ønske
ved blant annet å peke opp i luften og ned på bakken igjen.
De to langveisfarende nikket og smilte beroligende, og Jonathan gikk
med dem bort til romskipet, hvor han måtte bøye seg for å
komme inn gjennom døren. Først da stusset han over hvor små
disse vesnene egentlig var.
Vel inne tok han plass i et sete han ble anvist (Det var litt kort),
og døren lukket seg bak dem da en av de fremmede - tydeligvis han som
hadde kommandoen ombord - trykket på en knapp.
"Så," sa han til seg selv da han så bakken
forsvinne under fartøyet gjennom sentervinduet i gulvet. "Nå
er jeg endelig i full gang med å oppleve noe som det er verd å
fortelle om! Hvem skulle trodd det for en time siden?" Sammen med
spenningen ved den nye opplevelsen følte han også en svak uro for
at han ikke skulle komme tilbake. Han var fullt klar over at han var fullstendig
i disse vesnenes vold, og at de kunne gjøre nøyaktig som de ville
uten at han kunne hindre dem. Likevel følte han seg ikke særlig
redd, for de fremmedes oppførsel vakte umiddelbart tillit. Eller var det
bare et bedrag? Vel, det fikk han snart se...
Dekurionen stoppet landeren i omlag tre hundre meters høyde,
og for å få tiden til å gå mens han grublet over hvor
han skulle ta veien og hva gjesten ville like å se, trykket han inn et par
knapper på arkivcomputeren og slo dermed inn ordet FART
(39). Snart spratt en plate med lydskrift ut av den smale
åpningen øverst på kontrollpulten, og han grep den og lese
det som sto der.
FØLGENDE SETNING, sto det, KAN BENYTTES FOR
Å FORTELLE TERRANERE INNEN FØLGENDE SONER - her fulgte en
rekke sonenummere, blant den YJX-260 - OM MARSJHASTIGHETEN TIL LANDER TYPE
FKJ-7 VED Å OPPLYSE OM HVOR LANG TID LANDEREN BRUKER PÅ Å
TILBAKELEGGE EN FOR VEDKOMMENDE TERRANER KJENT STREKNING. Og så sto
det altså noe lydskrift under.
Dekurionen vendte seg halvt mot Jonathan og sa med en merkverdig
aksent: "Dette fartøy bruker én time tvers over
kontinentet."
"En time!?" gjentok Jonthan overveldet. "Det er
det verste... Kan jeg få se det?" Han kikket på
armbåndsuret, og dermed gikk det opp for dekurionen (som tydeligvis visste
nok om terransk kultur til å vite at folk gikk med tidsmålere
på armen) at terraneren ønsket å bli fløyet den
strekningen det var blitt referert til. Det hadde selvsagt ikke dekurionen det
minste imot, men... han visste ikke hvor strekningen var! (Slike ordarkiver er
ikke på langt nær så opplysende som de burde være.)
Raskt fant dekurionen fram til en idé og realiserte den
før han fikk tid til å angre. Han reiste seg fra førersetet,
snudde seg mot Jonathan og pekte innbydende mot det tomme setet.
"Jeg??" sa Jonathan forbauset og reiste seg halvt.
Dekurionen nikket vennlig.
Jonathan reiste seg usikkert og flyttet over i førersetet.
Dekurionen bøyde seg over ham og viste hvordan han skulle plassére
hendene og føttene på flykontrollene. Så skjøv han
forsiktig på dem for å vise hvordan de virket, hvoretter han trakk
seg tilbake til passasjersetet Jonathan nettopp hadde forlatt.
Jonathan satte usikkert fartøyet i bevegelse og begynte
å svinge litt omkring, akkompagnert av uforståelige, oppmuntrende
tilrop bakfra. Etter en liten stund husket han brått at han skulle jo
teste om landeren virkelig kunne gå så raskt som det hadde blitt
påstått. Han dreide på kontrollene så fartøyets
front vendte mot øst, hvoretter han steg til et par tusen meter, kastet
et raskt blikk på klokken og skjøv fartskontrollen helt fram.
Det var underlig. Han hadde ventet å bli presset tilbake av
aksellerasjonen, men han merket faktisk ingenting. Den eneste forandringen var
det han kunne se gjennom "vinduene" han var omgitt av. I det ene
øyeblikket hadde farkosten stått så å si stille, i det
neste ftĀr den av gårde som en pil... nei, som en rakett" Snart var
vestkysten langt bak dem.
Da de ti minutter senere passerte over Rocky Mountains, begynte det
å gå opp for Jonathan Blues at de kom til å klare det.
Klokken 11.38 - femtiåtte og et halvt minutt etter avgang -
New York! Jonathan lot "tallerkenen" gli fram og tilbake over storbyen
i lav høyde, uvitende om at ingen der nede kunne se det (akkurat da
ganske nominelt) grønne fartøyet. Dekurionen hadde allerede ved
starten eksitert landeren inn i det såkalte ultraområdet, hvor det
var usynlig for menneskeøyne og uhørlig for menneskeører.
Derimot ble det rapportert atskillige tilfeller av underlig oppførsel
blant byens hunder den dagen. De oppførte seg, ifølge eierne, som
om de så noe underlig oppe i luften, eller som om de hørte
fremmede, irriterende lyder...
Etter godt og vel et kvarter regnet Jonathan seg som ferdig med
å betrakte storbyen fra luften, og det gikk opp for ham at det var
på tide å tenke på tilbakeveien. Han lot landeren stige igjen
og satte kursen mot vest.
Da han fløy over Iowa, husket han brått at han hadde en
fetter som bodde der nede et sted, og han kom til å tenke på at han
slett ikke var nødt til å holde seg oppe i luften hele tiden. Han
kunne for eksempel lande...
Som tenkt, så gjort. Jonathan oppdaget brått at han var
i ferd med å la landeren senke seg mot et veikryss han hadde gjenkjent,
mens han forsøkte å forklare for sitt "vertskap" hva han
tenkte på. Kort etter hadde han funnet fram til et hus han kjente - selv
ovenfra - og lot landeren gå ned i skogen like i nærheten, men ute
av syne. Vel nede reiste han seg fra stolen og pekte mot døren som tegn
på at han ville ut. Dekurionen reiste seg og trykket inn tre knapper. Den
første eksiterte skipet til infraområdet (hvor det kan både
sees og høres av oss dødelige), den andre slo av det livsfarlige
bærefeltet rundt landeren, og den tredje åpnet døren. Arfall
fulgte Jonathan ut og klappet ham vennlig på ryggen idet de skiltes.
Arfall gikk for å se seg litt om i omegnen, Jonathan gikk for å
hilse på fetter Hermel.
Hermel var akkurat på vei over gårdsplassen med en
tomkasse på hver skulder da Jonathan dukket opp rundt
låvehjørnet og ropte på ham. Han skudde seg og fikk
øye på den høyst uventede gjesten.
"Jonathan!" sa han gledelig overrasket, satte fra seg
kassene og kom småløpende mot fetteren. Han stoppet foran ham og
spurte mens han rystet hånden hans nesten i filler av gjensynsglede:
"Hva i all verden bringer deg hit på denne tiden?"
"Du ville ikke tro det om jeg fortalte det," svarte
Jonathan og valgte klokelig å tie med sine fantastiske eventyr. Det er som
kjent ikke alltid så klokt å fortelle hvem som helst hva som helst.
Man har ofte vanskeligheter med å bli trodd, og da er det bedre å
tie. Tenkte Jonathan, og det gjorde han også. Tiet, altså...
"Jaså nå," sa Hermel, som forsto at hans
alltid påfunnsfulle fetter foretrakk å være hemmelighetsfull.
"Du ble kanskje båret hit av fuglen Rokk?"
"Ikke akkurat det," svarte Jonathan og smilte
så det så ut som om munnen hans var lukket med sju segl.
"Neivel," sa Hermel, som av erfaring visste at det ikke
var mulig å lure noe som helst ut av Jonathan når han var i
det hjørnet. "Men det var hyggelig å treffe deg igjen, i
hvert fall, og høyst overraskende! Du blir vel en stund?"
Jonathan hadde nær sagt at denne turen hadde kommet like
overraskende på ham selv, men han trakk det tilbake i siste
øyeblikk. I stedet sa han: "Nja... ikke så lenge. Du
skjønner... eh... Rokk venter." Han la til et smil for å vise
at ordene var en spøk,men meningen var at noen ventet på ham,
så han kunne ikke bli så lenge.
"Javisst," sa Hermel forståelsesfullt. "Men et
kvarter er vel det minste etter at du har kommet den lange veien..."
(Lenger enn du tror, kjære Hermel! Setteren)
"Nåja, jeg kom bare forbi på en måte,"
forklarte Jonathan. "Men jeg blir gjerne en stund, gjerne over et kvarter
også. Men lenger enn en halv time kan jeg nok ikke la... Rokk vente."
"Visst," sa Hermel og tok opp igjen de to kassene.
"Jeg skal bare bort i uthuset med disse her. Du kan bare gå inn
så lenge. Du er jo kjent her..."
Da Hermel kom inn i den romslige dagligstuen sto Jonathan og
beundret utsikten fra det brede panoramavinduet. (39)
"Det er virkelig pent her," bemerket den sistnevnte og
vendte seg mot verten idet denne nærmet seg. "Men jeg synes det er
så stille her?"
"Ja, for en gangs skyld er jeg alene hjemme,"
(40) bekreftet Hermel. "Ellers er det jo liv og røre
her, men akkurat idag er det liv og røre i Springfield
(41) i stedet."
"Å nå," sa Jonathan.
Tiden går fort i godt selskap, sies det. Før de to
fetterne visste ordet av det, hadde det gått en halvtime, og Jonathan
meket at han hadde begynt å bli engstelig for at de fremmede hadde mistet
tålmodigheten og reist videre uten ham.
"Vel, jeg får vel gå nå," sa han og
reiste seg fra det sentrale langbordet hvor han og Hermel hadde sittet en stund
og fordrevet tiden. (Hermel satt forresten fortsatt.)
Iet Jonathan snudde seg for å gå, spurte Hermel
brått: "Hva er det du har på ryggen?"
"På ryggen?" gjentok Jonathan uforstående of
strakte seg for å kjenne etter. Akkurat der Arfall hadde klappet ham, fant
han noe rundt og hardt. Han trakk det løs fra skjorten og holdt det
framfor seg. Det var en liten, blank gjenstand som minte om en pregløs
mynt, bortsett fra at den var en halv centimeter tykk. På den siden som
hadde hengt så godt fast var den litt mattere, og det var tydelig at
overflatestrukturen var annerledes enn noe vi kjenner fra Terra, for den viste
seg snart å ha stor adhesjon til litt av hvert, noe Jonathan oppdaget da
han begynte å kaste den uvørent opp i luften og fange den igjen.
Den matte flaten hadde en tendens til å henge seg fast i fingrene hans.
Brått gikk det opp for ham hva det var.
"Denne her?" spurte han, som om det skulle være noen
tvil om det. "Nå, det er bare en... sak. Jeg fikk den av Rokk. Behold
den, den bringer lykke."
Og med disse ordene strakte han seg opp på tærne og
festet den lille knotten midt i taklampen, hvor den faktisk gled inn som en
naturlig del av forsiringene og var vanskelig å få øye
på.
"Når dere sitter her ved bordet," fortsatte han
etter å ha satt hælene i gulvet igjen, "kommer lykken til
å regne ned over dere, og det vil gå dere vel..."
Hermel smilte bredt for å vise hvor mye han trodde på
det hans fetter sa, og spurte etter hvert forsiktig om det ikke var så at
han hadde det travelt.
"Jo, du har rett," innrømmet Jonathan.
"Nå må jeg nok gå. Ha det bra og på gjensyn og alt
det der. Ikke se ut av vinduet de nærmeste minuttene, OK?"
"OK," svarte Hermel og trodde han var med på leken.
Men det var han ikke.
Dekurion Sprett hadde blitt litt forundret da han hørte
Jonathans stemme fjerne seg i gjengiveren, men da han fikk se sin passasjer
stå bredt smilende i døråpningen - så bredt at han
holdt på å bli sittende fast - gikk det en emitter opp for ham. Han
smilte bredt og gratulerte taust seg selv med sitt hell.
Arfall hadde for lengst kommet tilbake, så de var fulltallige
med det samme Jonathan var tilbake. Sprett trykket på de tre knappene og
gjorde skipet usynlig og startklart. Nok en gang tilbød han sin gjest den
sentrale styreplassen, men denne gangen sa Jonathan nei takk. "Jeg er litt
trett," sa han. "Og du finner sikkert veien bedre enn jeg. Jeg
overlater styringen til deg." Deretter satte han seg i passasjersetet, fant
ut hvordan det kunne justéres til liggestilling, gjorde det og begynte
å hvile.
Mens dekurionen lot landeren stige til flyhøyde overtok
Arfall DM-gjengiverne (se del 2 fotnote 15) og
lyttet etter signaler fra den lille snusesenderen Jonathan hadde plassert i
Hermels taklampe. Det var lite å høre, for Hermel hadde gått
ut igjen etter at de nærmeste minuttene hadde gått i forveien.
Likevel var Arfall sikker på at deres gjest hadde takket for turen ved
å gi senderen en bedre plassering enn bak på hans egen rygg.
Han hadde, som vi vet, rett.
(19) Fyren kommer egentlig fra et annet scenario hvor han var ment
som en parodi på førstebetjent Keller, men den historien ble aldri
noe av, så han måtte ta til takke med en birolle her.
(20) Lofft og fremmedordene har aldri vært særlig gode
venner.
(21) Noe Kvalmberg, som tidligere sett, burde være ekspert
på. (Se del 1)
(22) Fillebikkje er ikke her ment som et skjellsord, men som
fagforkortelse (?) for løshunder på vidvanke eller noe slikt. Se
del 1.
(23) Tatt i betraktning at jeg fant det på mens jeg skrev dette
avsnittet.
(24) At Yrill oppdaget Labb i forrige kapitel var tydeligvis ikke en
"filleting". Se for øvrig forrige fotnote.
(25) Egentlig russisk (?) for å grave, men brukes i
"A Clockwork Orange" i betydningen "You dig?" d.v.s.
"Forstår du?"
(26) En senere tilføyelse (tilføyd mens jeg renskrev
dette på Amigaen faktisk, men først tenkt for et par år
siden.): Har noen tenkt over hvor absurd det er at blinde som har store
betenkeligheter med å be andre mennesker hjelpe dem frivillig et par
minutter, ikke har det minste imot å beordre en hund til å hjelpe
dem døgnet rundt? Jeg har til og med hørt folk som har fått
førerhund, uttale at nå er de endelig blitt uavhengige! Av andre
mennesker, altså...
(27) Det hendte i det hele tatt en god del brått i dette
avsnittet, uten at det har noe med Oddvar å gjøre.
(28) Yrill hadde riktignok ikke sagt alfa, bare GRRRRRR eller
noe i den moll. Setteren
Du synes kanskje heller jeg skulle ha skrevet at når du har sagt
grrr får du si voff voff? Forfatteren
God idé. Setteren
Glem det! Forfatteren
Det var bare et forslag. Setteren
Forslag meg her og forslag meg der! Gjør jobben din, du, så
gjør jeg min! Forfatteren
(29) Lyden av skrittene var ikke så hørbar som ellers
fordi Atia var barbent. Forf. bem.
(30) Han hadde i motsetning til Janovitchs romkamerat ikke satt dem
fra seg midt på entrégulvet. Rekvisitørens anmerkning
(31) Det var nemlig han som var man'en i huset... Ordspillfantomet
(32) En times tid etter soloppgang. O.a.
(33) Tilsvarer vårt TV-kamera. Det interne sambandsnettet
ombord i moderskipet hadde altså mulighet for audiovisuell kontakt.
(34) Alle soner på Terra begynner på Y. O.a.
(35) Ikke en slektning av Jake og Elwood, denne historien ble faktisk
skrevet flere år før filmen. Videosamleren
(36) Selv om den strengt tatt var hverken uidentifisert eller
flyvende lenger. Flisespikkeren
(37) Bortsett fra fargen er dette en ganske nøyaktig
beskrivelse av UFOen på plakaten det hele begynte med. Ja, og bortsett fra
at dette fartøyet nettopp har landet mens det på plakaten var i
ferd med å lande...
(38) Tydeligvis en (i ordets egentlige forstand) universell form for
bekreftelse.
(39) Har du noen gang hørt om et smalt panoramavindu?
Setteren