Som tidligere fortalt hadde jeg engang i tiden noen merkelige idéer om Hvordan Man Skriver Fortellinger. Da jeg etter den første "suksessen" satte i gang igjen, tok jeg like godt for meg hele fem bøker. Listen som følger her, viser både hvilke bøker jeg mishandlet på de groveste og hvilke koder som brukes i teksten for å identifisere kildene.
H står for Hardyguttene avslører Baronen av Franklin W. Dixon.
O står for Operasjon Kim av Erik Kullerud.
K står for Kalles ørkeneventyr av Bengt Danielsson.
S står for Kong Salomos miner (1) av Sir Henry Rider Haggard.
A står for Agaton Sax slår til av Nils-Olof Franzén.
[Siden to av bøkene begynte på K, jukset jeg litt og brukte S
for Haggards klassiker. Kodene dannet dermed et slags merkelig ord som jeg
i mangel av noe bedre (som for eksempel en god idé) bestemte meg for
å bruke som titel.]
Tiden er inne for å begynne min fortelling...
| Utdrag 1: | K | De innfødte stirret sløvt ned på marken. |
| A | Han tok av seg skalken og viftet seg. |
Sprang 1:
Har du noen gang hørt om en mark med skalk? Neivel, så
må det være bakken det er tale om, og det er En Mann som synes
det er varmt. Kanskje han også føler seg litt sløv?
(2) Hvem er han?
| Utdrag 2: | O | Vedkommende var forsiktig og stille i alle bevegelser som om han var redd for å bli hørt. |
Sprang 2:
Den sløve med skalken er forsiktig for at de innfødte
(3) ikke skal høre ham. Det er fortsatt varmt, for
ikke å si hett.
| Utdrag 3: | S | "Hva er på ferde?" ropte jeg. |
| H | Med et lettelsens sukk overlot Joe radioen til broren. |
Sprang 3:
Joe synes også det er varmt. Hva er på ferde? Er det de
innfødte som prøver å få tak i radioen? Eller har
det begynt å blåse så Joes bror mister skalken?
| Utdrag 4: | A | Hans hjerne arbeidet febrilsk. |
| S | Jeg tror vi kunne ha drukket oss i hjel. | |
| K | Det hørtes fornuftig. | |
| O | -Hva sier værmeldingen? spurte Petter. | |
| H | Frank snudde seg rolig mot mannen. |
Sprang 4:
Det hørtes fornuftig ut at vi kunne ha drukket oss ihjel, så
Frank snudde seg rolig mot mannen mens hjernen hans arbeidet febrilsk.
Hvordan kunne han hjelpe de innfødte?
Petter spurte Joe om værmeldingen hadde nevnt den
varmebølgen som nettopp da skyllet inn over...
| Utdrag 5: | K | Afghanistan. |
Sprang 5:
Dette virker mistenkelig. Hva har mannen med skalk i Afghanistan å
gjøre? De innfødte er altså afghanistanere. Det er jo
bra å vite, og det høres fornuftig ut også.
| Utdrag 6: | S | Før soloppgang var hun allerede langt på vei opp i fjellene med gutten sin. |
Sprang 6:
AHA, det begynner å skje ting. En kvinne dukker opp oppe i fjellene.
Hvem er hun? Hun kan ikke ha hørt på værmeldingen, for
hun vet intet om snøstormen som nærmer seg...
SKEPTIKEREN: Snøstorm i Afghanistan?
FORFATTEREN: Neida, Joe, du skjønner at denne novellen er en
blanding av fem bøker, og åstedet er en blanding av Skottland
(A), Australia (K), Afrika (S), Amerika (H) og
en norsk fjellvidde. Derfor kaller vi det Afghanistan. Skal vi fortsette?
| Utdrag 7: | O | Det var straks verre å se hvem som hadde gått den andre veien. |
| H | Han hevet den andre neven. |
Sprang 7:
Den fremmede med skalk konstaterte raskt at en kvinne og en liten gutt
hadde gått opp mot fjellene, men hvor mange var det som hadde kommet
ned fra fjellene? De måtte ha møtt kvinnen. Hvorfor
hadde de ikke fortalt henne om snøstormen?
Han hevet først den ene neven, så den andre. Han holdt dem ved
siden av hverandre og konstaterte av de fortsatt var like store.
Temperaturforskjellen som oppsto fordi han hadde den ene hånden i
lommen mens han holdt på skalken (4) med den andre
hadde ikke hatt noen virkning, selv om det føltes slik. Etter
å ha festet skalken med en strikk stakk han begge hendene i lommene
og vasset videre gjennom den stadig fallende nysnøen.
Snøstormen nærmet seg raskt, men det ga han pokker i. Han var
nødt til å finne kvinnen og gutten før noen andre fant
dem. På den andre siden var han bekymret for hva som ville hende nede
på slettene om de innfødte begynte å stelle til
bråk mens broren hans var alene hjemme. Det var en urolig egn...
| Utdrag 8: | A | Hele hans liga snudde seg raskt. |
| K | Deretter hørtes bare hvisking. | |
| S | Plutselig fikk jeg en god idé. |
Sprang 8:
Den fremmede som var på vei opp i fjellene hadde ingen grunn til
å engste seg. Han visste ikke at broren hadde fått en god
idé: Han hadde tilkalt ligaen sin. Nå satt de og
hvisket i huset mens de ventet på de innfødte - om de kom,
da.
Hele ligaen snudde seg raskt da det banket på døren.
Huseierens bror gikk og åpnet døren, men det var ikke de
innfødte som sto utenfor. Det var Petter.
"Hei," sa sistnevnte. "Jeg hørte at du var alene her
idag, så jeg tenkte jeg skulle stikke innom..."
"Og se hvordan jeg hadde det?"
"Ja..."
"Ja, jeg har det bra, men jeg er nokså opptatt nå,
så det er best at du går."
Men Petter ville ikke gå. Han visste at de innfødte var
på vei, og at det ville bli bråk. Helst ville han hatt med seg
Frank(itøren?) også, men han var oppe i fjellene for å
lete etter noen bortkomne (og muligens også forkomne?) personer.
Petter var bekymret for ham, for han hadde hørt om
snøstormen.
Sprang 9:
Oppe i fjellet tok det ikke lang tid før stormen utslettet alle
spor. Den fremmede med skalken visste derfor ikke at det var en annen foran
ham. Det var Frank som hadde kommet inn på veien etter å ha
vasset et par mil over viddene fra en annen kant.
ORDPELL:
K DE
O SPENTE
S VENNER
H ERKLÆRTE
A KONGEBORG
SUM: De spente venner erklærte kongeborg!
A MUSIKKORPSET
H VAR
S UTTALT
O IKKE
K FORKJØLET
SUM: Musikkorpset var uttalt ikke forkjølet!
PRODUKT: De spente venner av kongeborgens musikkorps var uttalt ikke forkjølet.
| Utdrag 9: | O | Men Leif hadde hørt ropene og kom oppover mot dem. |
| H | Ut fra en fordypning i bakken steg en strøm av ild. |
H E N D E L S E S F O R L Ø P
*****************************
Den fremmede med skalk går seg vill og omkommer i snøstormen,
mens hans bror sitter sammen med ligaen og venter på de
innfødte, som stadig er på vei og har møtt Petter, som
gikk fra huset da han forsto at han var uønsket. Oppe i fjellet
møtes den ukjente kvinnen og Frank, og de prøver å
finne fram til en hytte i nærheten. Plutselig oppdager de et sterkt
lysskjær i snøfokket, og Leif - eieren av hytta - kommer mot
dem, møter dem og leder dem rett, mens han forklarer at
lysskjæret kommer fra et fly som har styrtet i snøstormen og
kommet i brann. De overlevende har funnet veien til hytta hvor det etter
hvert blir temmelig fullt.
De innfødte angriper huset nede på sletta og nedkjemper
ligaen. Snøstormen stilner, og alle folkene begir seg ned fra
fjellet. På vei ned til byen treffer de Joe, som forteller at han er
blitt ansatt som tekniker på radiostasjonen i nabodalen. Først
da går det opp for Frank hvor heldig det var at han glemte å ta
med seg biblioteket sitt da han reiste hjemmefra for fjorten år
siden.
Musikkorpsets venner samler sammen penger så de får restaurert
kongeborgen, alle de forkjølte begynner å bli bedre, og
så lever de lykkelig alle sine dager (unntatt de dagene futen
kommer). Og er de ikke døde, kan man gå ut fra at de fremdeles
lever, og i så fall er de over hundre år alle sammen, for alt
dette hendte for lenge lenge siden og snipp, snapp, snute, så dro
pianostemmeren til Mallorca og takk for det.
(2) I likhet med leseren???
(3) Tenkt over en ting? Egentlig er vi jo innfødte alle
sammen!