Innledning
Denne historien, eller i hvert fall begynnelsen av den, ble til på en
nokså tilfeldig måte. Jeg satt og skrev mer eller mindre
tilfeldige ord på den gamle skrivemaskinen min da noen av dem begynte
å danne setninger, og jeg begynte å skrive en slags historie.
Det endte med en slags serie i fire deler om storbyvesenbekjemperen (puh!)
Teofar, eller Sigruff Jorsalonkel som han plutselig fant på å
kalle seg. Hvis du lurer på hva i granskauen (eller snarere i
storbyen!) et storbyvesen er, er det bare å begynne å
lese...
[Den oppmerksomme leser vil legge merke til et par vendinger som stammer
fra slutten på
Månesteinene fra
Follyville, noe som skulle tyde på at dét er et enda
tidligere verk...]
For øvrig er ikke det at ordene begynte å danne setninger den
eneste tilfeldigheten i denne historien. Et stykke uti første
episode møter vi et vesen som kalles kanoinen. Såvidt jeg kan
huske var det ment å være en ganske alminnelig (?) kanin (!),
men midt i ordet oppdaget jeg at jeg hadde begynt å skrive
"kanon", og så laget jeg et nytt ord i stedet for å
stryke ut. Jeg kan ikke si sikkert om det var dette som førte til at
jeg fant opp storbyvesnene, men hvis det var det, førte i hvert fall
den lille skrivefeilen til at historien tok en helt annen vending enn den
ellers ville ha gjort!!
De fire første episodene, som forsåvidt danner en (slags) avsluttet historie, ble trykket i fire nummere av fanzinet Driftglass en gang i urtiden. Noen år (?) senere forfattet jeg en serie TIL, som selvfølgelig het "Sigruff Jorsalonkel vender tilbake" og mer eller mindre tar opp igjen tråden fra den første serien. Første episode ble faktisk trykket i DG, men på den tiden hadde redaktøren blitt så slapp at han trykket mine rotete manuskripter i faksimile i stedet for å renskrive dem. I et forsøk på å tvinge fyren til å "sette" neste episode forsøkte jeg å lese den inn på bånd. Jeg husker ikke helt hva som skjedde etter det, men såvidt jeg kan huske er de siste tre episodene ikke tidligere utgitt.
Etter at jeg hadde holdt på noen år fikk jeg en vill ide om å samle mine verker i en bok. Jeg har fortsatt originalene til den liggende, og på det som skulle være innsiden av omslaget står det "©1975 Ragnar Fyri", så serien(e) er i hvert fall eldre enn det....
av Ragnar Fyri
Copyright ©1975 og 1995 Ragnar Fyri
All rights reserved
1. episode
Ett to tre fir --
Det var en gang en liten mus som var ute og gikk... Nei, dette går
ikke. Tenk om jeg klarer å skrive så mye tull at det blir en
hel bok? (1) Hvorfor ikke, ordbøker har
vært skrevet før, men da i alfabetisk rekkefølge.
flipp frik magasinfrosk reklame sten forlag bok bøker muldvarpkretsen medlemmer hikk tegneserie. Og så var det fnorken, da. Gaufrer er et dyr som lever i hvert fall i de dype skogene i Droftland, et slags hovdyr. Opplysning fantasi påfunn fabelprosa (2) sajjens fikksjn hikk latter flir piano frik igjen. Naw Sprauch Ayressa svensk helikopter super superfolk supersonisk overlydsfiskepudding underlydsmuldvarp kretser inntrengende over plantekulturene.
Tenk, det siste var da faktisk en fornuftig setning! (102) Kanskje jeg heller skal fortelle litt:
Underlydsmuldvarpen kretset inntrengende over plantekulturene. Dypt der
nede sto overlydsfiskepuddingen til superfolket; den hadde fnorkesymboler
malt på sidene. En gaufre kom labbende ut av skogen og ga seg til
å gnaske på fiskepuddingen.
"Gå din vei," mumlet Weiistikkcho
(103) og helte et grønt piano ut på
asfalten. Resultatet var at slagskipet sank lydløst og med
øyeblikkelig virkning (3).
Jeg klatret opp i taklampen og satte meg til å gnage på en
grønn gulrot mens jeg humret sakte for meg selv. Skrivemaskinen
krabbet på tastene bort til vinduet og kastet seg ut med et voldsomt
hikk. Piano muldvarp vaskepulver fillebikkje domkirke slutt.
END OF CHAPTER ONE.
femogtyve...
Og så er vi glade, alle sammen! En to tre NÅ... Nei, Hansen, De var for sent ute. Og så var De ikke fullt så glad som det står i partituret. To grader opp... Slik ja! Ja, så prøver vi alle sammen en gang til. En to...
Jeg er en planet. Svever ute i rommet. F i s k e p u d d i n g e n er ute
etter meg. Her kan den ikke nå meg.
G a l ? Sier du at jeg er gal?
Da Glad-koret var ferdige med dagens prøve, måtte dirigenten,
Siggvell Bregg, løpe for å nå bussen. Imidlertid
nådde han den aldri. Rett rundt hjørnet ventet kanoinen
på ham, kastet seg over ham og sugde ham opp etter å ha
sublimert (4) ham.
"Dette er Dass-nytt. Vi har en etter-lusing. Den 34-årige
dirigenten Siggvell Bregg er meldt savnet. Han ble sist sett ved
Glad-korets øvelse natt til fredag. Det ventes at Glad-koret vil bli
nødt til å innstille sin virksomhet inntil videre, da de ikke
kan glede uten dirigent. For å komme tilbake til etterlyste, er han
to meter høy og kledd i lys dirigentdress. Han har dirigentfarget
hår og typiske taktøyne. Hans gang er en anelse stakkato og et
godt kjennetegn. Vi gjentar ikke denne meldingen."
"Storbyen er farlig," sa Reddik.
En fredag var det at Teofar kom forbi en papirkurv. Han stoppet. Mange folk
kastet i den. Likevel ble den ikke full. Teofar skjønte at det var
en av de nye "bunnløse" papirkurvene med innbygd
sublimator.
Da han hadde funnet ut hvordan sublimatoren virket, og foretatt et par
forandringer, stakk han den i en veske og ordnet det slik at den virket ut
gjennom et hull uten at han tok den ut. Så gikk han ut på jakt.
Nesten med det samme traff han på en herreløs (og for den
saks's skyld også frueløs) fillebikkje.
Haralv Greggvald var i vansker. Han sto i et hjørne, og foran ham
var den fryktede RABLATKRISPEN.
av Ragnar Fyri
Copyright ©1975 og 1995 Ragnar Fyri
2. episode
Som leseren vil komme i hu, har Teofar (alias
S i g r u f f
J o r s a l o n k e l)
nettopp fyrt av sin sublimerende bag mot
V o g n h j u l i n g e n.
Har han truffet? Markér!!
Teofar lyttet. Han hørte ingenting. Var Vognhjulingen truffet, eller
hadde han stoppet? Teofar merket uvissheten komme krypende oppover nakken.
Kald og glatt... Kald og glatt? Noengang hørt om en kald og glatt
uvisshet?
Teofar er i dobbel fare. Vognhjulingen venter (kanskje) foran ham,
klar til å fyre av hikken om han reiser seg. På nakken hans
sitter et ukjent dyr klar til vet ikke hva om han ikke reiser
seg. Hva nå??
Under røykskyen lyder et triumferende rop: "J E G
F I K K H A M !!!"
Tander (110), en TV. Bekjent av Teofar.
"Så, de vet det ikke," mumlet Teofar for seg selv da han
gjorde seg klar til jakten neste natt. Han hadde fått tak i en radio
som lot seg innstille på TV'enes radiokanal.
(112) Dessuten hadde han skaffet seg en vesendetektor
og en atom-moped.
I det samme fikk Hablekruff synet igjen og styrtet mot Teofar, som kastet
seg og mopeden raskt til side så Hablekruff bommet og skled ut i
gata. I samme øyeblikk som Teofar tørnet mot veggen,
lød en eksplosjon bak ham. Hablekruff hadde gått på en
mine! (8)
Han satte fra seg moppen i utkanten av sonen og tok til å snike seg.
Nå viste også hans egen detektor tydelige utslag. Han
nærmet seg.
Oppe i et tårn i en helt annen bydel satt Trygghetssjefen og gned seg
fornøyd i hendene etter å ha videreformidlet Tanders
ønsker.
S i g r u f f J o r s a l o n k e l
av Ragnar Fyri
Copyright ©1975 og 1995 Ragnar Fyri
3. episode
Langt borte ruller ekkoet av stenen fra fredag.
Kommer du?
Var d u her, ble alt så mye bedre.
Men ha det bra likevel.
END OF CHAPTER TWO
Neida, men nå kommer annen sats. D a er vi gale, da - unntatt Hansen
som er sprø. En to tre fir...
Fint, Hansen, De kom riktig inn. Verre var det med fru Pederens, hun var
for rask. De skal begynne først når jeg gir tegn, frue, og
så full galskap med en gang.
Forstått? Prøv nå...
Slik ja! Og så alle sammen! En to...
"B r a s t a !!"
Kanoinen slo sint av radioen og slurpet den i seg. Så snudde hun for
å løpe til overlydsfiskepuddingen hvor Haralv Greggvald ventet
henne. Men hun nådde den aldri. Rett rundt hjørnet snublet hun
i en tråd og falt rett i klørne på den fryktede
R a b l a t k r i s p e n.
"Tøv," mente Teofar. "Her er det da fullt av
folk!"
"Men om natten," innvendte Reddik. "Da er det masse vesner i
skyggene. Er du ikke forsiktig, tar de deg. De sublimerer deg."
"Jasså gitt? Hvor er de om dagen da?"
"Jeg så en overlydsfiskepudding igår. Over taket
der." Reddik pekte. "Var sikkert ute for å plukke opp
noen."
"Bare én, altså..."
"Mange hoteller her, sa Reddik. "Bror Rock sier..."
"At det bor vesner på hotellene? Tull. Hvordan skulle de
få rom?" innvendte Teofar.
"De drikker ikke rom," sa Reddik. "De bruker bare
whisky." (104)
"Værelser, mente jeg," forklarte Teofar.
"Jeg kjenner en som hjelper dem," berettet Reddik.
"Bestiller rom, går opp og åpner vinduet, så kommer
de inn ved soloppgang."
"Men det er vel ulovlig," sa Teofar.
"Kanskje," sa Reddik.
Samme natt falt han i klørne til
R a b l a t k r i s p e n.
(105)
Neste dag kom han tilbake med en verktøykasse under armen. Han
forklarte at han var sendt av fabrikanten for å justere sublimatoren.
Etter det var det ingen som brød seg om ham. Han satte kurven ut av
funksjon og fjernet sublimatoren. Puttet den i verktøykassen og
satte et skilt med I USTAND på kurven.
"Denne kommer ingen til å savne," tenkte han. Han rettet
vesken mot bikkja og nappet diskret i glidelåsen. Hunden forsvant
momentant.
"Finflott," tenkte Teofar og gjorde et rundkast av begeistring.
Så gikk han ut for å søke farligere vesener.
"Nå er jeg ferdig," tenkte han krakelert.
(106) Men i det samme ble Rablatkrispen
sublimert. Haralv stønnet og fikk øye på en
skikkelse med veske under armen.
"Erru men'ske eller no'ant?" gaula Teofar.
"Me-men-ne-neske," stønnet Greggvald og sank sammen.
"Ta det rolig," brølte Teofar. "Ingen fare. Pigg hjem
før'e kommer flere a'rem!"
"Men hvem er du?" ville Haralv vite.
"Kall meg S i g r u f f
J o r s a l o n k e l,"
hikket Teofar, "så erru på'n sikre sia!"
I det samme lød knirkende vognhjul inne i smuget, så Haralv
fant det best å fordufte. Teofar følte også et gufs av
frykt, for han forsto at det var
V o g n h j u l i n g e n
som kom.
Han spratt i dekning og fyrte av veska på måfå inn i
smuget. Så kikket han opp. Hadde han truffet? Følg med i neste
episode!!
All rights reserved
D e t e r
i k k e
u v i s s h e t !
D e t e r e t
v e s e n !!
| | | | / | / |
| | | | / | / |
|---| | |-< |-< |
| | | | \ | \
| | | | \ | \ !
Plutselig gjaller hikkanonen gjennom smuget så bakken rister under
Teofar. D y r e t klamrer seg til nakken hans for ikke å falle, og
blir dermed forstyrret i sine forberedelser til h v a?
Teofar var forundret. Selv hadde han ikke vist seg. Hvem var det da
Vognhjulingen hikket etter? Plutselig hørte han et uhyggelig grul
ute fra gaten. I neste øyeblikk hvinte det i luften, et sterkt
røsk i nakken, og - dyret var vekk! Teofar sendte en taus takk til
den storgrå labberulven som hadde nappet det, og tok til å
konsentrere seg om Vognhjulingen igjen.
| | | | / | / |
| | | | / | / |
|---| | |-< |-< |
| | | | \ | \
| | | | \ | \ !
| | | | / | / |
| | | | / | / |
|---| | |-< |-< |
| | | | \ | \
| | I | \ | \ !
_ _ __ __ __ _ _ _ __
\\ |_) |_) / / / /_\ |_) |_) |_ |_| |_| |_| | //
// |_) | \ /_ /_ /_ / \ | | | | | | | | | ! \\
En røyksky stiger opp mot himmelen. Hikkene raller mellom
veggene i det trange smuget. Hvem har overlevd?
Teofar (107) slengte veska på kommoden og smelte
igjen døren.
"Shooby-dooahhh!" stønnet han. (108)
"For en natt!"
Da han kom inn i stua, oppdaget han Potimor. (109)
"Hei, Teof," sa hun og smilte mot ham. "Har du vært
hen?"
"Ute."
"Hen ute da?"
"Smuga."
"Går du i smuga nå om natta? Det er vel farlig?"
"Derfor jeg gikk dit. Nå er det tre mindre av vesna."
"Å?"
"Rablatkrispen, Vognhjulingen og en uidentifiserbar."
Hun reiste seg også forbauset på ham. "Er du blitt
TV?" (5)
Teofar puffet henne ned i stolen igjen og anbrakte seg selv i en annen.
"Nix," sa han. "Driver privat."
"Å." Hun virket litt mer betenkt. "Hva slags
våpen bruker du? Hvor fikk du det fra?"
"Sett den papirkurven nede i gata her?"
"Den er i ustand."
Teofar nikket. "Nettopp. Sublimatoren er blitt fjernet - av meg. Jeg
har den i en veske; har fikset litt på den."
De møtte hverandre utenfor hypermarkedet.
(111)
"Tander," sa Teofar. "Hva synes du om jobben din?"
"Helt jævlig," immrømmet Tander, "men det er
bra lønn."
"Det er vel farlig," mente Teofar. Tander nikket. "Men
likevel," sa han, "er det fullt av folk som melder seg til
tjeneste. Vi har til og med fått melding om en fanatiker som har
begynt for seg selv."
"Hvem?"
"Aner ikke. Han kaller seg Sigruff Jorsal-ett eller annet. Tok
Rablatkrispen og Vognhjulingen igår."
"Godt gjort. Hva slags våpen brukte han?"
Tander trakk på skuldrene og forsvant mot parkplassen.
(6)
Han hengte vesken over skulderen, puttet radioen i jakkelommen etter
å ha slått den på og innstilt den, festet detektoren til
styret og skrudde den på. Så koblet han inn den
infrarøde lykten, satte på seg spesialbrillene med
infrarødfilter og raste av sted gjennom natten.
Han hadde ikke kjørt langt før detektoren ga fra seg en
grullende lyd. Nålen pekte framover, så han fortsatte.
Da han suste forbi et smug, flippet plutselig nålen over. Han slengte
inn bremsen og bråvendte. Tilbake ved smuget svingte han av og styrte
rett inn i det. Samtidig slo han på hvitt fjernlys for å blende
hvem det nå var som befant seg der inne, og fikk øye på
H a b l e k r u f f. Han smoppet tilbake til infrarødt og hevet
veska. Hablekruff sto fullstendig stille, totalt blendet. Teofar tok sikte
og nappet lett i glidelåsen. En fresende lyd gjallet gjennom smuget,
men Hablekruff merket ikke noe. Teofar ante at Hablekruff var
usublimerabel. (7)
"Nære på," stønnet Teofar. I det samme
hørte han en stemme. Han tok bråtørn og fyrte av, men
det var ingen bak ham. Det gikk opp for ham at stemmen kom fra radioen i
lommen, og han lyttet. Han hørte stemmen til Tander: "Fjorten
her. Utslag sone tre. Sjekker. Over."
"SHAABY-DOOAHH!!" (108)
brølte Teofar, heiv inn tredje gear og raste av gårde mot sone
tre.
"Det er like i nærheten nå," tenkte han og dempet
volumet på detektoren. Med ett lød en hvinende lyd, og en sky
av hvitt superlys kom susende gjennom smuget. Teofar rakk såvidt
å dukke ned bak en kasse og trekke reflektorkappen
(9) over seg.
Han visste at TV-ene brukte superlys for å drepe påtrufne
vesener. Siden Tander hadde blaffet inn i akkurat det smuget, måtte
vesenet være like i nærheten, tenkte han spent. Han rullet
sammen reflektorkappen og snek seg videre.
Med ett hørte han skritt bak seg. Det var Tander som kom! "Han
må ikke se meg her," tenkte Teofar og dukket stille inn i
skyggen.
I det Tander var rett ved Teofar, stoppet han og så seg urolig om.
Han trakk opp lommeradioen (113) og sa: "Fjorten
melder. Avsperr og evakuer sone tre! Send forsterkninger. Vesenet er
ytterst farlig. Over."
"Finflott," tenkte han. "Kanskje vi får tak i et par
andre vesener i samme slengen?"
Hva han ikke visste, var at Sigruff Jorsalonkel var stengt
inne av sperringen.
KOMMER TEOFAR UT AV FELLA SOM IKKE ER SATT FOR HAM???
All rights reserved
Mens han løp, og passet på å holde seg i skyggene,
hørte han plutselig en lav summing bak seg, og oppdaget at han
kastet skygge foran seg. Han kastet et raskt blikk over skulderen, og det
traff en patruljevogn som nærmet seg.
"Hva skal jeg gjøre?" tenkte han. "Her er hverken
sidegater eller smug på lang vei..."
I de samme kom han forbi en inngang. Han styrtet inn og holdt igjen
døren så den ikke skulle smelle. Hva nå? Han kunne ikke
ta heisen. Sonen var jo evakuert (117), og all
virksomhet ville bli registrert og kontrollert. Den eneste form for
aktivitet som ikke lot seg registrere, var den som foregikk uten maskinell
hjelp. Gang, altså. Altså måtte han gå - ta
trappen, med andre ord.
Patruljen nærmet seg inngangen. Når de kom dit, ville de
få øye på ham... Ingen tid å miste! Han
bråvendte og løp stille opp trappen.
Annen etasje... tredje etasje... fjerde... Kom han ikke snart til toppen?
Plutselig hørte han detektoren begynte å kvitre, tegn for
uautorisert mekanisme. Nålen, som var kardansk opphengt og pendlet
fritt, pekte rett opp.
"Er det en uautorisert mekanisme på taket?" tenkte Teofar
forundret.
Tiende etasje... ellevte etasje... tolvte etasje... Med ett gikk det opp
for ham at han hadde kommet inn i en høyblokk, som forrsten var den
eneste i sonen - og den var på tredve etasjer!
"Hjelp," tenkte han - men våget ikke å si det
høyt i tilfelle det var skjulte varselinnretninger i nærheten.
Detektoren kvitret stadig sterkere, og Teofar begynte å lure på
hva det egentlig var som befant seg der oppe på taket. Vel, han fikk
vite det når... syttende etasje...... attende etasje..........
nittende etasje.................. tjuende eta-...............
Han sank sammen på avsatsen.
En stund senere våknet han igjen og slepte seg videre. Detektoren
kvitret fortsatt.
Tjueførste etasje......
Tjueandre...
"Jeg har ikke sovet de siste nettene," tenkte han. "Det er
derfor jeg..." Han gjespet langtrukkent og tøflet videre.
(118)
Tjuetredje...
Det gikk stadig langsommere.....
Plutselig hørtes en stemme i radioen: "Peilestasjon til alle
TV'er! Peilestasjon til alle TV'er! Vesenet er på vei mot
høyblokken. Jeg gjentar: Vesenet er på..."
Teofar våknet brått og satte opp farten.
Omsider: T r e t t i e n d e
e t a s j e!
Detektoren, som nå hørtes som en flokk hysteriske nattergaler,
pekte fortsatt oppover. "Det er altså på taket,"
tenkte Teofar. Han fant trappen, gikk opp, åpnet døren, gikk
ut og så seg omkring.
Han så fram. | Ingenting. |
Han så tilbake. | Ingenting. |
Han så til høyre. | Ingenting. |
Han så til venstre. | Ingenting. |
Han så ned. | Føttene hans. |
Han så opp. | E n o v e r l y d s f i s k e p u d d i n g! |
S i g r u f f J o r s a l o n k e l
av Ragnar Fyri
Copyright ©1975 og 1995 Ragnar Fyri
All rights reserved
4. og siste episode
"Jeg er på taket av høyblokken," fortsatte han.
"Vesenet - hvem det nå er - er på vei opp! Her oppe er det
en overlydsfiskepudding klar til å stikke av med ham. Den var klar.
Nå er den det ikke lenger. Piloten er i hvert fall temmelig uklar for
øyeblikket. Jeg har slått ham ned. Dere får tak i
vesenet om dere rapper dere. KOM IGJEN!!"
I det samme hørte han takdøren bli slengt opp. Han så
ned og fikk øye på den gamle grønne
R i b l e t a s s e n.
"Selvsagt," tenkte han. "Ribletassen har herjet her i townen
en liten evighet og alltid kommet seg unna. Dette er hans
hemmelighet!"
Han la seg ned på gulvet og la vesken mot kanten av luken. "Bli
hvor du er!!" ropte han til Ribletassen, som nettopp hadde fått
igjen pusten og skulle til å blåse i fløyten for å
påkalle Haralvs oppmerksomhet. Nå slapp han den ned på
taket (?) og stirret forskrekket på Teofar i lukeåpningen.
"Overgir du deg?" spurte Teofar. Ribletassen nikket, kastet fra
seg kabonen (123) og viftet med armene. Teofar siktet
på kabonen og trakk i glidelåsen. Kabonen gikk bokstavelig talt
opp i røyk.
"Ålreit," sa Teofar. "Gå ned. TV venter på
deg." Han fortsatte - henvendt til radioen: "Hallo, TV! Dette er
Sigruff Jorsalonkel. Det var Ribletassen. Han har overgitt seg og blitt
avvæpnet. Han kommer ned. Arrester ham. Over."
Etter en kort stund kom svaret: "Eh... Takk for det, øh...
Sigruff Jorsalonkel. Hva med... hm... overlydsfiskepuddingen?"
Teofar reiste seg og gikk inn i kabinen. Greggvald var travelt opptatt med
å våkne igjen. Teofar kalte opp Trygghetssjefen, som svarte
bekreftende på Teofars spørsmål etter å ha tenkt
seg litt om.
"Hei, Haralv," (124) sa Teofar middels
vennlig. "Ribletassen har overgitt seg. Bygningen er omringet. Hvis du
vil trekke deg fra denne virksomheten, skal du få fritt leide ut av
sonen."
"Kvissleis det?" spurte Greggvald. "Her sitter jeg i en
fullt manøvrerbar overlydsfiskepudding og kan bare fly
vekk."
"Da må du bli kvitt meg først," innvendte Teofar.
"Og dessuten... hør!"
De lyttet. Ikke langt borte hørtes det gjennomtrengende hvinet fra
en overlydsmuldvarp som startet. Etter et par sekunder lettet også en
annen... en tredje... og en fjerde.
"De vil sirkle over sonen til de får melding om at du er
nede," forklarte Teofar. Greggvald trakk på skuldrene, gikk ut i
lasterommet og hoppet ned på taket. Da han hadde forsvunnet ut av
syne gjennom takdøren, tok Teofar opp radioen og sa: "Hei, TV.
Piloten kommer ned. Hva med meg?"
"Hva mener du?"
"Får jeg fritt leide?"
"Javel."
"Jeg stoler ikke på det," sa Teofar uten å
trykke inn sendertasten. Han satte seg foran kontrollbordet og startet
motorene.
Teofar styrte puddingen lavt over taket på det huset som lå
nærmest smuget hvor han hadde etterlatt mopeden. Han trykket inn
treghetsvenderen (13) og konstaterte i det samme at det
var en halvtime til demring. Han stilte kontrollene på full
akselerasjon (½G) og full stigning (4 m/s). Så gikk han raskt ut i
lasterommet, trykket inn lukelukkeren og hoppet ned på taket.
Mens fiskepuddingen hevet seg og aksellererte, tok Teofar fatt på
å dirke opp døren til trappen ned. Da den ga etter, så
han opp. Overlydsmuldvarpene hadde koblet inn lyddempere og forfulgte
puddingen på langt hold.
"Som jeg tenkte," sa han til seg selv og gikk inn. Han snek seg
stillferdig ned trappene og åpnet utgangsdøren på
gløtt. Han kikket ut. Ikke en sjel i sikte. (Ikke sjeleløse
heller. Setteren) De trodde han stakk av i overlydsfiskepuddingen. Han
humret for seg selv. Puddingen ville stadig øke farten, visste han.
Den ville fly stadig fortere, helt til den ble knust mot sin egen
trykkbølge. Men det var ikke alt. TV ville tro at han var i
puddingen når den gikk i oppløsning. Så ville de
etterpå tro at Sigruff Jorsalonkel var død!
Da han åpnet døren og jogget fredelig mot mopeden, hadde han
en følelse av at han hadde glemt noe. Med ett gikk det opp for ham
hva det var. Sublimatoren! Den lå igjen i kabinen på
puddingen!
I det samme han startet mopeden og skrudde på det infrarøde
lyset for å rappe seg hjem usett, hørte han en lyd som av
fjern torden. Det var fiskepuddingen som oppløstes.
Neste dag kom Potimor.
"Det står i avisen at Sigruff Jorsalonkel er død,"
sa hun.
"Kan hende de har rett," sa Teofar. "Jeg glemte igjen
sublimatoren i kabinen da jeg hoppet ut etter å ha satt kontrollene
på full stigning og aks."
"Var det slik det var?" sa Potimor. "De skriver at Sigruff
satte opp farten for å komme unna muldvarpene."
"Kanskje han gjorde det," mente Teofar. "Han klarte det i
hvert fall."
"Klarte hva?"
"Å slippe unna. De får aldri tak i ham nå!"
(125)