S i g r u f f   J o r s a l o n k e l

Innledning

Denne historien, eller i hvert fall begynnelsen av den, ble til på en nokså tilfeldig måte. Jeg satt og skrev mer eller mindre tilfeldige ord på den gamle skrivemaskinen min da noen av dem begynte å danne setninger, og jeg begynte å skrive en slags historie. Det endte med en slags serie i fire deler om storbyvesenbekjemperen (puh!) Teofar, eller Sigruff Jorsalonkel som han plutselig fant på å kalle seg. Hvis du lurer på hva i granskauen (eller snarere i storbyen!) et storbyvesen er, er det bare å begynne å lese...
[Den oppmerksomme leser vil legge merke til et par vendinger som stammer fra slutten på Månesteinene fra Follyville, noe som skulle tyde på at dét er et enda tidligere verk...]
For øvrig er ikke det at ordene begynte å danne setninger den eneste tilfeldigheten i denne historien. Et stykke uti første episode møter vi et vesen som kalles kanoinen. Såvidt jeg kan huske var det ment å være en ganske alminnelig (?) kanin (!), men midt i ordet oppdaget jeg at jeg hadde begynt å skrive "kanon", og så laget jeg et nytt ord i stedet for å stryke ut. Jeg kan ikke si sikkert om det var dette som førte til at jeg fant opp storbyvesnene, men hvis det var det, førte i hvert fall den lille skrivefeilen til at historien tok en helt annen vending enn den ellers ville ha gjort!!

De fire første episodene, som forsåvidt danner en (slags) avsluttet historie, ble trykket i fire nummere av fanzinet Driftglass en gang i urtiden. Noen år (?) senere forfattet jeg en serie TIL, som selvfølgelig het "Sigruff Jorsalonkel vender tilbake" og mer eller mindre tar opp igjen tråden fra den første serien. Første episode ble faktisk trykket i DG, men på den tiden hadde redaktøren blitt så slapp at han trykket mine rotete manuskripter i faksimile i stedet for å renskrive dem. I et forsøk på å tvinge fyren til å "sette" neste episode forsøkte jeg å lese den inn på bånd. Jeg husker ikke helt hva som skjedde etter det, men såvidt jeg kan huske er de siste tre episodene ikke tidligere utgitt.

Etter at jeg hadde holdt på noen år fikk jeg en vill ide om å samle mine verker i en bok. Jeg har fortsatt originalene til den liggende, og på det som skulle være innsiden av omslaget står det "©1975 Ragnar Fyri", så serien(e) er i hvert fall eldre enn det....

Asker, 14/8 1995 (20 år senere)

Ragnar Fyri


S i g r u f f   J o r s a l o n k e l

av Ragnar Fyri

Copyright ©1975 og 1995 Ragnar Fyri
All rights reserved

1. episode

Ett to tre fir --
Det var en gang en liten mus som var ute og gikk... Nei, dette går ikke. Tenk om jeg klarer å skrive så mye tull at det blir en hel bok? (1) Hvorfor ikke, ordbøker har vært skrevet før, men da i alfabetisk rekkefølge.

flipp frik magasinfrosk reklame sten forlag bok bøker muldvarpkretsen medlemmer hikk tegneserie. Og så var det fnorken, da. Gaufrer er et dyr som lever i hvert fall i de dype skogene i Droftland, et slags hovdyr. Opplysning fantasi påfunn fabelprosa (2) sajjens fikksjn hikk latter flir piano frik igjen. Naw Sprauch Ayressa svensk helikopter super superfolk supersonisk overlydsfiskepudding underlydsmuldvarp kretser inntrengende over plantekulturene.

Tenk, det siste var da faktisk en fornuftig setning! (102) Kanskje jeg heller skal fortelle litt:

Underlydsmuldvarpen kretset inntrengende over plantekulturene. Dypt der nede sto overlydsfiskepuddingen til superfolket; den hadde fnorkesymboler malt på sidene. En gaufre kom labbende ut av skogen og ga seg til å gnaske på fiskepuddingen.
"Gå din vei," mumlet Weiistikkcho (103) og helte et grønt piano ut på asfalten. Resultatet var at slagskipet sank lydløst og med øyeblikkelig virkning (3).
Jeg klatret opp i taklampen og satte meg til å gnage på en grønn gulrot mens jeg humret sakte for meg selv. Skrivemaskinen krabbet på tastene bort til vinduet og kastet seg ut med et voldsomt hikk. Piano muldvarp vaskepulver fillebikkje domkirke slutt.
END OF CHAPTER ONE.

femogtyve...

Og så er vi glade, alle sammen! En to tre NÅ... Nei, Hansen, De var for sent ute. Og så var De ikke fullt så glad som det står i partituret. To grader opp... Slik ja! Ja, så prøver vi alle sammen en gang til. En to...

Jeg er en planet. Svever ute i rommet. F i s k e p u d d i n g e n er ute etter meg. Her kan den ikke nå meg.
Langt borte ruller ekkoet av stenen fra fredag.
Kommer du?
Var d u her, ble alt så mye bedre.
Men ha det bra likevel.
END OF CHAPTER TWO

G a l ? Sier du at jeg er gal?
Neida, men nå kommer annen sats. D a er vi gale, da - unntatt Hansen som er sprø. En to tre fir...
Fint, Hansen, De kom riktig inn. Verre var det med fru Pederens, hun var for rask. De skal begynne først når jeg gir tegn, frue, og så full galskap med en gang.
Forstått? Prøv nå...
Slik ja! Og så alle sammen! En to...

Da Glad-koret var ferdige med dagens prøve, måtte dirigenten, Siggvell Bregg, løpe for å nå bussen. Imidlertid nådde han den aldri. Rett rundt hjørnet ventet kanoinen på ham, kastet seg over ham og sugde ham opp etter å ha sublimert (4) ham.

"Dette er Dass-nytt. Vi har en etter-lusing. Den 34-årige dirigenten Siggvell Bregg er meldt savnet. Han ble sist sett ved Glad-korets øvelse natt til fredag. Det ventes at Glad-koret vil bli nødt til å innstille sin virksomhet inntil videre, da de ikke kan glede uten dirigent. For å komme tilbake til etterlyste, er han to meter høy og kledd i lys dirigentdress. Han har dirigentfarget hår og typiske taktøyne. Hans gang er en anelse stakkato og et godt kjennetegn. Vi gjentar ikke denne meldingen."
"B r a s t a !!"
Kanoinen slo sint av radioen og slurpet den i seg. Så snudde hun for å løpe til overlydsfiskepuddingen hvor Haralv Greggvald ventet henne. Men hun nådde den aldri. Rett rundt hjørnet snublet hun i en tråd og falt rett i klørne på den fryktede R a b l a t k r i s p e n.

"Storbyen er farlig," sa Reddik.
"Tøv," mente Teofar. "Her er det da fullt av folk!"
"Men om natten," innvendte Reddik. "Da er det masse vesner i skyggene. Er du ikke forsiktig, tar de deg. De sublimerer deg."
"Jasså gitt? Hvor er de om dagen da?"
"Jeg så en overlydsfiskepudding igår. Over taket der." Reddik pekte. "Var sikkert ute for å plukke opp noen."
"Bare én, altså..."
"Mange hoteller her, sa Reddik. "Bror Rock sier..."
"At det bor vesner på hotellene? Tull. Hvordan skulle de få rom?" innvendte Teofar.
"De drikker ikke rom," sa Reddik. "De bruker bare whisky." (104)
"Værelser, mente jeg," forklarte Teofar.
"Jeg kjenner en som hjelper dem," berettet Reddik. "Bestiller rom, går opp og åpner vinduet, så kommer de inn ved soloppgang."
"Men det er vel ulovlig," sa Teofar.
"Kanskje," sa Reddik.
Samme natt falt han i klørne til R a b l a t k r i s p e n. (105)

En fredag var det at Teofar kom forbi en papirkurv. Han stoppet. Mange folk kastet i den. Likevel ble den ikke full. Teofar skjønte at det var en av de nye "bunnløse" papirkurvene med innbygd sublimator.
Neste dag kom han tilbake med en verktøykasse under armen. Han forklarte at han var sendt av fabrikanten for å justere sublimatoren. Etter det var det ingen som brød seg om ham. Han satte kurven ut av funksjon og fjernet sublimatoren. Puttet den i verktøykassen og satte et skilt med I USTAND på kurven.

Da han hadde funnet ut hvordan sublimatoren virket, og foretatt et par forandringer, stakk han den i en veske og ordnet det slik at den virket ut gjennom et hull uten at han tok den ut. Så gikk han ut på jakt. Nesten med det samme traff han på en herreløs (og for den saks's skyld også frueløs) fillebikkje.
"Denne kommer ingen til å savne," tenkte han. Han rettet vesken mot bikkja og nappet diskret i glidelåsen. Hunden forsvant momentant.
"Finflott," tenkte Teofar og gjorde et rundkast av begeistring. Så gikk han ut for å søke farligere vesener.

Haralv Greggvald var i vansker. Han sto i et hjørne, og foran ham var den fryktede RABLATKRISPEN.
"Nå er jeg ferdig," tenkte han krakelert. (106) Men i det samme ble Rablatkrispen sublimert. Haralv stønnet og fikk øye på en skikkelse med veske under armen.
"Erru men'ske eller no'ant?" gaula Teofar.
"Me-men-ne-neske," stønnet Greggvald og sank sammen.
"Ta det rolig," brølte Teofar. "Ingen fare. Pigg hjem før'e kommer flere a'rem!"
"Men hvem er du?" ville Haralv vite.
"Kall meg S i g r u f f   J o r s a l o n k e l," hikket Teofar, "så erru på'n sikre sia!"
I det samme lød knirkende vognhjul inne i smuget, så Haralv fant det best å fordufte. Teofar følte også et gufs av frykt, for han forsto at det var V o g n h j u l i n g e n som kom.
Han spratt i dekning og fyrte av veska på måfå inn i smuget. Så kikket han opp. Hadde han truffet? Følg med i neste episode!!

F O R T S E T T E L S E   F Ø L G E R


S i g r u f f   J o r s a l o n k e l

av Ragnar Fyri

Copyright ©1975 og 1995 Ragnar Fyri
All rights reserved

2. episode

Som leseren vil komme i hu, har Teofar (alias S i g r u f f   J o r s a l o n k e l) nettopp fyrt av sin sublimerende bag mot V o g n h j u l i n g e n. Har han truffet? Markér!!

Teofar lyttet. Han hørte ingenting. Var Vognhjulingen truffet, eller hadde han stoppet? Teofar merket uvissheten komme krypende oppover nakken. Kald og glatt... Kald og glatt? Noengang hørt om en kald og glatt uvisshet?

UÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆHHH!!!
D e t   e r   i k k e   u v i s s h e t !   D e t   e r   e t   v e s e n !!

Teofar er i dobbel fare. Vognhjulingen venter (kanskje) foran ham, klar til å fyre av hikken om han reiser seg. På nakken hans sitter et ukjent dyr klar til vet ikke hva om han ikke reiser seg. Hva nå??



                            |   | | |   / |   / |
                            |   | | |  /  |  /  |
                            |---| | |-<   |-<   |
                            |   | | |  \  |  \
                            |   | | |   \ |   \ !

Plutselig gjaller hikkanonen gjennom smuget så bakken rister under Teofar. D y r e t klamrer seg til nakken hans for ikke å falle, og blir dermed forstyrret i sine forberedelser til h v a?
Teofar var forundret. Selv hadde han ikke vist seg. Hvem var det da Vognhjulingen hikket etter? Plutselig hørte han et uhyggelig grul ute fra gaten. I neste øyeblikk hvinte det i luften, et sterkt røsk i nakken, og - dyret var vekk! Teofar sendte en taus takk til den storgrå labberulven som hadde nappet det, og tok til å konsentrere seg om Vognhjulingen igjen.


            |   | | |   / |   / |
            |   | | |  /  |  /  |
            |---| | |-<   |-<   |
            |   | | |  \  |  \
            |   | | |   \ |   \ !

                              |   | | |   / |   / |
                              |   | | |  /  |  /  |
                              |---| | |-<   |-<   |
                              |   | | |  \  |  \
                              |   | I |   \ |   \ !
                 _   _  __ __ __   _    _   _   __
             \\ |_) |_)  /  /  /  /_\  |_) |_) |_ |_| |_| |_| | //
             // |_) | \ /_ /_ /_ /   \ |   |   |  | | | | | | ! \\

En røyksky stiger opp mot himmelen. Hikkene raller mellom veggene i det trange smuget. Hvem har overlevd?

Under røykskyen lyder et triumferende rop: "J E G   F I K K   H A M !!!"


Teofar (107) slengte veska på kommoden og smelte igjen døren.
"Shooby-dooahhh!" stønnet han. (108) "For en natt!"
Da han kom inn i stua, oppdaget han Potimor. (109)
"Hei, Teof," sa hun og smilte mot ham. "Har du vært hen?"
"Ute."
"Hen ute da?"
"Smuga."
"Går du i smuga nå om natta? Det er vel farlig?"
"Derfor jeg gikk dit. Nå er det tre mindre av vesna."
"Å?"
"Rablatkrispen, Vognhjulingen og en uidentifiserbar."
Hun reiste seg også forbauset på ham. "Er du blitt TV?" (5)
Teofar puffet henne ned i stolen igjen og anbrakte seg selv i en annen.
"Nix," sa han. "Driver privat."
"Å." Hun virket litt mer betenkt. "Hva slags våpen bruker du? Hvor fikk du det fra?"
"Sett den papirkurven nede i gata her?"
"Den er i ustand."
Teofar nikket. "Nettopp. Sublimatoren er blitt fjernet - av meg. Jeg har den i en veske; har fikset litt på den."

Tander (110), en TV. Bekjent av Teofar.
De møtte hverandre utenfor hypermarkedet. (111)
"Tander," sa Teofar. "Hva synes du om jobben din?"
"Helt jævlig," immrømmet Tander, "men det er bra lønn."
"Det er vel farlig," mente Teofar. Tander nikket. "Men likevel," sa han, "er det fullt av folk som melder seg til tjeneste. Vi har til og med fått melding om en fanatiker som har begynt for seg selv."
"Hvem?"
"Aner ikke. Han kaller seg Sigruff Jorsal-ett eller annet. Tok Rablatkrispen og Vognhjulingen igår."
"Godt gjort. Hva slags våpen brukte han?"
Tander trakk på skuldrene og forsvant mot parkplassen. (6)

"Så, de vet det ikke," mumlet Teofar for seg selv da han gjorde seg klar til jakten neste natt. Han hadde fått tak i en radio som lot seg innstille på TV'enes radiokanal. (112) Dessuten hadde han skaffet seg en vesendetektor og en atom-moped.
Han hengte vesken over skulderen, puttet radioen i jakkelommen etter å ha slått den på og innstilt den, festet detektoren til styret og skrudde den på. Så koblet han inn den infrarøde lykten, satte på seg spesialbrillene med infrarødfilter og raste av sted gjennom natten.
Han hadde ikke kjørt langt før detektoren ga fra seg en grullende lyd. Nålen pekte framover, så han fortsatte.
Da han suste forbi et smug, flippet plutselig nålen over. Han slengte inn bremsen og bråvendte. Tilbake ved smuget svingte han av og styrte rett inn i det. Samtidig slo han på hvitt fjernlys for å blende hvem det nå var som befant seg der inne, og fikk øye på H a b l e k r u f f. Han smoppet tilbake til infrarødt og hevet veska. Hablekruff sto fullstendig stille, totalt blendet. Teofar tok sikte og nappet lett i glidelåsen. En fresende lyd gjallet gjennom smuget, men Hablekruff merket ikke noe. Teofar ante at Hablekruff var usublimerabel. (7)

I det samme fikk Hablekruff synet igjen og styrtet mot Teofar, som kastet seg og mopeden raskt til side så Hablekruff bommet og skled ut i gata. I samme øyeblikk som Teofar tørnet mot veggen, lød en eksplosjon bak ham. Hablekruff hadde gått på en mine! (8)
"Nære på," stønnet Teofar. I det samme hørte han en stemme. Han tok bråtørn og fyrte av, men det var ingen bak ham. Det gikk opp for ham at stemmen kom fra radioen i lommen, og han lyttet. Han hørte stemmen til Tander: "Fjorten her. Utslag sone tre. Sjekker. Over."
"SHAABY-DOOAHH!!" (108) brølte Teofar, heiv inn tredje gear og raste av gårde mot sone tre.

Han satte fra seg moppen i utkanten av sonen og tok til å snike seg. Nå viste også hans egen detektor tydelige utslag. Han nærmet seg.
"Det er like i nærheten nå," tenkte han og dempet volumet på detektoren. Med ett lød en hvinende lyd, og en sky av hvitt superlys kom susende gjennom smuget. Teofar rakk såvidt å dukke ned bak en kasse og trekke reflektorkappen (9) over seg.
Han visste at TV-ene brukte superlys for å drepe påtrufne vesener. Siden Tander hadde blaffet inn i akkurat det smuget, måtte vesenet være like i nærheten, tenkte han spent. Han rullet sammen reflektorkappen og snek seg videre.
Med ett hørte han skritt bak seg. Det var Tander som kom! "Han må ikke se meg her," tenkte Teofar og dukket stille inn i skyggen.
I det Tander var rett ved Teofar, stoppet han og så seg urolig om. Han trakk opp lommeradioen (113) og sa: "Fjorten melder. Avsperr og evakuer sone tre! Send forsterkninger. Vesenet er ytterst farlig. Over."

Oppe i et tårn i en helt annen bydel satt Trygghetssjefen og gned seg fornøyd i hendene etter å ha videreformidlet Tanders ønsker.
"Finflott," tenkte han. "Kanskje vi får tak i et par andre vesener i samme slengen?"
Hva han ikke visste, var at Sigruff Jorsalonkel var stengt inne av sperringen.

FØLG MED I NESTE HEPPISODE!! (114)
KOMMER TEOFAR UT AV FELLA SOM IKKE ER SATT FOR HAM???


S i g r u f f   J o r s a l o n k e l

av Ragnar Fyri

Copyright ©1975 og 1995 Ragnar Fyri
All rights reserved

3. episode

Det så ubratt (116) ut for Teofar. Idet han stormet ut på parkplassen (6) fikk han øye på TV'enes overlydsmuldvarper som gikk inn for landing, og han bråsnudde og pilte inn i skyggene igjen. Han løp mot utkanten av sonen, hvor han hadde parkert atom-mop'en sin. Der fikk han øye poå en bakkepatrulje i ferd med å avsperre gaten. Han snudde igjen og stormet mot sonens indre - mot v e s e n e t.

Mens han løp, og passet på å holde seg i skyggene, hørte han plutselig en lav summing bak seg, og oppdaget at han kastet skygge foran seg. Han kastet et raskt blikk over skulderen, og det traff en patruljevogn som nærmet seg.
"Hva skal jeg gjøre?" tenkte han. "Her er hverken sidegater eller smug på lang vei..."
I de samme kom han forbi en inngang. Han styrtet inn og holdt igjen døren så den ikke skulle smelle. Hva nå? Han kunne ikke ta heisen. Sonen var jo evakuert (117), og all virksomhet ville bli registrert og kontrollert. Den eneste form for aktivitet som ikke lot seg registrere, var den som foregikk uten maskinell hjelp. Gang, altså. Altså måtte han gå - ta trappen, med andre ord.
Patruljen nærmet seg inngangen. Når de kom dit, ville de få øye på ham... Ingen tid å miste! Han bråvendte og løp stille opp trappen.

Annen etasje... tredje etasje... fjerde... Kom han ikke snart til toppen? Plutselig hørte han detektoren begynte å kvitre, tegn for uautorisert mekanisme. Nålen, som var kardansk opphengt og pendlet fritt, pekte rett opp.
"Er det en uautorisert mekanisme på taket?" tenkte Teofar forundret.
Tiende etasje... ellevte etasje... tolvte etasje... Med ett gikk det opp for ham at han hadde kommet inn i en høyblokk, som forrsten var den eneste i sonen - og den var på tredve etasjer!
"Hjelp," tenkte han - men våget ikke å si det høyt i tilfelle det var skjulte varselinnretninger i nærheten. Detektoren kvitret stadig sterkere, og Teofar begynte å lure på hva det egentlig var som befant seg der oppe på taket. Vel, han fikk vite det når... syttende etasje...... attende etasje.......... nittende etasje.................. tjuende eta-...............
Han sank sammen på avsatsen.

En stund senere våknet han igjen og slepte seg videre. Detektoren kvitret fortsatt.
Tjueførste etasje......

Tjueandre...
"Jeg har ikke sovet de siste nettene," tenkte han. "Det er derfor jeg..." Han gjespet langtrukkent og tøflet videre. (118)

Tjuetredje...
Det gikk stadig langsommere.....
Plutselig hørtes en stemme i radioen: "Peilestasjon til alle TV'er! Peilestasjon til alle TV'er! Vesenet er på vei mot høyblokken. Jeg gjentar: Vesenet er på..."
Teofar våknet brått og satte opp farten.

Omsider: T r e t t i e n d e   e t a s j e!
Detektoren, som nå hørtes som en flokk hysteriske nattergaler, pekte fortsatt oppover. "Det er altså på taket," tenkte Teofar. Han fant trappen, gikk opp, åpnet døren, gikk ut og så seg omkring.
Han så fram.Ingenting.
Han så tilbake.Ingenting.
Han så til høyre.Ingenting.
Han så til venstre.Ingenting.
Han så ned.Føttene hans.
Han så opp.E n   o v e r l y d s f i s k e p u d d i n g!
Over hodet hans hang en overlydsfiskepudding, stille virglende. Bunnluken i lasterommet, som var en knapp meter over ham, var åpen. I kabinvinduet fikk han øye på et kjent ansikt. Det var H a r a l v   G r e g g v a l d!
Da gikk det et lys opp for Teofar. Ja, det gikk faktisk en hel årsproduksjon ved Ow-slow (119) lysstøperi opp for ham. Mannen han hadde reddet fra Rablatkrispen dagen (natten) før, var...
Han hoppet til, grep tak i lukekanten og svingte seg opp i lasterommet. (120) Han rev opp døren til kabinen og stormet inn. Greggvald ble fullstendig overrumplet. Plutselig gjenkjente han Teofar.
"S i g r u f f   J o r s a l o n k e l!!" utbrøt han.
"Nettopp, bekreftet Teofar. "Og nå..." Plutselig begynte detektoren hans å grulle intenst. Nålen pekte rett ned. Vesenet var på vei opp!
Greggvald smilte, men smilet forsvant raskt da Teofar gjorde en rask bevegelse. Han forflyttet sin lukkede høyrehånd langs en 98,6 graders sirkelbue som tangerte haken til Greggvald på en uskånsom måte med det resultat at han mistet bevisstheten.
Teofar vendte tilbake til lasterommet og kikket ned gjennom luken. Intet i sikte, bortsett fra betongtaket. Han avleste detektoren, gjorde en rask beregning og fant ut at vesenet (hvem det nå var) hadde nådd femtende etasje. I det samme hørtes en stemme i radioen: "Tretten melder. Er framme ved høyblokken. Intet mistenkelig i sikte. Detektor nøytral. Over."
"Pokker," (10) tenkte Teofar. "De enkle detektorene de har, virker ikke i høyden, bare i horisontalplanet." Det var jo logisk. Vesnene holdt seg jo på bakken - trodde TV. Med de holdt seg ikke på bakken. (11)
Teofar tok opp radioen, trykket inn sendertasten (121) og brølte inn i mikrofonen: "Trygghetsvakter! Dette er S i g r u f f   J o r s a l o n k e l!"

FORTSETTELSE (OG AVSLUTNING!!) FØLGER!


S i g r u f f   J o r s a l o n k e l

av Ragnar Fyri

Copyright ©1975 og 1995 Ragnar Fyri
All rights reserved

4. og siste episode

Teofar, alias Sigruff Joralonkel, har kalt opp TV'ene på deres egen kanal. Hva nå??

"Jeg er på taket av høyblokken," fortsatte han. "Vesenet - hvem det nå er - er på vei opp! Her oppe er det en overlydsfiskepudding klar til å stikke av med ham. Den var klar. Nå er den det ikke lenger. Piloten er i hvert fall temmelig uklar for øyeblikket. Jeg har slått ham ned. Dere får tak i vesenet om dere rapper dere. KOM IGJEN!!"
I det samme hørte han takdøren bli slengt opp. Han så ned og fikk øye på den gamle grønne R i b l e t a s s e n.
"Selvsagt," tenkte han. "Ribletassen har herjet her i townen en liten evighet og alltid kommet seg unna. Dette er hans hemmelighet!"
Han la seg ned på gulvet og la vesken mot kanten av luken. "Bli hvor du er!!" ropte han til Ribletassen, som nettopp hadde fått igjen pusten og skulle til å blåse i fløyten for å påkalle Haralvs oppmerksomhet. Nå slapp han den ned på taket (?) og stirret forskrekket på Teofar i lukeåpningen.
"Overgir du deg?" spurte Teofar. Ribletassen nikket, kastet fra seg kabonen (123) og viftet med armene. Teofar siktet på kabonen og trakk i glidelåsen. Kabonen gikk bokstavelig talt opp i røyk.
"Ålreit," sa Teofar. "Gå ned. TV venter på deg." Han fortsatte - henvendt til radioen: "Hallo, TV! Dette er Sigruff Jorsalonkel. Det var Ribletassen. Han har overgitt seg og blitt avvæpnet. Han kommer ned. Arrester ham. Over."
Etter en kort stund kom svaret: "Eh... Takk for det, øh... Sigruff Jorsalonkel. Hva med... hm... overlydsfiskepuddingen?"

Teofar reiste seg og gikk inn i kabinen. Greggvald var travelt opptatt med å våkne igjen. Teofar kalte opp Trygghetssjefen, som svarte bekreftende på Teofars spørsmål etter å ha tenkt seg litt om.
"Hei, Haralv," (124) sa Teofar middels vennlig. "Ribletassen har overgitt seg. Bygningen er omringet. Hvis du vil trekke deg fra denne virksomheten, skal du få fritt leide ut av sonen."
"Kvissleis det?" spurte Greggvald. "Her sitter jeg i en fullt manøvrerbar overlydsfiskepudding og kan bare fly vekk."
"Da må du bli kvitt meg først," innvendte Teofar. "Og dessuten... hør!"
De lyttet. Ikke langt borte hørtes det gjennomtrengende hvinet fra en overlydsmuldvarp som startet. Etter et par sekunder lettet også en annen... en tredje... og en fjerde.
"De vil sirkle over sonen til de får melding om at du er nede," forklarte Teofar. Greggvald trakk på skuldrene, gikk ut i lasterommet og hoppet ned på taket. Da han hadde forsvunnet ut av syne gjennom takdøren, tok Teofar opp radioen og sa: "Hei, TV. Piloten kommer ned. Hva med meg?"
"Hva mener du?"
"Får jeg fritt leide?"
"Javel."
"Jeg stoler ikke på det," sa Teofar uten å trykke inn sendertasten. Han satte seg foran kontrollbordet og startet motorene.

Teofar styrte puddingen lavt over taket på det huset som lå nærmest smuget hvor han hadde etterlatt mopeden. Han trykket inn treghetsvenderen (13) og konstaterte i det samme at det var en halvtime til demring. Han stilte kontrollene på full akselerasjon (G) og full stigning (4 m/s). Så gikk han raskt ut i lasterommet, trykket inn lukelukkeren og hoppet ned på taket.
Mens fiskepuddingen hevet seg og aksellererte, tok Teofar fatt på å dirke opp døren til trappen ned. Da den ga etter, så han opp. Overlydsmuldvarpene hadde koblet inn lyddempere og forfulgte puddingen på langt hold.
"Som jeg tenkte," sa han til seg selv og gikk inn. Han snek seg stillferdig ned trappene og åpnet utgangsdøren på gløtt. Han kikket ut. Ikke en sjel i sikte. (Ikke sjeleløse heller. Setteren) De trodde han stakk av i overlydsfiskepuddingen. Han humret for seg selv. Puddingen ville stadig øke farten, visste han. Den ville fly stadig fortere, helt til den ble knust mot sin egen trykkbølge. Men det var ikke alt. TV ville tro at han var i puddingen når den gikk i oppløsning. Så ville de etterpå tro at Sigruff Jorsalonkel var død!
Da han åpnet døren og jogget fredelig mot mopeden, hadde han en følelse av at han hadde glemt noe. Med ett gikk det opp for ham hva det var. Sublimatoren! Den lå igjen i kabinen på puddingen!
I det samme han startet mopeden og skrudde på det infrarøde lyset for å rappe seg hjem usett, hørte han en lyd som av fjern torden. Det var fiskepuddingen som oppløstes.

Neste dag kom Potimor.
"Det står i avisen at Sigruff Jorsalonkel er død," sa hun.
"Kan hende de har rett," sa Teofar. "Jeg glemte igjen sublimatoren i kabinen da jeg hoppet ut etter å ha satt kontrollene på full stigning og aks."
"Var det slik det var?" sa Potimor. "De skriver at Sigruff satte opp farten for å komme unna muldvarpene."
"Kanskje han gjorde det," mente Teofar. "Han klarte det i hvert fall."
"Klarte hva?"
"Å slippe unna. De får aldri tak i ham nå!" (125)

- = S L U T T = -