I hundedagene 3

Unni F. Olsen:

I H U N D E D A G E N E

D e l 3

  "Kom inn," sa inspektør Kvalmberg kort, som han hadde for vane å gjøre når noen banket på døren til kontoret hans. Nåja, det var forresten ikke sitt eget kontor han befant seg på akkurat da, men vaktrommet hvor de strategiske telefonene var forskjellig plassert - eller var det omvendt? Men altså: Noen banket på døren, ble oppfordret til å komme inn og gjorde det. Kvalmberg satt klar til å sprette opp og hilse regelrett i tilfelle det var en overordnet som kom, men han kunne ha spart seg bryet. Det var bare sistebetjent Lofft (19) som kom. Kvalmberg la merke til at han hadde et rekvisisjonsskjema i hånden.
  "Hei," sa Lofft lavt, som han hadde for vane. "Jeg er i ferd med å fylle ut en rekvisjon (20) til Statrek. Mangler du noe?"
  "Noen har rappet Veiloven min," fastslo Kvalmberg. "Og så... ja, vi trenger en ny fillebikkjeblokk."
  "Alt nå?" spurte Lofft forbauset. "Det er jo bare to måneder siden den var halvbrukt. Femti meldinger på seksti dager - det er jo nesten én hver dag."
  "Ikke riktig," bemerket Kvalmberg. "En del har nok gått i papirkurven på grunn av feilutfylling (21)."
  "Men likevel," sa Loft vantro. "Er distriktet vårt i ferd med å bli oversvømt av fillebikkjer?" (22)
  "Oversvømt," gjentok Kvalmberg, "av to."
  "To??" (To på fire... du verden, er klokken så mye allerede? Setteren)
  "Nettopp," bekreftet Kvalmberg. "Beskrivelsene av hundene har i de fleste tilfellene vært så å si identiske, så det må være de samme hundene som går igjen - minst to, men neppe flere. De er for like til det."
  "Til hva?"
  "Til å være tre eller flere," forklarte Kvalmberg lettere utålmodig. "Er det tre, er to av dem tvillinger."
  "Javisst," sa Lofft og lot som han forsto - det ble som oftest enklere slik. "Men... det var denne blokken. Jeg må ha skjemanummeret. Hvor ligger den?"
  "Det burde da være nokså opplagt," mente Kvalmberg.
  "Ikke for meg," innrømmet Lofft.
  Kvalmberg smilte matt. "Ved siden av telefonen," sa han...

Er det tre, er to av dem tvillinger, sa Kvalmberg. Men det er fire av "dem", og tre som er trillinger. Men bare halvparten av de fire står bak de hyppige "fillebikkje"-rapportene. (Så på den måten har Kvalmberg faktisk rett.) De to andre har vært heldigere...

  Janovitch skrudde av TV'en etter Kveldsnytt og lyttet etter skritt på gangen, men han hørte ingenting.
  "Det er så man kan tro at han vil spare mest mulig på kåken ved å ikke være her," mumlet han for seg selv, "men skosålene tenker han visst ikke noe særlig på!"
  Mens han gjorde seg klar til å gå til ro for natten, slukket han demonstrativt alle lys i entréen og stuen og orienterte seg tilbake til badet ved hjelp av en lommelykt. Idet han passerte vinduet mot gaten stoppet han et øyeblikk og speidet opp mot den dypmørke, stjernebesatte nattehimmelen over hustakene.
  "Stjerneklart," tenkte han for seg selv. Men... hva var det for en tindrende klar stjerne han kunne se tvers gjennom lysskjæret fra gatebelysningen over hjørnegården? Kunne det være en...
  I samme øyeblikk som han tenkte på UFOer, streifet tankene innom Elbert og hans tragiske skjebne. Jo, det stakk fremdeles i sjelen når han tenkte på det, men ikke fullt så sterkt som før. Det var jo tross alt et helt kvartal siden tragedien, og han hadde begynt å sove roligere om nettene og hadde ikke så ofte mareritt som før.
  Men altså: Denne klare stjernen der oppe over hjørnegården...
  "Nei," sa Janovitch halvhøyt og ristet av seg de dystre tankene. "Det er nok bare Jupiter. Eller Saturn for eksempel."
  Trodde han.

Stjerne småtravet gjennom den mørke skogen. Til tross for at omgivelsene ikke var opplyst av annet enn de fjerne stjernene mangfoldige lysår fra Terra, kunne han skimte terrenget rundt seg klart nok til å være klar over hvor han gikk, for han hadde blunket ned infrainfra-filtrene over øynene, og de spesielle filtrene satte øynene hans i stand til å oppfatte et infrainfrarøde lyset som stjernene sendte ut i langt rikeligere mengder enn synlig lys. Riktignok var det frekvensbåndet han kunne oppfatte gjennom filtrene - dypt under infrarødt i frekvens - så smalt at han ikke oppfattet noe særlig med farger, men det var tross alt bedre å se noe som gjennom filtrene fortonte seg som gyselig suppegrønt, enn å ikke se noe i det hele tatt. Han kunne ikke gå lenge med filtrene på om gangen, for fargen som de (tilsynelatende) satte på omgivelsene gjorde ham kvalm. Men nå hadde han nettopp våknet av dagens søvn og blunket ned filtrene, så han kom til å greie seg fint enda en stund, tenkte han fornøyd.
Dagens søvn? Ja, Stjerne hadde etter hvert utviklet - eller snarere innviklet - seg til å bli et nattdyr. Om dagen gjemte han seg bort og sov, men det visste ikke lytterne oppe i moderskipet. Alt de visste var at han ikke hadde noe å rapportere. Og det skyldtes ikke bare uflaks. Han var rett og slett redd. Redd for å treffe på - terranere! Det var bare rent kroppsmessig han passet til det oppdraget han hadde blitt pålagt, men det hadde han ikke forstått før etter at han hadde vært her nede et par sykli, og da var det jo for sent å trekke seg. Han hadde bare å vente til Overkommandoen fant det for godt å avslutte kontaktoperasjonen og bringe ham tilbake til moderskipet - det trygge, hjemlige moderskipet. Som han savnet det! Selv om det svevet tusener av mil ute i rommet, var det det eneste stedet han syntes å kjenne fast grunn under føttene - paradoksalt nok. Her nede var alt så fremmed og usikkert - farer kunne lure bak hvert hjørne. Hadde han kunnet ligge bortgjemt og vente på et trygt sted helt til kapteinen eller samme hvem kom for å plukke ham opp igjen, hadde han sikkert gjort det. Men han måtte jo ha noe å leve av. Derfor var han ute hver natt og lette etter tiltalende emner, som han prøvde med teleanalysatoren før han våget å røre dem. Teleanalysatoren var det eneste han våget å stole på når det gjaldt å finne ut om noe var spiselig eller ikke, og han gikk omkring i stadig angst for at han kom til å bruke den for mye så han brukte opp batteriet før tiden.

  Om Stjernes fiasko ikke skyldtes uflaks, så var det nettopp det Xerill hadde hatt. Uflaks. Uhorvelig uflaks. Han hadde blitt landsatt midt i et område bebodd av direkte hundefiendtlige terranere - og det hadde ikke tatt ham lang tid å oppdage det. Han visste det ikke selv, men han skulle komme til å gå og halte så lenge han befant seg på Jorden. Det er ikke særlig behagelig å gå omkring med femten blyhagl størrelse 01 i høyre skulder. Meyak være lovet for at det ikke hadde vært den venstre! Det hadde utvilsomt betydd slutten for radioen han hadde der, tenkte han - lettet tross alt.
  Likevel hadde han blitt i området - ikke fordi han likte å snike seg omkring som en tyv blant sine åpenbare fiender, men rett og slett fordi han ikke hadde noe annet valg. Han kunne ikke komme bort fra den lille skogteigen hvor han holdt til. Den eneste brukbare veien førte over eiendommen til den største av hundehaterne, og om han ikke hadde hatt noe kjennskap til terransk skrift, hadde han vel prøvd den veien - og gått rett i døden. Heldigvis hadde han hatt anledning til å studere terranernes skriftspråk på et tidligere tokt, og han forsto derfor alt for vel hva som mentes med SELVSKUDD UTLAGT på skiltene som omga eiendommen. Og det var ingen tom trusel, visste han. En av de første dagene hadde han sett en spurv få svidde halefjær ved å fly uforvarende inn i en infrarød lysstråle som avtastet rommet mellom to blanke sylindere på gjerdestolpene. En lysemitter og en lysomformer, tenkte han. Ganske riktig, selv om det ville vært riktigere å si lampe og fotocelle, for de optoelektroniske komponentene vi kjenner til virker ikke etter de samme prinsippene som de fremmedes lysemittere etc.
  Den noe mer skarpskodde leser vil for lengst ha stilt spørsmålet om hvorfor Xerill ikke kunne tilkalle en lander og bli flyttet vekk luftveien. Svaret er såre enkelt (23). Både han og de andre "hundene" hadde fått uttrykkelig ordre om å ikke tilkalle hjelp "fra oven" unntatt i nødstilfelle. Og Xerill var slett ikke sikker på om han var i noen særlig nød.
  Hvis noen skulle lure på hvorfor infiltratorene ikke hadde lov til å rekvirere hjelp til bagateller, kan de lese her. For det første er det slett ikke så liketil å sende av sted en lander som leseren kanskje har fått inntrykk av, det er slett ikke noe man gjør for en "filleting" (24). For det andre hadde hele ekspedisjonen stående ordre om å unngå mest mulig å bli sett, noe som blant annet gjøres lettere ved å innskrenke ferdselen med landere nær bakken mest mulig. For det tredje var det ønskelig at agentene skulle være forberedt på en eventuell krisesituasjon hvor det ikke ville være noen å tilkalle.
Kopat? (25)

I et mørkt, men levelig temperert og komfortabelt rom et par kilometer fra sine to uheldige kolleger lå Yrill avslappet henslengt på en akkurat passelig myk madrass i et hjørne og lot som han sov, noe alle snille veloppdragne hunder som regel gjør om natten (Sover, ikke later som!) - når unntas de som er ute på jobb. Men vakthunder kan kanskje ikke nettopp sies å være så snille mot mistenkelige personer som lusker omkring med ondt i sinne, så de faller utenfor denne kategorien. "Snill" er heller ikke det første ordet en ville finne på å bruke om en trekkhund når den legger seg i selen og sprinter i vei med en slede på slep mens den glefser ilskt etter halen til sin foranløpende kollega, kanskje fordi den mistenker nevnte kollega for å ikke trekke så drabelig som den gjør selv. De eneste trekkhundene som ikke glefser ilskt etter halen til sin foranløpende kollega, er lederhundene, for de løper jo helt forrest i spannet og har ingen kollega foran seg, så de glefser ilskt i luften i stedet. Forsåvidt kan man si at lederhundene er de eneste som virkelig har rett når de mistenker den de glefser etter for å ikke trekke skikkelig - luften kan jo ikke trekke sleder i det hele tatt! Den eneste trekk den kan prestere er gjennomtrekk, og det er en ganske annen sak som ikke har noe med denne beretningen å gjøre. Førerhunder, derimot, arbeider sjelden om natten, men på den annen side tillates heller ikke de å vise noe særlig av sine følelser, så det ville være mer nærliggende å kalle dem følelsesløse enn snille. Og den som fabler om samaritansk virksomhet og synes det er "snilt" av førerhundene å gjøre en slik innsats, kan bare pakke ned sine forskrudde idéer i en møllspist skuff og hoppe i havet. Sannheten er at disse hundene ikke har valgt noe som helst. De har tvert imot blitt valgt ut til denne oppgaven uten at noen spurte dem om deres egne ønsker, og de har fått en ensidig oplæring helt fra barndommen - unnskyld, hvalpedommen - av for å bli fullstendig spesialisert til denne krevende oppgaven. I disse dager da bølgene går så høyt (i vannglasset) om såkalt felles grunnopplæring av norsk ungdom, hadde det kanskje også vært en idé å ofre en tanke på "menneskets beste venn". (Hvem ville vel ikke være bestevennen til den en er helt og holdent avhengig av?) Det påstås at livegenskap er avskaffet for flere århundrer siden, men den som kom med den påstanden kan ikke ha tenkt på førerhundene.
Jeg har bjeffet."

(26)

Men til saken: Yrill lå avslappet på den slitte madrassen som etter hvert hadde begynt å oppgi den karakteristiske lukten av hund og begynt å ta til seg Yrills kroppslukt i stedet, uten at noen andre enn Yrill selv merket forskjellen. (Terranerne har jo på langt nær så følsomme lukteorganer som sine venner hundene!)... Hvor var jeg? Vel, Yrill lå der på madrassen sin (egentlig Labbs madrass, men den hadde etter hvert gått over til å bli Yrills - ettersom han hadde tatt hundens plass og begynt å tilpasse seg miljøet hadde også miljøet umerkelig begynt å tilpasse seg ham slik at han følte seg stadig mer hjemme. Følelsen av ikke å ha fast grunn under labbene var nesten borte etter tretten sykli i konstant kontakt med den omfangsrike Terra, og han begynte å ane at når han kom tilbake til moderskipet ville han føle seg ustø der. (Hvis han da vendte tilbake i det hele tatt... Men hva med hunden hvis han ikke oppga sin lånte posisjon til fordel for dens opprinnelige innehaver?)

--- HVOR VAR JEG??? ---

  For fjerde gang: Yrill lå der på den slitte madrassen (etc.) og lot som han sov, men - som den oppvakte leser forlengst vil ha forstått - han sov ikke. Han var travelt opptatt med noe han av hensyn til terranernes nærvær bare kunne gjøre under noenlunde sikkerhet om natten når de sov - å avlegge rapport til lytterne i moderskipet høyt der oppe. (Den første tiden hadde han grepet seg i å tenke "langt der nede" i stedet for "høyt der oppe". Det var i den tiden hans "fast grunn"-illusjon enda var sterkere knyttet til moderskipet enn til Terra, noe som imidlertid hadde snudd på seg senere. (Dette har jeg sagt før?)) Lytterne hadde (selvsagt?) kunnet lytte til alt som skjedde rundt Yrill, av den enkle grunn at mikrofonen - unnskyld, jeg mener lydomformeren - til senderen hans hadde like stor følsomhet for lyder utenfra som for hans egen stemme. Det var ikke - som terranerne "hans" trodde - selskapssyke som fikk ham til å klenge seg innpå dem til stadighet, særlig når de var to eller flere sammen. Han gjorde det rett og slett for å få bedre kvalitet på lydopptaket av stemmene deres når de snakket sammen - uvitende om at de ble avlyttet. Vel... det var i hvert fall derfor han hadde begynt med det, men etter hvert hadde han begynt å oppføre seg likedan overfor terranerne når de var alene sammen med ham. (Han påsto overfor seg selv at det måtte han gjøre for at de ikke skulle bli mistenksomme på grunn av forskjellen i oppførsel, men altså...)
  Det var ordet. ALTSÅ, altså.
Altså: Lytterne hadde hele dagen kunnet lytte til terranernes gjøren og laden, som det het i gamle dage (da bestemor og jeg var unge), og nå ville de selvfølgelig ha utfyllende kommentarer fra sin observatør i første rekke, så å si. Han visste jo mer om terranerne og deres hverdag, og kunne derfor utfylle tomrom og forklare litt av hvert for lytterne, som jo bare mottok audielle inntrykk. Han måtte for eksempel gjøre rede for hvordan han hadde oppført seg for å få Atia til å komme med følgende utrop: "Se på Labb, så rar han ser ut!" (ledsaget av klingende latter). Han likte ikke den lattermilde undertonen i lytterens stemme da han fortsatte å spørre.
  "Det (heh) er et uttrykk her som ble brukt av individ fem. (Lytterne fant de forskjellige familiemedlemmers navn vanskelige å uttale, så de hadde nummerert dem i stedet. Yrill på sin side fikk litt av en jobb med å huske hvem som var hvem.) Det er litt uklart... om du kan forklare hva han mener med at han skal..." Dersom Yrill hadde hatt lyst til å hevne seg på lytteren for at han tydeligvis hadde moret seg på hans bekostning, kunne han ha benyttet anledningen til å flire rått av lytterens forsøk på å uttale de norske ordene "vaske bilen", som hans kollega hadde notert i lydskrift tidligere på dagen. Men det gjorde han ikke. En av Yrills gode egenskaper var faktisk at han ikke lot slike ting gå inn på seg, i hvert fall ikke for lengre tidsrom, så han hadde allerede glemt det. Derfor begynte han straks å forklare:
  "Det siste ordet er deres betegnelse på... på en form for transportmiddel for selvstendig, rask transport av et mindre antall personer og/eller en middelstor mengde bagasje..."
  "Et øyeblikk," avbrøt lytteren, og Yrill forsto at han "slo opp" i teoricomputeren.
  Plutselig hevet han hodet og spisset ører. (En kunst han ikke hadde behersket tidligere. Å spisse ørene altså, ikke å heve hodet!) Var det ikke en lyd ett eller annet sted i huset? Men nei. Yrill hadde nettopp bestemt seg for å ignorere lyden da lytteren kom tilbake i gjengiveren inne i hodet hans.
  "Det stemmer," sa han. "Vi har allerede lagret begrepet BIL. Fortsett."
  Idet Yrill begynte å snakke igjen, syntes han nok en gang å høre noen som tuslet omkring på den andre siden av veggen, men det ga han ----- i, noe vi snart skal se var lite klokt.
  "Vel, Shones disponerer en slik... øh... bil, og det er den det dreier seg om her. Det andre ordet... hva var det igjen?"
  "Hvaschcke."
  "Vaske er et ord av ganske generell betydning som i dette til..." Nå var det ingen tvil lenger - det var noen der ute, og det var ikke alt: Vedkommende var på vei mot døren!
  "Jeg må avbryte sendingen," sa Yrill fort. "Det er noen som ko..."
  I neste øyeblikk ble døren som skilte rommet fra resten av huset, åpnet brått, og et skarpt lys strømmet inn fra naborommet så brått at Yrill rykket til og reiste seg halvt på en underlig brå måte. (27)
  "Å, Labb!" sa en velkjent stemme i et beklagende tonefall. "Vekket jeg deg?" (Når sannheten skal frem, og det skal den jo, i hvertfall hver fredag, var det også en litt skremt undertone i stemmen, så sjokket hadde åpenbart vært gjensidig.)
  Det var Atia som sto der, åpenbart ute på nattlig foretagende i husets nedre regioner. Brått husket hun hvorfor hun hadde gått ut på kjøkkenet (for det var det det var). Hun så seg engstelig om og sa i en ny tone (giss-dur?): "Jeg syntes jeg hørte en stemme her inne... Har du hørt noe?"
  Da var det at Yrill fikk et av sine lyse innfall. Han reiste seg enda litt mer og rettet blikket klippefast mot døren ut til haven mens han spente alle musklene i kroppen, strammet nakkehuden så hårene reiste seg og, og presset fram en dempet, truende strupelyd av den typen han etter hvert hadde lært at terranerne kaller knurring. Mens han sto slik, liksom klar til å angripe en usynlig fiende, dreide han langsomt hodet og de oppreiste ørene mot siden, som om han fulgte noe eller noen utenfor veggen med øynene - eller snarere med ørene.
  Bløffen virket. Atia trakk seg på en måte tettere sammen om seg selv og spurte med svakt bevende røst: "Er - er det... noen utenfor?" Yrill gløttet bort på henne gjennom øyekroken, og et øyeblikk grep han seg i å synes synd på henne fordi hun tydeligvis ble skremt av en ukjent luskende nattegjest som egentlig slett ikke var der. Han likte ikke tanken på at han lurte henne på en slik... hva skal jeg si... nedrig måte, men han forsto at det bare var å løpe linen ut, har du sagt alfa (28) får du si beta og alt det der.
  Etter hvert som snuseren utenfor nødvendigvis måtte bevege seg bort fra det punktet hvor Yrill sto - fordi veggen gikk i den retningen - slappet han litt mer av, men fortsatte å gi inntrykk av at han hørte noe mistenkelig. Plutselig snudde Atia seg og forsvant ut - eller inn, etter som du ser det - i huset et sted. Yrill kunne høre de raske, dempede (29) skrittene hennes opp trappen og bortover gangen der oppe.

  Det er en lite behagelig opplevelse å bli vekket midt på natten og få vite at det er noen som lusker omkring utenfor. Fra og med den natten kunne Hemory Shones regnes blant den utrolig omfangsrike skare som har gjort denne erfaring. Etter å ha blitt tilbørlig opplyst om dette ubehagelige faktum rullet han seg tungt over i halvsittende stilling på sengekanten og begynte å lete etter tøflene sine. Da han fant dem (30) og begynte å trekke dem på, hadde Atia igjen forlatt rommet.
  Det tok ikke lang tid før hele husstanden var våken (om enn bare så vidt) og fullstendig klar (nåja, klar og klar...) over nevnte faktum. Det ble diskutert ivrig, men lavmælt, hva man burde foreta seg. Etter et par minutter ble det foreslått at man skulle bringe på det rene hvem som befant seg der ute og hva vedkommende ønsket. Forslaget ble riktignok fremkastet i litt andre ordelag, men meningen var den samme og utvilsomt godt ment. Etter at forslaget var enstemmig vedtatt med to stemmers overvekt ble Hemory (31) sendt ut av døren for å rope "Er det noen her?" og - etter et par sekunders stillhet - "Kom fram! Jeg vet at De er der!" ut i natten. Begge ropene forble - selvsagt (sett fra vårt og Yrills synspunkt) - ubesvarte.
  Den nye situasjonen ble utførlig diskutert, og etter en del meningsutvekslinger kom man fram til at den ukjente nok hadde fursvunnet igjen. Atia gløttet forsiktig på kjøkkendøren og gransket nøye det lille hun kunne se i den smale lysstripen fra dørsprekken.
  "Labb sover i hvert fall," konstaterte hun dempet for ikke å gjøre seg selv til løgner (uten å vite at hun alt var det), og lukket stillferdig døren. "Det er nok ingen der ute nå." Noe hun selvfølgelig hadde ganske rett i, om da ikke en pedant ville insistere på at en sverm hannmygg jo var "noen".
  Kort etter lå igjen det dels ensomme huset i stille ro. Bare den som lyttet intenst, kunne ane en dempet mumling fra et sted nede i første etasje. Det var Yrill som fullførte nattens rapport.

  Ved fhee-tiden (32) om morgenen den etterfølgende dagen våknet dekurion Sprett, som ikke hadde noen anelse om hva det terranske ordet som lignet navnet hans betydde, av en blek summetone fra den lille gjengiveren i taket av hans private rom. Han slengte seg raskt ut av det vi ville kalt en seng, som han hadde for vane å gjøre når han mottok et oppkallssignal.
  "Ja," svarte han kort og forsikret seg om at videoopptakeren (33) ikke var tilkoblet.
  "Kapteinen her," hvislet en skurrende stemme fra gjengiveren (tonekompensatorene var åpenbart feiljustert) "Meld deg i planrommet om en halvtime. Vi har et oppdrag."
  "Javel," svarte Sprett og begynte å lete etter noe å ta på seg.

  Janovitch våknet også tidlig den dagen, men så kom han på at det var søndag, så han kunne for den saks skyld ha sovet lenger. Brått husket han at han hadde jo avtalt å møte Wulufar ved stasjonen klokken ti, men heldigvis kom han på at det, det hadde jo vært forrige søndag, og at Wulufar ikke hadde vært der. Han sto likevel opp, for han greide ikke å sovne igjen. Han fant seg en bok og begynte å lese for å få tiden til å gå.
  Halvveis nede på side 26 slo det ned i ham som et lyn fra en skurefille: Kanskje det at Wulufar ikke hadde møtt ham, kom av at han hadde tatt feil av dagen og at det var idag likevel?
  Han slengte fra seg boken, spratt opp av stolen og begynte å lete etter bordkalenderen, hvor han hadde for vane å notere alle avtaler, unntatt de han helst ville glemme. Den sto selvfølgelig ikke på noe bord, men under en bunke aviser i lenestolen ved vinduet. Det sto ingenting på det bladet som vendte opp, men Janovitch oppdaget snart at det var fordi den hadde ligget der i tre dager uten å bli bladd om. Han tok den opp og begynte å bla. Kort etter satte han den fra seg med et deprimert sukk. For det var ikke den søndagen han skulle ha møtt Wulufar. Ikke den foregående heller.
  Det var for fjorten dager siden.

Høyt over den lille byen fór en liten lander som en glødende strek mot vest. Den var på vei mot sone YJX-260 (34). Om bord var to personer: Dekurion Sprett og hans astronavigatør Arfall.
  "Hvilke ordrer har vi egentlig?" spurte Arfall, som bare hadde blitt informert om bestemmelsesstedet før de dro av sted.
  "Kontaktforsøk," svarte dekurionen. "Det er jo det vi er her for, ikke sant?" Før Arfall rakk å svare, fortsatte dekurionen: "At våre agenter i YMZ gjør fremskritt er en dårlig grunn til å ikke opprettholde den opprinnelige planen mens vi venter. Vi bruker altså to fremgangsmåter parallellt, Kopat? Den vi har fått ordre om å bruke og den vi selv har funnet på."
  "Og hva skal så vi gjøre?" ville Arfall vite.
  "Les ordren," svarte dekurionen kort og rakte ham en grønntonet skjemaplate som var delvis utfylt. "Men gi meg det nye koordinatsettet først."

  Jonathan Blues (35) hadde fra tid til annen lest litt av hvert om disse underlige farkostene som ble kalt UFOs, men han hadde aldri tenkt seg at han selv skulle få se en av disse velkjente [?] innretningene. Kanskje det var for utrolig å tenke seg. Jeg vet ikke. Alt jeg vet er at tanken neppe hadde streifet ham før den dagen den udrømte drømmen ble en realitet.
  Jonathan Blues var på vei oppover mot toppen av en skogkledd ås i nærheten av sin hjemby på vestkysten et sted, da han brått fikk høre en hvinende lyd over seg. Han så opp og fikk øye på en merkelig rund, grønneloksert metallgreie som svevet i luften over ham. Etter en kort stund vippet den lett over og gled over trærne mot høyre. Jonathan visste at det var en lysning i den retningen, så han begynte å løpe i den retningen UFOen hadde forsvunnet i håp om å få se den på bakken.
  Han ble ikke skuffet. Midt ute på lysningen sto den eiendommelige farkosten på tre skrevende ben og gynget svakt.
  Jonathan hadde hørt at det ikke var klokt å gå for nær en UFO (36), så han ble stående på respektfull avstand og granske den fremmede gjesten. Han bemerket at den hadde en viss likhet med en hatt med brede, nedbuede bremmer. Under den glinsende kuppelen på toppen strakte en kort sylinder seg nedover fra under siden av "bremmen". Det var fra underkanten av denne sylinderen de tre bena strakte seg ut i litt kantete buer mot bakken, hvor de endte i fleksible klolignende føtter som så ut til å forme seg etter ujevnhetene i terrenget. Hele fartøyet, unntatt bena, var omgitt av en underlig lysende "aura". Langs kanten avv det som minnet om en hattebrem kunne han skimte en rekke nedoverrettede åpninger hvorfra noe som minnet on gassflammer strakte seg nesten helt ned til bakken. (37) Mens han sto og så på, minket "flammene" gradvis og forsvant snart helt, sammen med den eiendommelige "auraen".
  Jonathan forsto at ett eller annet nettopp hadde blitt slått av, og ventet spent på hva som nå ville skje. Han slapp å vente lenge. På den siden som vendte mot ham, dukket en loddrett sprekk opp i sylinderveggen. Den utvidet seg raskt og ble til en firkantet dør.
  "Kommer de ut, tro?" tenkte Jonathan Blues spent. "Tenk om..." I de neste sekundene, mens en skikkelse kom til syne i døren og beveget seg ut av den, raste en rekke tanker gjennom hodet hans. Han hadde hørt litt av hvert om kontakter med fremmede vesener, både positivt og negativt. Jonathan hadde også lest den velkjente Pascagoula-rapporten, og han likte ikke tanken på å bli bortført på samme måte som... hva det nå var de het. Men da han fikk se den lave, pussige skikkelsen som kom ut av UFOen, følte han seg litt tryggere. Disse vesnene lignet slett ikke på Pascagoula-uhyrene. De lignet faktisk mer på... på... ja, hva var det de lignet??? Han greide ikke å identifisere den halvkjente kroppsformen til den fremmede, bare at den lignet ett eller annen han hadde sett før.
  "Tro om de kan amerikaans?" tenkte Jonathan. I det samme forsto han at den fremmede, som nærmet seg raskt, utvilsomt hadde som oppdrag å kontakte mennesker, og da hadde han i hvert fall lært seg et par setninger, trodde han. Det stemte - delvis.
  Den ukjente, tydelig ekstraterrestriale skapningen bar med seg to ting, registrerte Jonathan da den stoppet foran ham. I den ene hånden - det som vel måtte kalles hånd - bar den en gjenstand av blankt metall som ved nærmere ettersyn viste seg å være noe så enkelt og jordnært som et spann. I den andre hånden bar vesenet noe som så ut som en liten, firkantet metallplate med noen merkverdige tegn på. Tydeligvis en "fuskelapp", for nå hevet vesenet platen opp foran ansiktet og lot blikket gli langs linjene mens den beveget leppene lydløst. Så så den fremmede opp på Jonathan og sa langsomt, samtidig som han holdt fram spannet: "Kan De skaffe oss noe vann?"
  "Vann?" gjentok Jonathan forundret. Den fremmede nikket (38), og Jonathan husket en rekke tilfeller hvor de fremmede hadde bedt om litt av hvert. Han tok spannet i hånden, og mens han gikk langsomt mot en bekk han visste om i nærheten, la han merke til at det var underlig lett til å være av metall. Mens han fylte spannet med vann og gjorde hva han kunne for å ikke få med noe sand, kjente han på sideveggen og konstaterte at den var like tykk som i en vanlig sinkbøtte og faktisk enda hardere, men likevel så lett som om den hadde vært av silkepapir. Enda mer forbauset ble han da han løftet spannet opp fra bekken igjen og oppdaget at det var langt lettere enn et tilsvarende stort spann med den samme vannmengden i!! Hvordan kunne det ha seg? Hadde den fremmede romfareren på en eller annen måte tatt med seg sin hjemplanéts (eller en annen planéts) lavere gravitasjon til Jorden, eller hva?
  Temmelig forvirret begynte Jonathan på veien tilbake til den lille lysningen, hvor den fremmede ventet på ham sammen med en annen som lignet omtrent like mye. Men hva de lignet...
  "Vær så god," sa Jonathan litt usikkert og rakte vannspannet til den av de to som først hadde henvendt seg til ham. Denne tok imot spannet, kastet et blikk på notatene sine og sa: "Takk."
  I den korte stillheten som fulgte, benyttet Jonathan anledningen til å komme med et spørsmål. "Forstår dere egentlig hva jeg sier?" spurte han.
  De stirret uforstående på ham. Han fortsatte etter en kort pause: "Eller er det bare en av dere som kan be om vann og si takk?"
  Dekurion Sprett snudde seg mot astronavigatøren og spurte stilt: "Forstår du hva han sier?"
  "Han sa noe om vann og takk i hvert fall," konstaterte Arfall. "Kanskje... Nei, forresten..."
  "Hva da?" spurte dekurionen.
  "Det bare falt meg inn," forklarte Arfall. "Kan hende han synes det er litt lite med bare en takk i ord. Jeg synes forresten også selv at vi bør gjøre ham en gjentjeneste."
  "Hva skulle det være?" spurte dekurionen.
  "Han ser ut til å være interessert i landeren," bemerket Arfall. "Vi kan i hvert fall la ham få se litt nærmere på den..."
  "Det er litt lite," mente dekurionen. "Jeg... jeg har det! Vi kan fly ham en tur." Han snudde seg mot Jonathan og spurte om han hadde lyst på en flytur - på sitt eget språk, men godt supplert med store, tydelige håndbevegelser, så Jonathan forsto straks hva den fremmede mente.
  "Gjerne det," svarte han, "hvis jeg kommer tilbake hit, altså." Han forsøkte å illustrere sitt ønske ved blant annet å peke opp i luften og ned på bakken igjen.
  De to langveisfarende nikket og smilte beroligende, og Jonathan gikk med dem bort til romskipet, hvor han måtte bøye seg for å komme inn gjennom døren. Først da stusset han over hvor små disse vesnene egentlig var.
  Vel inne tok han plass i et sete han ble anvist (Det var litt kort), og døren lukket seg bak dem da en av de fremmede - tydeligvis han som hadde kommandoen ombord - trykket på en knapp.
  "Så," sa han til seg selv da han så bakken forsvinne under fartøyet gjennom sentervinduet i gulvet. "Nå er jeg endelig i full gang med å oppleve noe som det er verd å fortelle om! Hvem skulle trodd det for en time siden?" Sammen med spenningen ved den nye opplevelsen følte han også en svak uro for at han ikke skulle komme tilbake. Han var fullt klar over at han var fullstendig i disse vesnenes vold, og at de kunne gjøre nøyaktig som de ville uten at han kunne hindre dem. Likevel følte han seg ikke særlig redd, for de fremmedes oppførsel vakte umiddelbart tillit. Eller var det bare et bedrag? Vel, det fikk han snart se...
  Dekurionen stoppet landeren i omlag tre hundre meters høyde, og for å få tiden til å gå mens han grublet over hvor han skulle ta veien og hva gjesten ville like å se, trykket han inn et par knapper på arkivcomputeren og slo dermed inn ordet FART. Snart spratt en plate med lydskrift ut av den smale åpningen øverst på kontrollpulten, og han grep den og lese det som sto der.
  FØLGENDE SETNING, sto det, KAN BENYTTES FOR Å FORTELLE TERRANERE INNEN FØLGENDE SONER - her fulgte en rekke sonenummere, blant den YJX-260 - OM MARSJHASTIGHETEN TIL LANDER TYPE FKJ-7 VED Å OPPLYSE OM HVOR LANG TID LANDEREN BRUKER PÅ Å TILBAKELEGGE EN FOR VEDKOMMENDE TERRANER KJENT STREKNING. Og så sto det altså noe lydskrift under.
  Dekurionen vendte seg halvt mot Jonathan og sa med en merkverdig aksent: "Dette fartøy bruker én time tvers over kontinentet."
  "En time!?" gjentok Jonathan overveldet. "Det er det verste... Kan jeg få se det?" Han kikket på armbåndsuret, og dermed gikk det opp for dekurionen (som tydeligvis visste nok om terransk kultur til å vite at folk gikk med tidsmålere på armen) at terraneren ønsket å bli fløyet den strekningen det var blitt referert til. Det hadde selvsagt ikke dekurionen det minste imot, men... han visste ikke hvor strekningen var! (Slike ordarkiver er ikke på langt nær så opplysende som de burde være.)
  Raskt fant dekurionen fram til en idé og realiserte den før han fikk tid til å angre. Han reiste seg fra førersetet, snudde seg mot Jonathan og pekte innbydende mot det tomme setet.
  "Jeg??" sa Jonathan forbauset og reiste seg halvt. Dekurionen nikket vennlig.
  Jonathan reiste seg usikkert og flyttet over i førersetet. Dekurionen bøyde seg over ham og viste hvordan han skulle plassére hendene og føttene på flykontrollene. Så skjøv han forsiktig på dem for å vise hvordan de virket, hvoretter han trakk seg tilbake til passasjersetet Jonathan nettopp hadde forlatt.
  Jonathan satte usikkert fartøyet i bevegelse og begynte å svinge litt omkring, akkompagnert av uforståelige, oppmuntrende tilrop bakfra. Etter en liten stund husket han brått at han skulle jo teste om landeren virkelig kunne gå så raskt som det hadde blitt påstått. Han dreide på kontrollene så fartøyets front vendte mot øst, hvoretter han steg til et par tusen meter, kastet et raskt blikk på klokken og skjøv fartskontrollen helt fram.
  Det var underlig. Han hadde ventet å bli presset tilbake av aksellerasjonen, men han merket faktisk ingenting. Den eneste forandringen var det han kunne se gjennom "vinduene" han var omgitt av. I det ene øyeblikket hadde farkosten stått så å si stille, i det neste fór den av gårde som en pil... nei, som en rakett" Snart var vestkysten langt bak dem.
  Da de ti minutter senere passerte over Rocky Mountains, begynte det å gå opp for Jonathan Blues at de kom til å klare det.

  Klokken 11.38 - femtiåtte og et halvt minutt etter avgang - New York! Jonathan lot "tallerkenen" gli fram og tilbake over storbyen i lav høyde, uvitende om at ingen der nede kunne se det (akkurat da ganske nominelt) grønne fartøyet. Dekurionen hadde allerede ved starten eksitert landeren inn i det såkalte ultraområdet, hvor det var usynlig for menneskeøyne og uhørlig for menneskeører. Derimot ble det rapportert atskillige tilfeller av underlig oppførsel blant byens hunder den dagen. De oppførte seg, ifølge eierne, som om de så noe underlig oppe i luften, eller som om de hørte fremmede, irriterende lyder...
  Etter godt og vel et kvarter regnet Jonathan seg som ferdig med å betrakte storbyen fra luften, og det gikk opp for ham at det var på tide å tenke på tilbakeveien. Han lot landeren stige igjen og satte kursen mot vest.
  Da han fløy over Iowa, husket han brått at han hadde en fetter som bodde der nede et sted, og han kom til å tenke på at han slett ikke var nødt til å holde seg oppe i luften hele tiden. Han kunne for eksempel lande...
  Som tenkt, så gjort. Jonathan oppdaget brått at han var i ferd med å la landeren senke seg mot et veikryss han hadde gjenkjent, mens han forsøkte å forklare for sitt "vertskap" hva han tenkte på. Kort etter hadde han funnet fram til et hus han kjente - selv ovenfra - og lot landeren gå ned i skogen like i nærheten, men ute av syne. Vel nede reiste han seg fra stolen og pekte mot døren som tegn på at han ville ut. Dekurionen reiste seg og trykket inn tre knapper. Den første eksiterte skipet til infraområdet (hvor det kan både sees og høres av oss dødelige), den andre slo av det livsfarlige bærefeltet rundt landeren, og den tredje åpnet døren. Arfall fulgte Jonathan ut og klappet ham vennlig på ryggen idet de skiltes. Arfall gikk for å se seg litt om i omegnen, Jonathan gikk for å hilse på fetter Hermel.

  Hermel var akkurat på vei over gårdsplassen med en tomkasse på hver skulder da Jonathan dukket opp rundt låvehjørnet og ropte på ham. Han skudde seg og fikk øye på den høyst uventede gjesten.
  "Jonathan!" sa han gledelig overrasket, satte fra seg kassene og kom småløpende mot fetteren. Han stoppet foran ham og spurte mens han rystet hånden hans nesten i filler av gjensynsglede: "Hva i all verden bringer deg hit på denne tiden?"
  "Du ville ikke tro det om jeg fortalte det," svarte Jonathan og valgte klokelig å tie med sine fantastiske eventyr. Det er som kjent ikke alltid så klokt å fortelle hvem som helst hva som helst. Man har ofte vanskeligheter med å bli trodd, og da er det bedre å tie. Tenkte Jonathan, og det gjorde han også. Tiet, altså...
  "Jaså nå," sa Hermel, som forsto at hans alltid påfunnsfulle fetter foretrakk å være hemmelighetsfull. "Du ble kanskje båret hit av fuglen Rokk?"
  "Ikke akkurat det," svarte Jonathan og smilte så det så ut som om munnen hans var lukket med sju segl.
  "Neivel," sa Hermel, som av erfaring visste at det ikke var mulig å lure noe som helst ut av Jonathan når han var i det hjørnet. "Men det var hyggelig å treffe deg igjen, i hvert fall, og høyst overraskende! Du blir vel en stund?"
  Jonathan hadde nær sagt at denne turen hadde kommet like overraskende på ham selv, men han trakk det tilbake i siste øyeblikk. I stedet sa han: "Nja... ikke så lenge. Du skjønner... eh... Rokk venter." Han la til et smil for å vise at ordene var en spøk,men meningen var at noen ventet på ham, så han kunne ikke bli så lenge.
  "Javisst," sa Hermel forståelsesfullt. "Men et kvarter er vel det minste etter at du har kommet den lange veien..." (Lenger enn du tror, kjære Hermel! Setteren)
  "Nåja, jeg kom bare forbi på en måte," forklarte Jonathan. "Men jeg blir gjerne en stund, gjerne over et kvarter også. Men lenger enn en halv time kan jeg nok ikke la... Rokk vente."
  "Visst," sa Hermel og tok opp igjen de to kassene. "Jeg skal bare bort i uthuset med disse her. Du kan bare gå inn så lenge. Du er jo kjent her..."

  Da Hermel kom inn i den romslige dagligstuen sto Jonathan og beundret utsikten fra det brede panoramavinduet. (39)
  "Det er virkelig pent her," bemerket den sistnevnte og vendte seg mot verten idet denne nærmet seg. "Men jeg synes det er så stille her?"
  "Ja, for en gangs skyld er jeg alene hjemme," (40) bekreftet Hermel. "Ellers er det jo liv og røre her, men akkurat idag er det liv og røre i Springfield (41) i stedet."
  "Å nå," sa Jonathan.

  Tiden går fort i godt selskap, sies det. Før de to fetterne visste ordet av det, hadde det gått en halvtime, og Jonathan meket at han hadde begynt å bli engstelig for at de fremmede hadde mistet tålmodigheten og reist videre uten ham.
  "Vel, jeg får vel gå nå," sa han og reiste seg fra det sentrale langbordet hvor han og Hermel hadde sittet en stund og fordrevet tiden. (Hermel satt forresten fortsatt.)
  Iet Jonathan snudde seg for å gå, spurte Hermel brått: "Hva er det du har på ryggen?"
  "På ryggen?" gjentok Jonathan uforstående of strakte seg for å kjenne etter. Akkurat der Arfall hadde klappet ham, fant han noe rundt og hardt. Han trakk det løs fra skjorten og holdt det framfor seg. Det var en liten, blank gjenstand som minte om en pregløs mynt, bortsett fra at den var en halv centimeter tykk. På den siden som hadde hengt så godt fast var den litt mattere, og det var tydelig at overflatestrukturen var annerledes enn noe vi kjenner fra Terra, for den viste seg snart å ha stor adhesjon til litt av hvert, noe Jonathan oppdaget da han begynte å kaste den uvørent opp i luften og fange den igjen. Den matte flaten hadde en tendens til å henge seg fast i fingrene hans. Brått gikk det opp for ham hva det var.
  "Denne her?" spurte han, som om det skulle være noen tvil om det. "Nå, det er bare en... sak. Jeg fikk den av Rokk. Behold den, den bringer lykke."
  Og med disse ordene strakte han seg opp på tærne og festet den lille knotten midt i taklampen, hvor den faktisk gled inn som en naturlig del av forsiringene og var vanskelig å få øye på.
  "Når dere sitter her ved bordet," fortsatte han etter å ha satt hælene i gulvet igjen, "kommer lykken til å regne ned over dere, og det vil gå dere vel..."
  Hermel smilte bredt for å vise hvor mye han trodde på det hans fetter sa, og spurte etter hvert forsiktig om det ikke var så at han hadde det travelt.
  "Jo, du har rett," innrømmet Jonathan. "Nå må jeg nok gå. Ha det bra og på gjensyn og alt det der. Ikke se ut av vinduet de nærmeste minuttene, OK?"
  "OK," svarte Hermel og trodde han var med på leken. Men det var han ikke.

  Dekurion Sprett hadde blitt litt forundret da han hørte Jonathans stemme fjerne seg i gjengiveren, men da han fikk se sin passasjer stå bredt smilende i døråpningen - så bredt at han holdt på å bli sittende fast - gikk det en emitter opp for ham. Han smilte bredt og gratulerte taust seg selv med sitt hell.
  Arfall hadde for lengst kommet tilbake, så de var fulltallige med det samme Jonathan var tilbake. Sprett trykket på de tre knappene og gjorde skipet usynlig og startklart. Nok en gang tilbød han sin gjest den sentrale styreplassen, men denne gangen sa Jonathan nei takk. "Jeg er litt trett," sa han. "Og du finner sikkert veien bedre enn jeg. Jeg overlater styringen til deg." Deretter satte han seg i passasjersetet, fant ut hvordan det kunne justéres til liggestilling, gjorde det og begynte å hvile.
  Mens dekurionen lot landeren stige til flyhøyde overtok Arfall DM-gjengiverne (se del 2 fotnote 15) og lyttet etter signaler fra den lille snusesenderen Jonathan hadde plassert i Hermels taklampe. Det var lite å høre, for Hermel hadde gått ut igjen etter at de nærmeste minuttene hadde gått i forveien. Likevel var Arfall sikker på at deres gjest hadde takket for turen ved å gi senderen en bedre plassering enn bak på hans egen rygg.
  Han hadde, som vi vet, rett.