En gang for diverse år siden (det har begynt å bli noen av dem etter hvert) satt en (den gang) ung amatørforfatter foran sin skrivemaskin og lurte på hva i granskauen han skulle finne på å skrive om. Mens han satt der og lurte, falt hans flakkende blikk på en plakat på motstående vegg. Han betraktet den lenge, og begynte så å skrive. Resultatet av denne iherdige virksomhet ble med tiden denne historien.
Etter å ha funnet på et fiffig pseudonym som
har en viss tilknytning til det historien handler om, begynte
forfatteren å legge planer om å utgi historien på
eget forlag. Han gikk faktisk så langt som til å sende
plakaten til en tegner han kjente for å få denne til
å lage sin egen versjon av bildet (dette for å unngå
problemer med opphavsretten til originalbildet). Tegneren sendte en
tegning, men beholdt plakaten. Siden forsvant også det nye
bildet under en flyttesjau, og forfatteren kan dermed ikke forklare
utgangspunktet for historien på bedre måte enn å
beskrive originalbildet etter hukommelsen. Hvis noen kjenner til denne
plakaten og kan få scannet den og ordnet med tillatelse til
å spre den sammen med historien, ville det være fint, men
man kan vel ikke få alt heller...
Tenk deg en mørk plass ute i ødemarken et
sted. Midt i bildet er et fremmedartet fartøy - en UFO eller
"flyvende tallerken" - i ferd med å enten lande eller
ta av. Under fartøyet, som befinner seg fire-fem meter
over bakken, står en mann med ryggen mot tilskueren omgitt av et
intenst lysskjær som synes å strømme ut fra
fartøyet over ham. Han holder armene over hodet, sannsynligvis
for å skjerme øynene mot de sterke lyset. I forgrunnen
kommer en annen mann løpende mot tilskueren med et
skrekkslagent ansiktsuttrykk.
Så langt originalbildet. Det er relativt tydelig at
den ene mannen er i ferd med å flykte, mens den andre
forsøker å beskytte seg. Men en fin dag fikk jeg en vill
idé som førte til at jeg begynte å sette morsomme (?)
tekster på de bildene og plakatene jeg hadde rundt omkring
på veggene. Da jeg kom til denne plakaten, fant jeg på
følgende tekster: Mannen som løper bort tenker
"Pokker, nå kommer jeg sikkert for sent til toget!"
Mannen under UFOen roper "Martians go home!" Noen i den
nederste delen av fartøyet sier "Do you speak English?
Sprechen Sie Deutsch? Parlato Italiano?" (eller noe i den dur,
spør altså på forskjellige språk om fyren
snakket språket). Og noen i den øverste delen av
fartøyet ropte "Flytt deg, din idiot! FLYTT DEG!!"
(En av de tingene jeg ikke likte med den nye tegningen var for
øvrig at tegneren hadde gitt personene uttrykk og
kroppsspråk som passet bedre til mine oppdiktede replikker enn
til den opprinnelige situasjonen. Dermed ble liksom noe av vitsen
borte...)
Da jeg så bestemte meg for å skrive en
fortelling med utgangspunkt i denne plakaten, bestemte jeg meg
naturligvis (?) for å gå ut fra at personene sa og tenkte
det jeg påsto at de sa og tenkte....
Innholdet av denne fortellingen er fri diktning og har
såvidt forfatteren vet intet, eller svært lite, med
virkeligheten å gjøre. Alle personer er oppdiktet
på stedet, og enhver likhet med virkelige eller av andre
oppdiktede personer er ren flaks.
Denne fortellingen er skrevet, og må også bare
leses, som rent tidsfordriv og er ment hverken som et angrep på
eller forsvar for noe som helst.
© copyright 19xx & 1985 Ragnar Fyri og "U. F. Olsen". All rights reserved.
"Do you speak English?" knitret den metalliske
stemmen fra en høyttaler på utsiden av det
rødelokserte fartøyet som var i ferd med å lande
på tærne til Elbert Katzenjammer. "Sprechen Sie
Deutsch? Parlez-vous François?Çu vi parolas
Esperanton??"
Slik fortsatte den "lærde" stemmen å
sprake ubesvarte spørsmål mens det runde
landingsfartøyet senket seg mot bakken. Den
"tekniske" stemmen i underetasjen var atskillig mer
jordnær når den brølte mot Elbert noe som i fri
oversettelse kan gjengis med: "Flytt deg, din idiot! FLYTT
DEG!!"
Men Elbert hørte ikke på noen av stemmene. Han
sto urokkelig og svingte sine knyttede never mot den fremmede
farkosten mens han sendte en strøm av fiendtlige slagord og
eder opp mot den - uten at det hadde den minste virkning på den
automatiske styrecomputeren. Da han omsider forsto at han var i fare
og forsøkte å løpe vekk, var det for sent. Han ble
trukket inn mot sentrum av det kraftige løftefeltet under den
hattformede "kappen" til landeren og presset mot jorden med
et trykk på flere tonn. Han rakk såvidt å
utstøte et kort skrik før han ble knust og
fartøyet landet oppå ham.
Oppe i åsen stanset Janovitch, som for lengst hadde
løpt bort fra landingsplassen for å nå toget, og
så seg tilbake. Han kunne skimte de døende stikkflammene
fra skipets utstøtningsmunnstykker et øyeblikk
før alt ble mørkt, men i det korte øyeblikket
terrenget rundt den underlige maskinen var klart opplyst, rakk han
å konstatere at Elbert ikke var der. Hva hadde hendt? Og det
skriket han nettopp hadde hørt - det var vel ikke...?
Jo, som leseren vet, så var det akkurat det,
men det får ikke Janovitch vite før i siste kapitel.
Så da så, som Sleipner sa...
Janovitch ristet de dystre tankene av seg, kastet et blikk
på klokken og løp videre mot jernbanestasjonen nede i
dalen på den andre siden.
Nede på sletten lå det fremmede landingsskipet
ganske stille, som en fugl på redet. Men det var ikke noe
vordende liv det ruget over - snarere tvert om.
"Disse idiotiske terranerne," freste kapteinen
ergerlig. "At de ikke har forstand på å holde seg
unna skipene våre når de er i gang! En skulle ikke tro de
hadde evne til å tenke fornuftig! Eller hva, Stjerne?"
Stjerne, eller astronavigatøren som hans offisielle
titel ville vært på vårt språk, ristet betenkt
på hodet. Ikke bare av oppgitthet over Elberts dumhet, men
også for å riste døsigheten av seg. Han hadde
sittet og halvsovet siden landeren dukket inn i Terras
atmosfære, for det er som kjent ikke noe behov for
astronavigasjon innenfor en planets atmosfære. Den
navigasjonsformen hørte hjemme i rommet. Likevel hadde Stjerne
blitt sittende ved det kompliserte instrumentbordet sitt i
førerkabinen - kanskje av gammel vane, kanskje av latskap.
Slikt er aldri godt å vite.
I etasjen over førerkabinen satt to andre betenkte
personer og var heller ikke helt fornøyde med
hendelsesforløpet under landingen.
"Disse terranerne er håpløse,"
sukket professoren. "De bare løper når vi
prøver å kommunisere. Kan det være at
løpingen er en spesiell form for kommunikasjon som vi har
vanskelig for å fatte?"
"Neppe," mente assistenten. "Men det var jo
bare en av dem som løp? Den andre sto jo og ropte opp mot
oss..."
"På et helt annet språk enn de vi
forsøkte oss med," konstaterte professoren dystert.
"Hvordan går det, har du funnet ut noe av det?"
Professoren lente seg fram over bordet og kikket ned
på assistentens notatplate, hvor han kunne lese et par ord.
"Sa han det?" spurte han. "Eller er du bare forarget
over at du ikke finner ut av det?"
"Han sa det," bekreftet assistenten. "Jeg
forstår ikke hva han var så sint for...?"
"Enkelte terranere blir alltid sinte så snart de
får se oss," fastslo professoren. "En helt
uforståelig reaksjon. Og andre løper. Like
uforståelig."
"Kan det være," sa assistenten, "at de
oppfatter oss som inntrengere med fiendtlige hensikter? Kanskje
enkelte terranere har like strenge territoriallover som andre
dyrearter, og at vi uten å vite det har brutt disse lovene? Kan
det være derfor de er sinte?"
"Det var en tanke," innrømmet professoren.
"Og de som løper - det er kanskje bare flukt... at
de oppfatter oss som overlegne erobrere."
"Altså," konkluderte assistenten,
"må vi finne en måte å kontakte dem på
uten å... krenke deres territorium, så å
si..."
"Det må vel bety at vi må lande utenfor
alle territoriene," mente professoren, "og det kan
bli vanskelig. Jeg tror heller at alle territoriene overlapper
hverandre..."
"Så får vi finne et sted hvor det ikke er
terranere," foreslo assistenten.
"Går ikke," innvendte professoren.
"Der er det andre dyr. Og dessuten er det jo nettopp terranerne
vi søker å få kontakt med!"
"Jeg mente det ikke akkurat slik," sa
assistenten. "Jeg tror det er det at vi kommer så plutselig
og ovenfra. Det virker uvant. Kan vi ikke heller prøve å
lande på et øde sted og så nærme oss
terranerne mer forsiktig, uten å krenke territoriene deres? Vi
ser jo at de rett som det er krysser inn på hverandres
territorier. Det er et forsøk verdt... å gjøre det
på samme måten som de gjør det."
"Jeg tror ikke det," innvendte professoren.
"Slik kan de gjøre det fordi de er terranere. Det
har vært forsøkt før, men kontaktfolkenes utseende
var tydeligvis en hindring for åpen, uhemmet kontakt."
"Men kan ikke vi... skifte form?" kom assistenten
på.
"Ikke så drastisk," innvendte professoren.
"Det er stor forskjell på oss og terranerne, så det
vil ta minst et par omløp å omdanne en av oss, selv til
tilnærmet likhet med en terraner. Det er et senere trinn i
kontaktplanen, og kommer aldri til å bli godkjent av Regjeringen
om ikke vi kan rapportere noe positivt fra denne
ekspedisjonen..." Professoren tidde brått og ble sittende
og stirre tankefullt på assistenten.
"Hva er det?" spurte denne da han begynte å
bli nervøs av den uoopholdelige stirringen.
"Reis deg," kommanderte professoren med en
underlig tonløshet i stemmen. Assistenten etterkom ordren, og
etter å ha gransket ham et par sekunder til fortsatte
professoren: "Du har normal kroppsbygning ifølge de siste
standarder, ikke sant?"
"Ved siste halvomløpsmåling hadde jeg en
normalitetsfaktor på 93," bekreftet assistenten.
"Hvordan det?"
"Gå ut på gulvet der," sa professoren
og trykket inn en knapp på det innholdsrike kontrollpanelet han
hadde ved siden av seg. Et sett hvite lysemittere tentes og fylte den
delen av rommet han nettopp hadde pekt ut, med et bløtt,
spektralriktig lys av den typen som ble kalt
"betraktningslys" fordi det hadde samme sammensetning som
dagslys og ikke forårsaket optiske illusjoner. Assistenten gikk
villig bort i lysrommet og ble stående der og avvente
nærmere ordrer.
Professoren trykket inn et par knapper og fikk så
å si umiddelbart slengt en videoplate i hendene av den
automatiske arkivcomputeren. Han kastet et blikk på den og sa
til assistenten: "Legg deg ned på alle fire!"
Assistenten sank sammen. Professoren fortsatte å
korrigere kroppsstillingen hans mens han stadig sammenlignet med
bildet på videoplaten, og assistenten ble stadig mer nysgjerrig.
Etter en stund tidde professoren og ble sittende og granske vekselvis
bildet og sin uforstående assistent. Et fornøyd smil
bredte seg langsomt over det smale ansiktet hans og holdt på
å gli utfor kanten.
"Kan jeg snart reise meg?" spurte assistenten
forsiktig. "Jeg holder på å få krampe i
leggen!"
"Vent litt til," sa professoren og smilte bredt.
"Vet du hva du ligner når du står slik?"
"Aner ikke," innrømmet assistenten og
forsøkte å forskyve tyngdepunktet sitt et par millimeter
for å avverge den kommende krampen han nettopp hadde klaget
over.
"Bortsett fra et pra detaljer," svarte
professoren, "som det ikke vil ta mer enn et par sykli
(1) å gjøre om, har du en slående
likhet med..." Han snudde platen og fortsatte:
"...denne!"
Med et blekt stønn tumlet Janovitch ut av
kupéen og snublet bortover den huskende gangen mot enden av
vognen, hvor utgangsdøren var plassert. Der ble han
stående og vente mens det langstrakte togsettet langsomt fikk
mindre hastighet for til slutt å stoppe helt ved en øde,
opplyst plattform. Han pleide av og til å hoppe av før
toget hadde stoppet helt, men denne kvelden følte han seg ikke
helt i form, så det ville være dumt å ta risken. Han
kjente sin begrensning.
Et par minutter senere sto han ensom i stillheten på
den lange perrongen og hørte hvordan støyen fra toget
langsomt døde hen i det fjerne. Plattformen gikk i motsatt
retning av den han hadde steget på toget fra, så han hadde
havnet ute i den enden som lå lengst fra nedgangen til
tunnellene som førte under skinnene inn til stasjonsbygningen.
Det var underlig stille der ute...
Plutselig ble stillheten splintret av en hvinende lyd fra
oven. Han hevet blikket og rakk akkurat å få et glimt av
et skarpt lys som fór over himmelen fra den retningen han selv
hadde kommet fra og forsvant mot zenit. Kunne det være...?
"Javisst faen," sa han halvhøyt. "Jeg
har jo sett en UFO (2)... Best å ringe til
Senteret..."
Han tumlet mot nedgangen mens han grafset gjennom lommene
på jakt etter en brukbar mynt. Han fant den, og i tunnellen
mellom de to plattformoppgangene fant han telefonkiosken også.
Med lett vibrerende hender løftet han av røret og puttet
mynten inn i den kalde sprekken merket INSERT COIN HERE etter å
ha lyttet etter summetonen og fått den. Så slo han det
nummeret han forlengst hadde lært utenat for sikkerhets skyld.
Han hadde funnet en fin måte å huske det på.
"When You Sees A Falling Star" var en grei regle for å
huske tallene 43 417 4, selv om han måtte jukse litt og si
"sees" i stedet for "see", som det jo heter.
"UFO-Registrerings-Senteret, UFORS," svarte en
ivrig stemme langt borte.
"Mitt navn er Janovitch Kretznihapolyck,"
begynte Janovitch.
"Jaha?"
"For omtrent en time siden..." fortsatte han...
Høyt over den lille byen hvinte en eiendommelig
farkost gjennom atmosfæren på stø kurs opp- og
vestover. I et rom i den øvre delen av fartøyet var to
personer travelt opptatt med innviklete beregninger. Det ville sikkert
tatt flere uker (eller sykli) å regne alt manuelt, men de hadde
god hjelp av teoricomputeren, så de ble ferdige i samme
øyeblikk som den egentlig tunge, men akkurat da vektløse
landeren senket seg mot kontaktplattformen på det enorme
moderskipet og ble sittende bom fast mens plattformen senket seg ned i
skipets indre.
"Det skulle gå bra," fastslo professoren
mens to skinnende blanke lettmetall-luker lukket seg over det
kuppelformede taket på landeren, og plattformen - som fortsatt
holdt landeren urokkelig fast - satte seg i vannrett bevegelse i
retning mot hangaren. Underveis stoppet den ved en
avstigningsplattform hvor besetningen forlot fartøyet og bega
seg til det sentrale oppholdsrommet. På veien forela professoren
sin idé for de andre.
"Det er ganske enkelt å få til, og det tar
bare to sykli og en halv syklus å gjøre det. Vi har
tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre det her
ombord..."
"Ja, ja," avbrøt kapteinen. "Alt det
der er vel og bra, men har du tillatelse til å gjøre
det?"
"Fra Regjeringen, mener du?"
"Hvem ellers?"
"Nei, jeg har ikke det," innrømmet
professoren, "men jeg har ikke tenkt å legge det fram for
dem heller."
"HVA?!?"
"Nettopp," svarte professoren, like rolig som
før. "Du vet hvordan de er - de forlanger positivt utfall
av ethvert ledd i planen før de tillater det neste leddet. Jeg
akter rett og slett å sette i gang dette uten at de får
vite om det. Og etterpå - hvis vi da kan fremlegge positive
resultater, kan de vel ikke begynne å anklage oss for brudd
på regulativene?"
"Svært så optimistisk du er,"
bemerket Stjerne skeptisk. "Hva om det går galt?"
"I så fall får ingen vite om noe,"
svarte professoren, som om det var den mest selvsagte ting i
verden.
"Nei, den går ikke!" innvendte kapteinen
alvorlig. "Hvis du tar iniativ til noe uten tillatelse og
mislykkes og tier om det..."
"Hva da?" spurte professoren.
"Vel," sa kapteinen langsomt. "I så
fall er det min plikt å melde forholdet til ledelsen, og
da..."
"Ser det temmelig svart ut for deg også,"
innskjøt assistenten. "Dette er ditt skip. Vi kan ikke
foreta oss noe uten at du går med på det - og det vet
ledelsen."
"Nettopp derfor," sa kapteinen enda langsommere
og med strek under, "kan jeg ikke tillate det."
Professoren stoppet. Kapteinen stoppet. De ble
stående og se hverandre inn i øynene. Alle de andre
stoppet. Plutselig stakk professoren hånden i lommen, fisket
fram en blank mynt og rakte den fram mot kapteinen med ordene:
"Preg eller øye?"
"Preg," svarte kapteinen automatisk.
"Øye," sa professoren og kastet mynten opp
i luften. Han fanget den opp med høyre hånd og slo den
raskt flatt over i venstre. Så løftet han litt på
høyre hånd og kikket under den.
"Øye," konstaterte han. "Er det
ikke?" Han viste mynten til alle unntatt kapteinen og stakk den
raskt i lommen igjen. Kapteinen begynte på en ilter protest, men
ble avbrutt av professoren: "Det var øye. Ikke sant,
dere?"
De andre nikket ivrig. Visst var det øye!
Kapteinen sto midt blant dem, stirret desperat til alle
kanter og oppdaget at han sto alene.
"Vel vel," sa han oppgitt og trakk på
skuldrene. "Jeg gir meg. Gjør som dere vil, men..."
Han tidde brått og oppdget at han manglet ord. Han hadde jo
aldri hørt fortellingen om Pilatus.
En halvtime senere befant professoren og assistenten seg i
personalarkivrommet, hvor den store arkivcomputeren med fullstendige
opplysninger om alle ombord i skipet befant seg.
"Vi trenger personer med normalitet bortimot 89,"
fastslo professoren etter et kort blikk på notatplaten han holdt
i hånden. "Og avvik i retning E14-01S."
"Jaha," sa assistenten og tastet inn
SOMNOR (3) for somatisk normalitet og 89 for
selve faktoren.Tallet 43 dukket opp på monitoren.
Assistenten fortsatte med SOMAV (3) og
E1401S(Selv en så sofistikert computer som den vi har
ågjøre med her, er allergisk mot bindestreker) for
avviket. Kort etter vistes følgende tall på monitoren:
3::1::0::0::6:14::ez?? Av hensyn til de som ikke er vant med
den slax arkivcomputere skal jeg få bringe en fri oversettelse
her: "Jeg (computeren) kjenner til tre personer som passer
nøyaktig til spesifikasjonene, en som passer innenfor toleranse
A, ingen som passer innenfor B eller C, seks som passer innenfor D og
fjorten som passer innenfor E. Ved toleranse F og høyere vet
jeg om enda flere. Skal jeg telle dem også?"
...Vel, jeg sa en fri oversettelse, ikke sant? La oss komme
oss videre i fortellingen, leseren har tross alt betalt for å
bli underholdt.
"Vi kan ikke bruke noen utenfor normal C,"
fastslo professoren etter å ha gransket sine notater.
"Altså kan bare de tre og den ene komme i betraktning. La
meg få dem."
Assistenten krysset fingrene (4) på
den ene hånden og trykket inn to taster med den andre, og i
løpet av et par sekunder kom fire registreringsplater
sprettende ut av computeren og inn i hendene til professoren, som var
forberedt og derfor hadde lagt fra seg notatplaten. (Og dermed glemte
han den igjen da han forlot rommet. Alle oppdiktede professorer er som
kjent distré, samme hvor de kommer fra.)
"Nå skal vi se," sa han og satte seg
på den komfortable benken under vinduet som ga en
storslått utsikt over Tellus fra et par tusen mils høyde.
Men det var ikke utsikten han ville se. Han satt faktisk med ryggen
vendt mot den og bladde i registerplatene.
"Her er den som har toleranse A," fastslo han
etter å ha kastet et blikk på det provisoriske stempelet
arkivcomputeren hadde forsynt platen med, og som ville bli fjernet
igjen når han returnerte platene til arkivatoren. "Sannelig
- det er jo Stjerne!"
"Stjerne?"
"Vår Stjerne, ja! Pussig at jeg ikke la
merke til det da jeg så ham..."
"Hva med de tre andre?" spurte assistenten.
Professoren bladde videre i registerplatene. "De har
virkelig samme somdata," fastslo han. "Akkurat det vi
trenger. Pussig..." Han snudde platene for å se på
persondataene, og da gikk det et lys opp for ham.
"Aha!" sa han gledelig overrasket. "De er jo
trillinger!" I neste øyeblikk sukket han dypt og
fortsatte: "Og de har selvfølgelig trillingnavn.
Det er vanskelig å tro at det kan finnes overtro i et samfunn
som vårt, men faktum er at alle de trillinger jeg kjenner til,
har nesten identiske navn som begynner på X, Y og Z."
"Hva heter disse her, da?" spurte
assistenten.
"Den første heter X-e-r-i-l-l," stavet
professoren, "og Tildreth må vite hvordan det uttales!
Så kan du jo gjette de to andre."
"Yrill og Zerill," foreslo assistenten og lot som
han var usikker.
"Helt riktig," fastslo professoren i en
ironisk tone og begynte å samle sammen notatene sine.
"Hvordan kunne du greie å gjette det?" Han ble
alvorlig igjen og sa: "Vel, vi får vel forsøke
å finne dem..."
Janovitch låste opp den trist utseende
entrédøren og slepte seg inn i den mørklagte
gangen.
"Pokker," mumlet han ergerlig. "Hvorfor i
helvete skal den sparefanatikeren absolutt slukke alt lyset
når han går ut?" Før han rakk å tenke
nærmere over dette, snublet han over et par tøfler som
sto etterlatt midt ute på gulvet.
"Sparefanatiker," mumlet han sammen med noen
mindre pene ord idet han kravlet seg på bena igjen etter et
mindre behagelig sammenstøt med panelovnen i hjørnet,
"men ikke nøyaktighetsfanatiker! Jeg ville tusen ganger
heller bo sammen med en pedant enn med en sånn Skrue-type!"
(Vel, han sa det ikke akkurat slik, men om jeg skulle gjengitt hans
arge uttalelser ordrett ville jeg utvilsomt ganske snart mottatt en
oppfordring om å vaske tastaturet mitt med
grønnsåpe.)
Janovitch famlet seg fram til lysbryteren, og etter å
ha vridd den om kunne han skimte alle hindringer klart og sparke dem
inn under radiatoren i god tid før han snublet i dem. Dessverre
er det ikke alle ting som lar seg sparke vekk så lett, noe som
bidrar til å forklare Janovitch's haltende gange da han kom inn
i den like mørke stuen og dunket hardt i veggen med albuen for
å få den løse kontakten i bryteren til taklampen
til å sprette over og få lyset til å flomme ut over
rommet. Det lyktes ikke. Han dunket igjen, litt hardere. Da det
fremdeles ikke skjedde noe, sparket han voldsomt i kantlisten ved
gulvet og vrikket en tå. Deretter hinket han jamrende bort til
den motsatte veggen hvor lysbryteren var satt opp den gangen det var
utgang der, og etter å ha famlet og dunket litt i mørket
fant han noe uventet - en ny bryter.
Inspektør Kvalmberg våknet med et rykk, ristet
på hodet for å klare det en anelse, gned søvnen ut
av øynene og konstaterte at det var vakttelefonen som ringte.
Etter å ha telt tre signaler mens han lurte på hvorfor i
helvete ingen kom og tok telefonen så han kunne sove videre i
fred, husket han brått at det var jo han som hadde vakt
den kvelden. Han spratt raskt opp fra stolen og kastet seg mot
telefonen på den andre siden av rommet. Det hadde sikkert
gått bra om ikke skrivebordet hadde stått mellom dem,
oversvømmet av forsinkede rapporter og andre papirer. Slik det
var, landet han horisontalt på papirene og skled på dem
til den andre enden av bordet, hvor han tippet utfor kanten med den
gale enden først. Heldigvis hadde han
åndsnærværelse nok til å ta seg for med
hendene, og dermed stupte han kråke for første gang
på tjuetre år og ville utvilsomt ha kommet ned på
bena om ikke telefonbordet hadde stått i veien for den buen
føttene hans beskrev. Ja, telefonen sto faktisk også midt
i veien, og da den ble truffet på en slik brutal måte,
vippet røret opp i luften og slo inn i veggen med et smell som
traff den oppringende midt i øret så han måtte
flytte røret over til den andre siden for å høre
noe. Men han gikk ikke glipp av noe. Det tok et helt minutt før
inspektør Kvalmberg hadde stablet seg på bena og
fått såpass orden i sitt omtumlede hode at han kunne tenke
på telefonen. Deretter gikk det enda et par minutter før
han fikk igjen pusten og kunne svare:
"Ha... m... lo?"
"De... dette er UFORS," stammet en engstelig
stemme i den andre enden av tråden, som om dens eier var redd
for at det skulle komme flere ubehagelige
overraskelser gjennom telefonen.
"Hæ?" sa Kvalmberg overrasket. Plutselig
gikk det et lys opp for ham. "Hvem er bortført?"
spurte han med myndig røst.
"Ingen," svarte den nervøse
registervakten, "men det er en som er drept..."
"Hva?!" brølte Kvalmberg opprørt.
"Nå har de gått for langt!"
"Nei, nei, De misforstår," sa den andre.
"Det var et ulykkestilfelle."
"Å nå," sa Kvalmberg litt roligere
idet han fisket til seg to ting fra kaoset på gulvet. En
fyllepenn og en blokk med standardskjemaer. Det fantes forskjellige
skjemaer som bare hadde det til felles at de hadde lange,
innfløkte titler som det tok tid å forstå, så
Kvalmberg og hans kolleger hadde gjort kort prosess og forsynt hver
blokk med et omslag hvor ett enkelt ord betegnet det tilfellet blokken
var laget for. Nå tok Kvalmberg opp en blokk og leste på
omslaget: MISTET. Mens han lurte på hvem som hadde mistet
blokken - han hadde jo funnet den - slengte han den fra seg og plukket
opp en annen som ifølge omslaget var for FILLEBIKKJEr, d.v.s.
løshunder på vidvanke eller hva det nå het. Han
kastet fra seg den også uten å vite at han snart skulle
fåp god bruk for den. På en annen blokk sto det kort og
godt HUND, og den var for hunder på vidvanke som ikke var
løshunder og eierne ville ha igjen, eller noe sånt. At
det samme skjemaet ble brukt også for andre bortløpne
kjæledegger og husdyr, hadde lite med saken å
gjøre. En gang hadde Kvalmberg brukt skjemaet da en bonde
hadde kommet for å etterlyse en ku, og da hadde han snudd
omslaget rundt blokken temmelig kjapt for at bonden ikke skulle lese
det som sto der...
Men til saken. Kvalmberg fortsatte å lete etter en
blokk med UFO på, men så husket han brått at den han
var ute etter, det var jo KADAVER-blokken. (Den var de forresten enda
mer forsiktige med å vise omslaget på!) Omsider fant han
den. Han la den til rette på bordet, skrudde hetten av
fyllepennen og fikk hånden full av blekk. Pennen hadde
tydeligvis ikke tålt å bli falt på.
"Et øyeblikk," sa han, slengte forarget
pennen fra seg, tørket av seg blekket på noe som siden
viste seg å være et skriv til departementet in triplo, og
begynte å grave i papirhaugen etter en brukbar penn.
Langt om lenge kom han på at han hadde jo en kulepenn
i brystlommen. To, til og med. Han nappet dem opp og brukte et halvt
minutt på å avgjøre hvilken han skulle bruke.
Så tok han den i høyre hånd, kastet den andre i
papirkurven som hadde veltet, og satte seg til rette ved telefonbordet
med det tause telefonrøret i venstre hånd og pennen
svevende over første rubrikk i skjemaet.
"Jaha," sa han. Etter å ha ventet på
svar i tyve sekunder oppdaget han at han holdt røret den gale
veien. Han snudde det og gjentok: "Jaha?"
Det var fortsatt stille. Etter å ha undersøkt
og fastslått at støpslet sto i kontakten, at summetonen
ikke var der og at strømmen ikke hadde gått, senket han
røret og slo mikrofonen hardt i bordplaten et par ganger. Kort
etter hørtes igjen den skjelvende stemmen: "Ja?"
"Har De sovet godt?" spurte Kvalmberg lakonisk.
"Noe imot å gi meg et par detaljer om... hm...
ulykken?"
"Javisst," svarte UFO-registratoren. "Jeg
fikk en rapport for en stund siden..."
"Fra hvem?"
"Eh... (rasling i papir) Janovitch
Kretznihapolyck."
"Hva i he... hm. Stav det, er De snill."
UFORS-vakten stavet. Kvalmberg skrev. Først senere
oppdaget han at han hadde skrevet i rubrikken for åsted.
"Hvor bor han?" Det ble oppgitt.
"Telefon?" Det hadde han ikke oppgitt. Kvalmberg
ble oppgitt.
"Neivel, når skjedde det?" Samme kveld, et
par minutter før det og det toget gikk fra den og den
stasjonen. Kvalmberg slo opp i flyrutetabellen for selskapsreiser til
Østen 1963, oppdaget feiltagelsen og fant fram i
togrutetabellen. Hvor lenge før toget hadde det vært?
Omtrent like lang tid som det tar å løpe en halv
kilometer tvers over en ås. Kvalmberg slo opp i en
hastighetstabell og delte på 0,5. Så kom han på at
det riktige var akkurat omvendt - å dele 0,5 på
hastigheten. Vei på fart gir tid. Enkel fjerdeklassepensum. Han
trakk tallet han fant, fra tallet i rutetabellen og skrev differansen
på skjemaet - for en gangs skyld i riktig rubrikk. Han fikk vite
hva som hadde skjedd og med hvem, hvoretter han begynte å fylle
ut et nytt skjema. In triplo. Betjenten som hadde med bestilling av
kontorrekvisita å gjøre, hadde glemt karbonpapir,
så han måtte skrive det samme tre ganger.
Endelig kom tiden til å alarmere rette vedkommende.
"Hvordan i Tildreths navn uttaler du navnet
ditt?"
"Erill," syntes professoren den eldste
trillingen sa.
"Stum x?" spurte professoren forundret.
"Ch som i Bach," forklarte assistenten, som hadde
oppfattet den ubetonte skurringen i begynnelsen av navnet.
"Terranerne skrive den lyden med x i sitt fonetiske
alfabet." (5)
"Å nå," sa professoren og skrev
"cherill" på notatplaten. "Vel, Sherry, du har
blitt informert om oppdraget, alle konsekvenser, risikoer og
slikt?"
"Ja," svarte Cherill... unnskyld, Xerill!
"Og du vet at planen ikke er klarert?" fortsatte
professoren.
"Ja."
"Og du er villig til å utføre oppdraget
slik det er skissert her, uten forandringer?"
"Ja."
"Godt," sa professoren og vendte seg til de to
andre, som så nøyaktig like ut, bortsett fra den hvite
nummerplaten de hadde på uniformsjakkene. Vel, nummerplatene var
forsåvidt også like, det var numrene som var
forskjellige.
"La oss ikke kaste bort tiden," sa Yrill.
"Jeg svarer det samme som Xerill."
"Jeg også," sa Zerill raskt. "Det vil
si, bortsett fra..."
"Hva da?" spurte professoren.
"Jeg... eh... har en liten forandring til
planen," forklarte Zerill. "Om... om det er mulig,
altså."
"Hva da?" spurte professoren igjen.
"Ehm... det... vel," sa Zerill nølende og
begynte å anta en rød farge som ikke kledte ham noe
særlig. "Kan... kan jeg hviske det til Dem?"
"Jada," sa professoren imøtekommende og
lente seg framover. Zerill bøyde seg fram over ham og hvisket
noe inn i øret på ham.
Professoren smilte bredt og sa: "Det lar seg nok
ordne. Og... jeg skal ta meg av det selv, og ingen andre skal
få vite det."
Zerill sukket lettet og forlot rommet sammen med sine to
brødre. Eller var det de som forlot rommet sammen med ham? Det
var ikke lett å se forskjell på dem bakfra...
"Så var det du, da," sa professoren og
vendte seg mot Stjerne.
"Hvis dere har bruk for meg," begynte denne.
"Jeg mener, med de tre..." Han gjorde en slurvete
håndbevegelse mot døren for å vise hvem han mente.
Temmelig overflødig, som assistenten senere bemerket - det var
jo ingen andre tre i denne saken.
"Det har vi alltid," bekreftet professoren i en
tone som hadde passet ypperlig til et velment Hjertelig Velkommen Hit
Og Lat Som Du Er Hjemme, men det var ikke det han sa. Stjerne hadde jo
vært ombord på skipet siden det forlot
hjemplanéten, så det ville virket temmelig sært
å ønske ham velkommen så sent. Selv om han
både var det, og hadde gjort sitt beste for å late som han
var hjemme. "Jo flere, jo bedre," fortsatte professoren
etter at fortelleren hadde vendt tilbake fra sidesporet. "Jeg
skulle gjerne oversvømt planéten med kopier, men vi har
hverken nok passende individer eller tilstrekkelige ressurser til
så mange forvandlinger. Du har ingen endringer? Godt. Da kan du
også gå til biometerrommet sammen med trillingene..."
Vekkerklokken ringte merkelig lenge den morgenen, syntes
Janovitch. Først etter et minutt gikk det opp for ham at det var dørklokken som hadde
avløst vekkeruhyret. Langsomt tøflet han ut i
entréen for å åpne døren for hvem det
nå var. Først da han hadde hånden på den
femte låsen kom han på at han var nok litt sparsomt
påkledt, og han avbrøt opplåsingen for å
finne noe å ha utenpå. Han grep inn under hattehyllen og
fikk tak i noe som senere viste seg å være en tykk
pelsfrakk med ulveskinnskanter, så han hadde altså ikke
feber likevel, som han begynte å tro før han oppdaget hva
han hadde på seg et par minutter senere.
Han fortsatte å låse opp, og et par minutter
senere gled døren opp. Først da kom han på at han
jo ikke visste hvem som sto utenfor, og at det nok ikke var så
mange som var våkne på den tiden av døgnet, og enda
færre som ville bry seg om annet enn sine egne saker om
nå...
Den ubehagelige tankerekken ble avbrutt ved tilsynekomsten
av et ytterst sympatisk utsende ansikt utenfor døren. Det var
ikke selve ansiktet som beroliget Janovitch, men det som var oven- og
nedenfor. En politiuniform. Etter å ha sett nærmere
på den tidlige gjesten, syntes Janovitch at han i den grad
så ut som den typen de bruker til å meddele nære
slektningers tragiske bortgang, at han begynte å tenke over hvem
av hans nærmeste som hadde vært syk den siste tiden eller
kunne tenkes å ha falt for morderhånd eller kommet ut for
et ulykkestilfelle.
"Janovitch Kretznihapolyck?" spurte den
sympatiske.
"Ja," bekreftet Janovitch. Hvordan hadde det seg
at det aldri hendte at noen i dette sprø landet tok feil av
navnet hans, egentlig?
"Jeg kommer for å stille Dem noen
spørsmål," begynte den uniformerte,
"angående en ulykke hvor en viss..." Han trakk et
sammenfoldet skjema opp av lommen, så på det, snudde det
rundt og fortsatte etter å ha lest en linje: "En viss
Elbert Katzenjammer var innblandet. Og en... hm... en UFO."
Da husket Janovitch. "Ja," sa han dystert.
"Det var en tragisk hendelse... Det virker kanskje litt
sprøtt, men jeg tenkte ikke så nøye gjennom det
før senere. At det var... at det var det som skjedde, mener
jeg. Jeg liksom bare registrerte. Var på vei til toget,
skjønner De, så... Jeg var liksom litt...
fraværende akkurat da. Falt meg ikke inn å varsle dere
heller. Var det UFORS som ringte?"
"Vet ikke," svarte den oppgitte forhøreren
og la i tankene til et par bemerkninger om pratesyke vitner.
"Hør, jeg ville altså stille et par
spørsmål, og jeg må be Dem svare kort og greit og
ikke ta med noe overflødig. Greit?"
"Greit," svarte Janovitch og følte seg en
smule krenket. "Eh... kom inn. Det er vel litt mye til at vi kan
stå her og prate... hm... og så kunne det jo komme noen.
All verdens..."
"De var altså sammen med Katzenjammer igår
kveld?" avbrøt politibetjenten (for det var det han var)
bestemt. Han virket ikke særlig sympatisk lenger.
"Ja."
"Dere var alene der ute... i den dalen som vi har
fått oppgitt... beliggenheten til?"
"Ja... nåja, ikke helt alene, forresten. Jeg kan
jo ikke garantere for hele dalen, men akkurat der vi var, var det ikke
noen..."
Betjenten sukket dypt og begynte å bla i et
tidsskrift som lå på bordet.
Konturregistrereren trakk seg langsomt tilbake til
utgangsposisjonen, og det skarpe registerlyset ble dempet idet Zerill
reiste seg fra den såkalte konturbenken og klatret ned på
gulvet.
"Det var det," fastslo professoren og tok ut
registerdisketten fra innleseren etter å ha slått av et
par brytere. "Det skulle vel ikke være nødvendig
å måle de to andre, vel? De er jo like alle tre. Da er det
din tur, Stjerne." Mens professoren plasserte en ny
"blank" diskett i innleseren klatret Stjerne opp på
konturbenken og la seg ned.
"Bare slapp helt av nå," sa professoren og
trykket inn et par knapper. Idet det skarpe lyset tentes igjen og
konturregistrereren la ut på en ny vandring gjennom den
programmerte banen, vendte professoren seg mot assistenten og rakte
han Zerills diskett idet han sa: "Sett denne i teoricomputeren og
start bearbeidingen etter primærdirektivet."
"Skulle ikke jeg..." innskjøt Zerill, men
ble selv avbrutt.
"Jovisst," svarte professoren," men
først er det tabellene for Sherry og Yrill som skal utarbeides.
Sekundærdirektivet for dine tabeller skal jeg ta meg av
selv."
"Åja, det var sant," husket Zerill. Han
gikk tilbake til den skjermete benken og satte seg for å
vente.
Da assistenten og teoricomputeren var ferdige med det
første tabellsettet, var også konturregistrereren ferdig
med å avlese Stjernes kropp og trakk seg tilbake til
utgangsposisjonen mens registerlysemitterne sluknet igjen. Professoren
tok ut den andre disketten og byttet den ut mot den første, som
altså sto i teoricomputeren.
"Vi tar denne også med det samme vi har det
korrekte direktivet der inne (6)," sa han.
"Etterpå skal jeg forandre litt på direktivet og
utarbeide tabellene for Zerill."
"Godt," sa Zerill idet assistenten begynte
å trykke på knapper igjen, og teoricomputeren våknet
til ny aktivitet. Professoren tok opp tabellplaten som computeren
hadde spyttet ut, og begynte å studere de viktigste detaljene.
FOTNOTER:
(1) En syklus tilsvarer omtrent vår uke. O.a.
(2) Nå heter det jo et UFO, siden forkortelsen
står for Uidentifisert Flyvende Objekt, men
det er det visst ikke så mange som vet (eller bryr seg om).
(Særlig ikke reklamefolk som har råd både for
"smussen" og "flassen" men lite respekt for den
norske språken [Oops!])
(3) Han brukte selvsagt de relevante forkortelsene på
sitt eget språk, men en norsk marsboer ville brukt disse. O.a.
(4) Han håpet nemlig at computeren ikke kom til
å peke ut ham. Han hadde begynt å få et visst begrep
om hva planen gikk ut på. (I motsetning til leseren? Setteren.)
(Hold tast, setter! Korrekturleseren)