Unni F. Olsen:

I   H U N D E D A G E N E


© copyright 19xx & 1985 Ragnar Fyri og "U. F. Olsen". All rights reserved.


D e l 2

  Det sies at tiden leger alle sår, men intet om hvor lang tid det tar, tenkte Janovitch den dagen han våknet og oppdaget at det var regnvær ute. (Hvor ellers? Setteren) Han hadde ingen særlig erfaring i den forbindelse, alt han visste var at en måned ikke var på langt nær tilstrekkelig til å komme over et sjokk av den art man får ved slike brå, uhyggelige dødsfall. Han husket det fremdeles som om det hadde vært igår, og det hendte rett som det var at han sov urolig om natten. Så også denne gang. Det var derfor han tenkte på Elbert med det samme han våknet og oppdaget at det var regnvær ute. (Hvor ellers? Setteren)
  "Tenk om jeg ikke hadde løpt for å nå toget," tenkte han og grøsset. "Enn om jeg hadde blitt der - og sett alt sammen på nært hold!" Det var en lite oppløftende tanke, så han bestemte seg for å skyve den fra seg. Men det gikk ikke. Slike tanker lar seg ikke rydde unna som en etterglemt tøffel på et entrégulv. Men da Janovitch trakk denne sammenligningen, begynte han igjen å erge seg over sin slomsete bofelle eller hva pokker du vil kalle noe slikt, og dermed greide han faktisk nesten å glemme den dystre drømmen. Men kort etter begynte han å tenke på UFOen. Hva den nå hadde hatt å utrette der nede i den ødslige dalen, så hadde den ikke brukt lang tid på det, tenkte han. I hvert fall ikke hvis det var den han hadde sett på jernbanestasjonen etterpå. Han hadde hørt - blitt fortalt, for han hadde ikke greid å vende tilbake til dalen så lenge Elbert var der - at de ikke hadde funnet spor etter annet enn at UFOen hadde landet og tatt av igjen. Ingen fotspor utenom hans og Elberts. Men det behøvde jo ikke å bety det minste. Janovitch hadde lest nok om UFOer til å vite at enkelte typer av disse vesnene som førte dem, var i stand til å bevege seg uten å røre bakken. De kunne faktisk sveve, om man skulle tro på det som bl.a. den velkjente Pascagoula-rapporten hadde å fortelle. Pascagoula, ja... Janovitch husket godt den hendelsen og hvor ekle de vesnene hadde virket - i det minste på ham. Han håpet at det ikke var slike vesener som var i ferd med å utforske området her - eller hva det nå var de drev med.
  "Hvem vet om de ikke ser ut akkurat som oss," tenkte han mens han pusset tennene. Han betraktet sitt eget speilbilde i det flekkete speilet over vasken og tenkte videre: "Men da blir det vel vanskelig å kjenne dem fra andre fremmede! De kan faktisk oversvømme egnen uten at vi fatter mistanke, om de vil..." Men der tok Janovitch feil. De fremmede som ganske riktig var i ferd med å utforske den delen av landet, hadde meget lite til felles med dem de søkte kontakt med. De lignet faktisk mer på...

  "Det er liksom blitt så mye triveligere her," bemerket assistenten.
  "Hva da?" spurte professoren og gløttet opp fra mikroskopet (7).
  "Med agentene," forklarte assistenten. "Etter som de har fått riktige former og løper omkring her og trener seg i oppførsel etter forbildene. Det gir liksom skipet en egen... atmosfære, så å si. Jeg kan godt forstå at terranerne liker å ha dem rundt seg."
  "Dem?"
  "Ja, forbildene altså. De kommer sikkert til å like agentene også," mente assistenten.
  "Forutsatt," la professoren til, "at de lar seg lure av utseendet."
  "Og oppførselen," supplerte assistenten. "Etter min mening er den også helt riktig nå. De er perfekte. Når skal vi sette i gang?"
  "Så snart vi er ferdige med de tekniske forberedelsene og planleggingen," svarte professoren og begynte å rydde sammen de gjennomsiktige mikroplatene han hadde gransket nøye et par timer. "Og det er på tide å sett i gang med det nå."

  Kapteinen åpnet døren og trådte forsiktig inn i det stille biometerrommet, hvor professoren og assistenten var travelt opptatt med å legge siste hånd på sitt verk.
  "Der ja," sa professoren selvtilfreds og strøk Stjerne over skulderen. "Kan du merke noe?"
  "Nei."
  Professoren snudde seg og fikk øye på kapteinen. "Nå, så det er deg," sa han. "Si meg - kan du se noe?" Han pekte på Stjernes skulder, som ikke var så markert som før den intense metamorfosen hadde blitt påbegynt.
  "Nei, ingenting," svarte kapteinen et halvt minutt senere. "Har du satt inn senderen?"
  "Nettopp," bekreftet professoren og fortsatte, henvendt til Stjerne: "Og fra nå av holder du deg unna lytterommet, forstått? Hvis du kommer for nær gjengiveren som er innstilt på din kanal, risikerer vi tilbakekopling, og da kommer senderen din til å gå varm. Klart?"
  "Krystallklart," bekreftet Stjerne. "Kan jeg gå nå?"
  "Jada, men ikke snakk så mye," svarte professoren. "Det er viktig at du innskrenker ordbruken så du ikke glemmer deg mens du er der nede. Og husk: Senderen skal du bare bruke verbalt når det ikke er noen terranere i nærheten som kan høre deg. Vårt språk ligner ikke særlig på de lydene som forbildene bruker."
  Denne gangen svarte Stjerne med den "forbildelyden" som indikerte iver og glede, og han passet godt på å supplere med tilsvarende kroppsbevegelser.
  Kapteinen lo. "Du ser så rar ut når du gjør sånn," forklarte han og lo igjen. Det var bare Stjernes omløpslange trening i selvkontroll som hindret ham i å gi uttrykk for aggresjon på forbildevis. Men han hadde fått erfaringsmodul 64 etter siste direktiv, så han kunne rett og slett ikke bli sint. Hadde han ligget tjue moduler lavere, hadde han forresten ikke vært astronavigatør heller. Selvkontroll og ufeilbarlighet er to viktige egenskaper for en astronavigatør. Jo mer, jo bedre, men ingen er jo perfekte.
  "Jeg har vanskelig for å tro at det er min alvorsfylte astronavigatør som løper der," bemerket kapteinen idet Stjerne forsvant ut av rommet. "Ja, forresten... Han kan vel ikke gjøre den jobben når han er... slik?"
  "Neppe," innskjøt Axel Gran. "Hvordan 'slik', forresten?" (8)
  "Feil mann på feil sted med feil replikk," skrev forfatteren overrasket og kastet Axel Gran ut av rommet.
  "Neppe," benektet professoren. "Han kan jo slett ikke håndtere instrumentene lenger, og dessuten hørte du jo at jeg forbød ham å bruke sin egen stemme mer enn strengt nødvendig. Så du får nok finne deg en annen, ja..."
  Kapteinen så seg om i rommet og fant at det - bortsett fra ham selv, professoren og assistenten - var tomt. "Er du ferdig med trillingene alt?" spurte han.
  "Ja, jeg begynte med dem," forklarte professoren og begynte å rydde bort instrumentene han hadde brukt. Han plukket opp en notatplate fra bordet og fortsatte: "Her har du forresten frekvensene til de forskjellige agentene. Opplys lytterommet, så de vet hvem de har hvor."
  "Greit," sa kapteinen og stakk notatplaten i lommen. "Så da er alt klart?"

  Janovitch dukket inn i ytterplaggmylderet som hang under hattehyllen, på jakt etter en regnfrakk eller noe annet som kunne beskytte ham mot regnet. Etter et par minutter skimtet han noe blankt og gult, og trakk det fram. Det var en flaske saft.
  "Hva har den der å gjøre?" mumlet han forundret og gikk for å sette flasken i kjøleskapet. "Sparefanatiker, men milevidt fra pedant!"
  Han ristet betenkt på hodet og åpnet kjøleskapsdøren for å sette flasken i kjøleskapet, men holdt på å gå under i den flommen av saftflasker som raste ut over ham. Da han fikk se den brannrøde etiketten på korken til en av flaskene, gikk det et lys opp for ham. TILBUD, sto det. SPAR 3 ØRE.
  "Onkel Skrue," snøftet han og begynte å stable flaskene inn i kjøleskapet igjen.

  Kapteinens stemme knitret ut over oppholdsrommet fra gjengiveren i hjørnet: "Ledig astronavigatør til plattform B. Ledig astronavigatør til plattform B."
  Et drøyt snes "Stjerner" reiste seg halvt og så på hverandre.
  "Du?" tenkte noen.
  "Jeg?" tenkte andre.
  "Han?" var det også noen som tenkte. Så vendte alle blikket mot dekurionen, som var den høyeste offiseren i rommet for øyeblikket. Han merket blikkene deres og forsto at de ville ha ham til å ta en avgjørelse.
  Han snudde seg ut mot rommet og lot blikket gli over de halvt oppreiste navigatørene. Etter å ha tenkt seg om et par sekunder pekte han på en av de yngste som så mest tjenestevillig ut, og sa: "Du."
  Den utpekte spratt opp, grep utstyrsvesken sin som han hadde hatt stående ved siden av stolen, og småløp ut. De andre lot seg synke ned i de komfortable stolene igjen og vendte tilbake til de forskjellige formene for tidsfordriv som hadde blitt avbrutt av oppkallet.

  Den unge astronavigatøren Melytt småjogget bortover gangen i retning avgangsplattform B [som naturligvis het noe helt annet på de fremmedes språk, men det var i hvert fall den andre bokstaven i deres alfabet], hvor han snart fikk øye på en liten flokk som sto og ventet ved siden av en lander som sto startklar på kontaktplattformen. Vel framme stoppet han et øyeblikk, fant ut hvem som hadde kapteinsdistinksjoner og henvendte seg til ham.
  "Til tjeneste, kaptein!"
  "Godt," sa kapteinen kort. "Du er klar? Vi skal til det vanlige området. YMZ-093, altså."
  "YMZ-093," gjentok Melytt og noterte på en notatplate han hadde funnet fram på vei gjennom korridoren. Han klatret lettvint ombord i landeren gjennom den åpne inngangen, fant raskt fram til den vante plassen og aktiverte instrumentbordet. Da de andre var på plass, hadde han allerede første koordinat klar.
  "45E 19m 34s og 17N 33m 29s, kaptein," sa han. (9)
  "Godt," svarte kapteinen som før og begynte å stille inn styrecomputeren mens landeren gled fastlåst på plattformen mot avgangsluken, som allerede var i ferd med å åpne seg over dem. Agentene var på vei...

  "Endelig," sukket Janovitch lettet og fisket fram regnfrakken sin fra det smale mellomrommet mellom en vindjakke og en trenchcoat. Han trakk den på seg og hoppet raskt opp i de høye slagstøvlene sine mens han famlet etter den sammenleggbare hetten i nakkelommen.
  Det kunne jo ikke gå bra. Det er ytterst sjelden at en slagstøvel blir stående stivt rett opp og ned og lar en slik hoppende fot gli rett ned til bunns og rette. Janovitch's støvler var ikke av det samarbeidsvillige slaget (10). Dessuten hadde han begge hendene dypt nede i den smale lommen under kraven på regnfrakken og kunne ikke nappe dem raskt opp sånn uten videre for å ta seg for. Han gjorde et praktfullt rundkast som utvilsomt hadde blitt karakterisert som D-moment med stjerne [ikke astronavigatør] i en turnkonkurranse, og tilføyde et par elegante piruetter for å gjenvinne balansen. Ved den tredje tumlet han uforvarende mot entrédøren og gjenvant ikke balansen likevel. Langsomt gled han ned i sittende stilling med ryggen mot døren. Der konstaterte han at den ene støvelen hadde foretatt et D-moment med dobbelstjerne og havnet oppe i taklampen.
  "Dette er ikke min lykkedag," konstaterte han dystert.

  Høyt oppe krysset et rødeloksert fartøy himmelen på tvers av de langstrakte tilsynelatende strålene fra den oppgående sol, som slett ikke maktet å trenge gjennom det tette skydekket over landinsgområdet.
  "Skyer," bemerket kapteinen. "Godt, så er det mindre risiko for å bli sett. Best å sette på telemeteret..." Med disse bevingede ord (11) trykket han inn en knapp på instrumentbordet, og en sirkulær skive foran ham lyste opp og ga et klart bilde av den usynlige bakken under skipet. Han sammenlignet med videoplaten han holdt i hånden og korrigerte kursen slik at skipet kom til å havne rett over det nærmeste av de fire kryssene som professoren hadde kopiert inn på platen.
  Han trykket inn knappen som skaffet ham forbindelse med resten av skipet og snakket langsomt og tydelig, slik han hadde lært på telekommunikasjonskurset for tretten omløp siden, inn i den lille lydomformeren som hang tilsynelatende kontaktløs i luften rett foran munnen hans: "Vi nærmer oss første punkt. Gjør deg klar, Sherry."
  Om ikke Xerill hadde fått taleforbud, hadde han sikkert protestert mot det han oppfattet som en respektløs mishandling av navnet sitt, men han behersket seg og telte til xii (12) i stedet. Så gikk han langsomt mot utgangen og la seg avventende på gulvet der - på ekte forbildevis.
  Et knapt kvarter senere var de framme. Døren gled opp, og Xerill hoppet ut i det kalde regnet og løp så fort som han var i stand til for å komme på sikker avstand før landeren startet igjen. Etter et par hundre meter kom han til en gresskledd senkning hvor han kastet seg ned for å puste ut mens han lyttet til en stemme bare han kunne høre, fordi den kom direkte fra mikromottakeren han hadde fått innoperert i skulderen til en gjengiver inne i mellomøret. Det var kapteinens stemme.
  "Lykke til, Sherry. Måtte Meyak stå deg bi."
  Så ble det stille, og han kunne se et svakt lysskjær heve seg opp over trærne der han hadde kommet fra og forsvinne i skyene.

  Janovitch bøyde seg over sykkelen og klemte på ringene for å undersøke om det var nok luft i dem. Når han klemte med høyre hånd, kjente han en stikkende smerte i håndflaten, noe som trolig skyldtes at han hadde slått den hånden temmelig hardt for et par dager siden, så han brukte venstre i stedet. Gummien ga etter et par millimeter. Altså var det luft nok. Han låste opp kodelåsen (3-2-4 - men ikke si det til noen!), sparket opp støtten og svingte seg mer eller mindre elegant eller firkantet (etter som en ser det) opp på setet og begynte å tråkke bortover gaten. Etter et par meter merket han at det var så mørkt at det var vanskelig å se veien, så han trykket på den hvite hendelen som frigjorde den fjæren som presset dynamoen inn mot dekket. Det hørtes et dempet KLAKK, og da han syklet videre strømmet en fluktuerende lyskjegle ut fra den rustflekkete lykten, og en summende lyd kunne høres.

  "Hvem? Jeg?" Astronavigatøren spratt brått opp av sin halvdvale og så seg desorientert omkring.
  Kapteinen så også litt desorientert ut. "Hva i Tildreths navn er det du fabler om?" spurte han forarget.
  "Jeg syntes du sa "Stjerne"," forklarte Melytt forvirret.
  "Stjerne?" gjentok kapteinen."Joda, jeg sa Stjerne, men..." Plutselig gikk det en emitter opp for ham. "Stjerne" var jo det interne navnet til enhver astronavigatør. Melytt var selvsagt også vant til å bli kalt Stjerne, men det var ikke ham kapteinen hadde siktet til. Han forklarte.
  "Å nå," bemerket Melytt og la seg til å sove igjen.
  Kapteinen trykket inn et par knapper slik at Melytts gjengiver ble koblet ut og sa: "Stjerne - hva heter du egentlig?"
  Stillhet.
  "Åh - du..." utbrøt kapteinen forarget og skiftet forbindelse. "Professor - du har registerplaten til Stjerne," sa han. "Hva heter han egentlig?"
  "Et øyeblikk," ble det svart.
  "Heter han virkelig det?" spurte kapteinen ironisk mens professoren oppe i kontaktrommet trykket inn et par knapper og fikk registerplaten av arkivcomputeren.
  "Kalepp," svarte han.
  "Godt," sa kapteinen, noe han for øvrig sa så ofte at man kunne lure på om det var yndlingsordet hans. (Det var det.) "Altså: Kalepp - gjør deg klar. Vi lander om tre eziiki."
   Han hørte en kort, skarp strupelyd av den typen forbildene ofte benyttet seg av og som visstnok betyr noe helt annet, men i dette tilfellet var det tydeligvis ment som "Krystallklart!", som var Stjernes yndlingsord - dette til tross for at det ikke fantes gjennomskinnelige krystaller i det området han stammet fra. Men det visste ikke kapteinen, så han tenkte ikke nærmere over dette. Han bare styrte landeren klippestøtt ned mot den utvalgte landingsplassen. Han passet på å se etter terranere i god tid, men det var ingen der, i motsetning til siste gang han hadde landet på det øde stedet for et par sykli siden.
  Da kraftfeltet var nede på ufarlig nivå, ble døren åpnet, og Stjerne - som vi fortsatt vil kalle ham - sprang ut i det døende mørket og begynte å løpe vekk for å komme på sikker avstand. Etter et par hundre meter stoppet han i ly av en gjennomvåt gran og lyttet til kapteinens avskjedshilsen.
  Da han gikk videre i rolig tempo, merket han at han var sulten og husket brått at han hadde glemt å spise før han forlot moderskipet. Han så seg om og gransket kritisk alle de nye ukjente gjenstandene rundt seg. Var noen av dem spiselige, tro? Med en liten tungebevegelse aktiverte han teleanalysatoren som lå trygt i en fure i kjevebenet, og vred på hodet for å rette den smale strålen mot emnet som han hadde sett seg ut. Etter et par sekunder knitret den lille datoren en kort maskinkode inn i øret hans. Han oversatte for seg selv: "Emnet er tungt fordøyelig, lite velsmakende og har liten næringsverdi." Han sukket, kom brått på at forbildene ikke gjorde det, valgte å tie i stedet og fortsatte å lete.

  Janovitch trillet sykkelen inn i det vanlige smuget (13), låste den og satte den opp mot veggen. Så gikk han ut på fortauet igjen og inn gjennom den nettopp opplåste butikkdøren hvor skiltet fortsatt viste STENGT. Det gjorde forresten klokken hans også, skjønt det var ikke lenge igjen.
  Mens han vrengte av seg regnfrakken og ristet den, begynte lysrørene i taket og kjøledisken å blafre før de tentes skikkelig og begynte å lyse klart og rolig. Janovitch fant ikke noe merkelig i dette, for han visste at bryteren til lyset var plassert ute i bakrommet og at det utvilsomt var hans kollega Caiman - som hadde kommet like før ham - som hadde slått den på. Ganske riktig, øyeblikket etter at Janovitch hadde tenkt dette, dukket nevnte Caiman opp i døren og sa: "Nå, De er presis som vanlig, Janovitch." Det at han brukte fornavnet skyldtes ikke noe umiddelbart ønske om å være "dus" med Janovitch (Han sa jo De), men rett og slett at han ikke greide det kronglete etternavnet og ikke likte å uttale folks navn feil. (I motsetning til en annen person leseren for lengst har stiftet bekjentskap med!)
  "Det er jeg, herr Caiman," bekreftet Janovitch vennlig - han hørtes i hvert fall vennlig ut i stemmen - "Og De også?"
  Caiman skulle til å komme med en bisk bemerkning om slike unødige fraser, men så kom han på at det var jo han som hadde begynt, så han valgte å tie, eller rettere sagt fortsette den intetsigende samtalen.
  "Fælt vær idag," bemerket han.
  "Javisst," samtykket Janovitch, både fordi det stemte og for å være enig med Caiman, som ikke likte å bli motsagt. "Det skifter fort, får man si. Så pent vær som det var igår, og se nå..." Det var en overflødig oppfordring. Caiman hadde for lengst sett - til og med mer enn nok. Men det sa han ikke.

  Utpå dagen klarnet det litt, og innbyggerne i den lille byen kunne til tider skimte himmelen. Besetningen på det store moderskipet kunne på sin side av og til skimte bakken uten hjelp av telemeter. Ikke for at de hadde noe spesielt ønske om å se noe bestemt der nede, men det var oppløftende å ha oversikt - om enn bare av og til.
  Kort etter at tiden for dagens annet måltid var passert - og måltidet likeså - hørtes en stemme gjennom gjengiveren i oppholdsrommet. Den opplyste (i litt knappere ordelag enn her) at kapteinens nærvær var ønsket i lytterommet. At det faktisk var meget viktig.
  Kapteinen småløp gjennom korridorene og bråstoppet foran den hvitelokserte (14) døren for å gjøre en standsmessig entré. Da han kom inn i rommet stanset han igjen et øyeblikk for å se seg om etter den som hadde tilkalt ham. Han var lett å oppdage. Da han fikk øye på kapteinen - noe som skjedde så å si umiddelbart siden han hadde sittet og sett avventende på døren det siste minuttet - reiste han seg og vinket ivrig.
  "Hva er det?" spurte kapteinen da han kom bort til lytterens kontrollbord.
  "Til deg," svarte lytteren kort og pekte på en lydomformer mens han rakte kapteinen noe vi ville kalt en hodetelefon - to små DM-gjengivere (15) på en fjærende bøyle. Kapteinen plasserte gjengiverne over ørene og sa på den måten han hadde lært på telekurset: "Kapteinen her. Hvem der?"
  Svaret var ikke akkurat korrekt etter direktivene. "Hei, skipper," hvisket en kjent stemme. "Jeg har oppdaget noe helt... helt supert! Kom ned hit, og ta med en para (16)."
  "Hvorfor det?" ville kapteinen vite. "Hør her, Yrill, jeg ville ikke ha noe imot å være litt orientert om hva som foregår..."
  "Jeg skal forklare når du kommer ned," avbrøt Yrill. "Kjapp deg, det er alle tiders sjanse!"
  "Sjanse til hva?" spurte kapteinen, ikke fullt så korrekt som før. Men gjengiverne var tause. Han rev av seg bøylen, slengte den til lytteren og strenet forarget ut av rommet mens han mumlet noe mindre pent om hemmelighetskremmeri (17) og underordnede som ikke var seg sin grad bevisst.

  Landeren senket seg langsomt mot bakken og forsvant ut av syne for nysgjerrige (18) blikk inn i krattskogen. Etter en kort stund på bakken gled inngangsdøren stillferdig opp, og kapteinen steg ut med noe som minte om en pistol i høyre hånd og en radio i venstre. Han hevet sistnevnte til munnen, trykket inn sendeknappen og sa lavt: "Vel, Melytt, steng døren og lukk bare opp for meg. Hvis det kommer noen, starter du og går opp i ultra til de er borte. Så lander du igjen. Klart?"
  "Klart som blekk," svare Melytt og trykket inn dørlukkeren.
  Kapteinen ble stående i regnet og se seg om og lytte. Etter å ha konstatert at alt var stille, plystret han lavt.
  Et par minutter gikk. Plutselig raslet det i buskene, og kapteinen forberedte seg til å forsvinne ut av syne. Men det var Yrill som dukket fram fra buskene. Riktignok tvilte kapteinen et par sekunder, for Yrill virket så naturlig og riktig i forhold til omgivelsene, men brått sa han: "Hvor er du, skipper?", og da forsto kapteinen hvem han hadde for seg.
  "Her," sa han og kom fram fra treet han hadde søkt tilflukt bak. Før Yrill rakk å ønske ham velkommen eller noe, fortsatte kapteinen: "Best å gå litt bort fra landeren. Jeg ga Melytt ordre om å starte hvis det skulle komme noen, og da er det ikke bra å stå i nærheten."
  "Men hva skal vi gjøre hvis det kommer noen?" spurte Yrill mens de fjernet seg.
  "Vel," begynte kapteinen idet han slo av radioen og stakk den i lommen. "Du har det jo lett, men jeg... Jeg må vel prøve å ikke bli sett. Du får sørge for å avlede oppmerksomheten mens jeg kommer meg unna."
  "Javel."
  Da de hadde kommet på sikker avstand, stoppet kapteinen og spurte om hva som var fatt egentlig.
  "Jeg har funnet den," forklarte Yrill ivrig. "Min dobbeltgjenger!"
  "Hva for noe?"
  "Et forbilde," forklarte Yrill, "som ser ut akkurat som jeg. Og den bor sammen med terranerne! Jeg har tenkt å ta dens plass, og det er det jeg trenger hjelp til."
  "Hva vil du jeg skal gjøre?" spurte kapteinen.
  "Først og fremst få den unna," svarte Yrill. "Og så er det noe annet. Den har noe rundt halsen - et slags identifikasjonsmerke. Du må ta det av og sette det på meg, ellers greier jeg ikke å lure terranerne."
  "Javel," sa kapteinen og forsto. "Hvordan har du tenkt at vi skal gjøre det?"
  "Først og fremst må vi få den litt bort fra terranernes bolig," begynte Yrill. "Det er der den holder til, nemlig. Jeg tenkte du kunne gjøre det. Du går bort dit slik at den får se deg. Den har vel aldri sett noe slikt før og kommer til å prøve å jage deg vekk. Så løper du hit, og den følger etter deg. Når dere kommer hit, bruker du den der." Yrill nikket mot våpenet (får vi vel kalle det?) i kapteinens hånd og fortsatte: "Så tar du av den det der merket og setter det på meg. Jeg går tilbake til terranernes bolig mens du tar med deg forbildet til moderskipet."
  "Godt," svarte kapteinen vanemessig.

  Hemory Shones åpnet døren ut til hagen og konstaterte at det var noe som var som det ikke skulle være. Han lot blikket gli over den våte plenen... den hellelagte gangen bort til hundehuset... Hundehuset! Nettopp. Det var tomt. Han gikk ut på verandaen og plystret skarpt og langtrukkent. Intet hendte. Han fortsatte ned på plenen og begynte å gå rundt huset. Ved peonbedet traff han på Atia.
  "Hei," sa hun. "Du ser så bekymret ut. Noe galt?"
  "Har du sett Labb?" spurte Hemory.
  "Ikke i det siste," svarte Atia usikkert. "Er han ikke i hagen?"
  "Han var," svarte Hemory. "Men nå er han der ikke lenger."
  "Å," sa Atia. "Jeg hørte forresten at han bjeffet på noe for en stund siden. Han hørtes sint ut."
  "Trost, antagelig," sa Hemory og lot blikket gli over omgivelsene igjen. "Men - der er han jo!"
  "Hvor?" spurte Atia og snudde seg. "Å, der ja. Labb!"
  Ved lyden av det korte ropet stoppet den mørkebrune hunden som hadde kommet smygende gjennom hekken, og rettet blikket i den retningen ropet hadde kommet fra.
  "Det var det jeg tenkte, at han ikke var langt unna," bemerket Hemory. "Kom hit, Labb!" ropte han vennlig. Hunden ble stående.
  "Jaså?" sa Hemory og smilte. "Så du vil ikke idag? Trassig, hm?" Han begynte å gå mot hunden med fremstrakte hender. Han var så nær at han hadde begynt å huke seg ned da et skarpt rop fra Atia stanset ham.
  "Hva er det?" spurte han forundret og så seg tilbake. Atia hadde virket så underlig i stemmen...
  "Ikke gjør det!" sa hun i en underlig fremmed tone. "Det er ikke Labb!"
  "Hva er det du fabler om?" spurte Hemory uforstående og strakte seg fram for å klappe hunden på hodet. "Visst er det Labb. Jeg kjenner ham jo på den flekken under halsen. Og han kjenner meg også, ser du vel. Ikke sant, kamerat?"
  Hunden logret ivrig og sendte ham et hengivent blikk.
  "Der kan du se!" ropte Hemory skråsikker. "Og bare for å tilfredsstille deg skal jeg nedlate meg til å se på halsbåndet hans..." Han trakk hunden inntil seg og skjøv de lange nakkehårene vekk fra det slitte lærhalsbåndet. Han fant et blankt skilt med inngraverte bokstaver på det vante stedet.
  "Her ja," sa han. "Her står det LABB. Og her -" Han snudde halsbåndet og fant et skilt til. "- står det SHONES TLF 27 561 1. Er du overbevist nå?"
  "Vel... jo..." svarte Atia nølende. "Men... hvorfor er han så rar?"
  "Rar?" gjentok Hemory og reiste seg. Han gransket hunden, så fra den til Atia og tilbake på hunden. "Det er du som er rar," sa han og smilte. "Kom igjen, Labb, så går vi inn. Kan vel ikke være noe særlig trivelig å være ute i sånt vær..."
  Yrill måtte virkelig ta seg sammen for ikke å glise bredt.

S l u t t   p å   d e l   2


  For så å gjøre et lite forsøk på å forklare den vitsen som er nevnt i fotnote 8, så er Axel Gran en homofil sanger som i tidens løp har skrevet en del sanger om sin og sine likesinnedes situasjon. En LP som en gang kom ut på det obskure (nå nedlagte) "flaggermusikkforlaget" Bat Records, åpner med en håndfull lydopptak fra en informasjonsstand, hvor det viser seg at folk sier mye rart når de står overfor folk som åpenlyst innrømmer at de er "sånn" - et uttrykk Axel (eller hvem det nå er som står nærmest mikofonen) ikke bryr seg noe særlig om, så han prøver å få de som bruker det til å kalle en spade en spade ved å spørre "Hvordan sånn forresten?"