Unni F. Olsen:

I   H U N D E D A G E N E


Innledning

  En gang for diverse år siden (det har begynt å bli noen av dem etter hvert) satt en (den gang) ung amatørforfatter foran sin skrivemaskin og lurte på hva i granskauen han skulle finne på å skrive om. Mens han satt der og lurte, falt hans flakkende blikk på en plakat på motstående vegg. Han betraktet den lenge, og begynte så å skrive. Resultatet av denne iherdige virksomhet ble med tiden denne historien.

  Etter å ha funnet på et fiffig pseudonym som har en viss tilknytning til det historien handler om, begynte forfatteren å legge planer om å utgi historien på eget forlag. Han gikk faktisk så langt som til å sende plakaten til en tegner han kjente for å få denne til å lage sin egen versjon av bildet (dette for å unngå problemer med opphavsretten til originalbildet). Tegneren sendte en tegning, men beholdt plakaten. Siden forsvant også det nye bildet under en flyttesjau, og forfatteren kan dermed ikke forklare utgangspunktet for historien på bedre måte enn å beskrive originalbildet etter hukommelsen. Hvis noen kjenner til denne plakaten og kan få scannet den og ordnet med tillatelse til å spre den sammen med historien, ville det være fint, men man kan vel ikke få alt heller...
  Tenk deg en mørk plass ute i ødemarken et sted. Midt i bildet er et fremmedartet fartøy - en UFO eller "flyvende tallerken" - i ferd med å enten lande eller ta av. Under fartøyet, som befinner seg fire-fem meter over bakken, står en mann med ryggen mot tilskueren omgitt av et intenst lysskjær som synes å strømme ut fra fartøyet over ham. Han holder armene over hodet, sannsynligvis for å skjerme øynene mot de sterke lyset. I forgrunnen kommer en annen mann løpende mot tilskueren med et skrekkslagent ansiktsuttrykk.
  Så langt originalbildet. Det er relativt tydelig at den ene mannen er i ferd med å flykte, mens den andre forsøker å beskytte seg. Men en fin dag fikk jeg en vill idé som førte til at jeg begynte å sette morsomme (?) tekster på de bildene og plakatene jeg hadde rundt omkring på veggene. Da jeg kom til denne plakaten, fant jeg på følgende tekster: Mannen som løper bort tenker "Pokker, nå kommer jeg sikkert for sent til toget!" Mannen under UFOen roper "Martians go home!" Noen i den nederste delen av fartøyet sier "Do you speak English? Sprechen Sie Deutsch? Parlato Italiano?" (eller noe i den dur, spør altså på forskjellige språk om fyren snakket språket). Og noen i den øverste delen av fartøyet ropte "Flytt deg, din idiot! FLYTT DEG!!" (En av de tingene jeg ikke likte med den nye tegningen var for øvrig at tegneren hadde gitt personene uttrykk og kroppsspråk som passet bedre til mine oppdiktede replikker enn til den opprinnelige situasjonen. Dermed ble liksom noe av vitsen borte...)
  Da jeg så bestemte meg for å skrive en fortelling med utgangspunkt i denne plakaten, bestemte jeg meg naturligvis (?) for å gå ut fra at personene sa og tenkte det jeg påsto at de sa og tenkte....


  Innholdet av denne fortellingen er fri diktning og har såvidt forfatteren vet intet, eller svært lite, med virkeligheten å gjøre. Alle personer er oppdiktet på stedet, og enhver likhet med virkelige eller av andre oppdiktede personer er ren flaks.
  Denne fortellingen er skrevet, og må også bare leses, som rent tidsfordriv og er ment hverken som et angrep på eller forsvar for noe som helst.

© copyright 19xx & 1985 Ragnar Fyri og "U. F. Olsen". All rights reserved.


D e l 1

  "Do you speak English?" knitret den metalliske stemmen fra en høyttaler på utsiden av det rødelokserte fartøyet som var i ferd med å lande på tærne til Elbert Katzenjammer. "Sprechen Sie Deutsch? Parlez-vous François?Çu vi parolas Esperanton??"
  Slik fortsatte den "lærde" stemmen å sprake ubesvarte spørsmål mens det runde landingsfartøyet senket seg mot bakken. Den "tekniske" stemmen i underetasjen var atskillig mer jordnær når den brølte mot Elbert noe som i fri oversettelse kan gjengis med: "Flytt deg, din idiot! FLYTT DEG!!"
  Men Elbert hørte ikke på noen av stemmene. Han sto urokkelig og svingte sine knyttede never mot den fremmede farkosten mens han sendte en strøm av fiendtlige slagord og eder opp mot den - uten at det hadde den minste virkning på den automatiske styrecomputeren. Da han omsider forsto at han var i fare og forsøkte å løpe vekk, var det for sent. Han ble trukket inn mot sentrum av det kraftige løftefeltet under den hattformede "kappen" til landeren og presset mot jorden med et trykk på flere tonn. Han rakk såvidt å utstøte et kort skrik før han ble knust og fartøyet landet oppå ham.
  Oppe i åsen stanset Janovitch, som for lengst hadde løpt bort fra landingsplassen for å nå toget, og så seg tilbake. Han kunne skimte de døende stikkflammene fra skipets utstøtningsmunnstykker et øyeblikk før alt ble mørkt, men i det korte øyeblikket terrenget rundt den underlige maskinen var klart opplyst, rakk han å konstatere at Elbert ikke var der. Hva hadde hendt? Og det skriket han nettopp hadde hørt - det var vel ikke...?
  Jo, som leseren vet, så var det akkurat det, men det får ikke Janovitch vite før i siste kapitel. Så da så, som Sleipner sa...
  Janovitch ristet de dystre tankene av seg, kastet et blikk på klokken og løp videre mot jernbanestasjonen nede i dalen på den andre siden.

  Nede på sletten lå det fremmede landingsskipet ganske stille, som en fugl på redet. Men det var ikke noe vordende liv det ruget over - snarere tvert om.
  "Disse idiotiske terranerne," freste kapteinen ergerlig. "At de ikke har forstand på å holde seg unna skipene våre når de er i gang! En skulle ikke tro de hadde evne til å tenke fornuftig! Eller hva, Stjerne?"
  Stjerne, eller astronavigatøren som hans offisielle titel ville vært på vårt språk, ristet betenkt på hodet. Ikke bare av oppgitthet over Elberts dumhet, men også for å riste døsigheten av seg. Han hadde sittet og halvsovet siden landeren dukket inn i Terras atmosfære, for det er som kjent ikke noe behov for astronavigasjon innenfor en planets atmosfære. Den navigasjonsformen hørte hjemme i rommet. Likevel hadde Stjerne blitt sittende ved det kompliserte instrumentbordet sitt i førerkabinen - kanskje av gammel vane, kanskje av latskap. Slikt er aldri godt å vite.
  I etasjen over førerkabinen satt to andre betenkte personer og var heller ikke helt fornøyde med hendelsesforløpet under landingen.
  "Disse terranerne er håpløse," sukket professoren. "De bare løper når vi prøver å kommunisere. Kan det være at løpingen er en spesiell form for kommunikasjon som vi har vanskelig for å fatte?"
  "Neppe," mente assistenten. "Men det var jo bare en av dem som løp? Den andre sto jo og ropte opp mot oss..."
  "På et helt annet språk enn de vi forsøkte oss med," konstaterte professoren dystert. "Hvordan går det, har du funnet ut noe av det?"
  Professoren lente seg fram over bordet og kikket ned på assistentens notatplate, hvor han kunne lese et par ord. "Sa han det?" spurte han. "Eller er du bare forarget over at du ikke finner ut av det?"
  "Han sa det," bekreftet assistenten. "Jeg forstår ikke hva han var så sint for...?"
  "Enkelte terranere blir alltid sinte så snart de får se oss," fastslo professoren. "En helt uforståelig reaksjon. Og andre løper. Like uforståelig."
  "Kan det være," sa assistenten, "at de oppfatter oss som inntrengere med fiendtlige hensikter? Kanskje enkelte terranere har like strenge territoriallover som andre dyrearter, og at vi uten å vite det har brutt disse lovene? Kan det være derfor de er sinte?"
  "Det var en tanke," innrømmet professoren. "Og de som løper - det er kanskje bare flukt... at de oppfatter oss som overlegne erobrere."
  "Altså," konkluderte assistenten, "må vi finne en måte å kontakte dem på uten å... krenke deres territorium, så å si..."
  "Det må vel bety at vi må lande utenfor alle territoriene," mente professoren, "og det kan bli vanskelig. Jeg tror heller at alle territoriene overlapper hverandre..."
  "Så får vi finne et sted hvor det ikke er terranere," foreslo assistenten.
  "Går ikke," innvendte professoren. "Der er det andre dyr. Og dessuten er det jo nettopp terranerne vi søker å få kontakt med!"
  "Jeg mente det ikke akkurat slik," sa assistenten. "Jeg tror det er det at vi kommer så plutselig og ovenfra. Det virker uvant. Kan vi ikke heller prøve å lande på et øde sted og så nærme oss terranerne mer forsiktig, uten å krenke territoriene deres? Vi ser jo at de rett som det er krysser inn på hverandres territorier. Det er et forsøk verdt... å gjøre det på samme måten som de gjør det."
  "Jeg tror ikke det," innvendte professoren. "Slik kan de gjøre det fordi de er terranere. Det har vært forsøkt før, men kontaktfolkenes utseende var tydeligvis en hindring for åpen, uhemmet kontakt."
  "Men kan ikke vi... skifte form?" kom assistenten på.
  "Ikke så drastisk," innvendte professoren. "Det er stor forskjell på oss og terranerne, så det vil ta minst et par omløp å omdanne en av oss, selv til tilnærmet likhet med en terraner. Det er et senere trinn i kontaktplanen, og kommer aldri til å bli godkjent av Regjeringen om ikke vi kan rapportere noe positivt fra denne ekspedisjonen..." Professoren tidde brått og ble sittende og stirre tankefullt på assistenten.
  "Hva er det?" spurte denne da han begynte å bli nervøs av den uoopholdelige stirringen.
  "Reis deg," kommanderte professoren med en underlig tonløshet i stemmen. Assistenten etterkom ordren, og etter å ha gransket ham et par sekunder til fortsatte professoren: "Du har normal kroppsbygning ifølge de siste standarder, ikke sant?"
  "Ved siste halvomløpsmåling hadde jeg en normalitetsfaktor på 93," bekreftet assistenten. "Hvordan det?"
  "Gå ut på gulvet der," sa professoren og trykket inn en knapp på det innholdsrike kontrollpanelet han hadde ved siden av seg. Et sett hvite lysemittere tentes og fylte den delen av rommet han nettopp hadde pekt ut, med et bløtt, spektralriktig lys av den typen som ble kalt "betraktningslys" fordi det hadde samme sammensetning som dagslys og ikke forårsaket optiske illusjoner. Assistenten gikk villig bort i lysrommet og ble stående der og avvente nærmere ordrer.
  Professoren trykket inn et par knapper og fikk så å si umiddelbart slengt en videoplate i hendene av den automatiske arkivcomputeren. Han kastet et blikk på den og sa til assistenten: "Legg deg ned på alle fire!"
  Assistenten sank sammen. Professoren fortsatte å korrigere kroppsstillingen hans mens han stadig sammenlignet med bildet på videoplaten, og assistenten ble stadig mer nysgjerrig. Etter en stund tidde professoren og ble sittende og granske vekselvis bildet og sin uforstående assistent. Et fornøyd smil bredte seg langsomt over det smale ansiktet hans og holdt på å gli utfor kanten.
  "Kan jeg snart reise meg?" spurte assistenten forsiktig. "Jeg holder på å få krampe i leggen!"
  "Vent litt til," sa professoren og smilte bredt. "Vet du hva du ligner når du står slik?"
  "Aner ikke," innrømmet assistenten og forsøkte å forskyve tyngdepunktet sitt et par millimeter for å avverge den kommende krampen han nettopp hadde klaget over.
  "Bortsett fra et pra detaljer," svarte professoren, "som det ikke vil ta mer enn et par sykli (1) å gjøre om, har du en slående likhet med..." Han snudde platen og fortsatte: "...denne!"

  Med et blekt stønn tumlet Janovitch ut av kupéen og snublet bortover den huskende gangen mot enden av vognen, hvor utgangsdøren var plassert. Der ble han stående og vente mens det langstrakte togsettet langsomt fikk mindre hastighet for til slutt å stoppe helt ved en øde, opplyst plattform. Han pleide av og til å hoppe av før toget hadde stoppet helt, men denne kvelden følte han seg ikke helt i form, så det ville være dumt å ta risken. Han kjente sin begrensning.
  Et par minutter senere sto han ensom i stillheten på den lange perrongen og hørte hvordan støyen fra toget langsomt døde hen i det fjerne. Plattformen gikk i motsatt retning av den han hadde steget på toget fra, så han hadde havnet ute i den enden som lå lengst fra nedgangen til tunnellene som førte under skinnene inn til stasjonsbygningen. Det var underlig stille der ute...
  Plutselig ble stillheten splintret av en hvinende lyd fra oven. Han hevet blikket og rakk akkurat å få et glimt av et skarpt lys som fór over himmelen fra den retningen han selv hadde kommet fra og forsvant mot zenit. Kunne det være...?
  "Javisst faen," sa han halvhøyt. "Jeg har jo sett en UFO (2)... Best å ringe til Senteret..."
  Han tumlet mot nedgangen mens han grafset gjennom lommene på jakt etter en brukbar mynt. Han fant den, og i tunnellen mellom de to plattformoppgangene fant han telefonkiosken også. Med lett vibrerende hender løftet han av røret og puttet mynten inn i den kalde sprekken merket INSERT COIN HERE etter å ha lyttet etter summetonen og fått den. Så slo han det nummeret han forlengst hadde lært utenat for sikkerhets skyld. Han hadde funnet en fin måte å huske det på. "When You Sees A Falling Star" var en grei regle for å huske tallene 43 417 4, selv om han måtte jukse litt og si "sees" i stedet for "see", som det jo heter.
  "UFO-Registrerings-Senteret, UFORS," svarte en ivrig stemme langt borte.
  "Mitt navn er Janovitch Kretznihapolyck," begynte Janovitch.
  "Jaha?"
  "For omtrent en time siden..." fortsatte han...

  Høyt over den lille byen hvinte en eiendommelig farkost gjennom atmosfæren på stø kurs opp- og vestover. I et rom i den øvre delen av fartøyet var to personer travelt opptatt med innviklete beregninger. Det ville sikkert tatt flere uker (eller sykli) å regne alt manuelt, men de hadde god hjelp av teoricomputeren, så de ble ferdige i samme øyeblikk som den egentlig tunge, men akkurat da vektløse landeren senket seg mot kontaktplattformen på det enorme moderskipet og ble sittende bom fast mens plattformen senket seg ned i skipets indre.
  "Det skulle gå bra," fastslo professoren mens to skinnende blanke lettmetall-luker lukket seg over det kuppelformede taket på landeren, og plattformen - som fortsatt holdt landeren urokkelig fast - satte seg i vannrett bevegelse i retning mot hangaren. Underveis stoppet den ved en avstigningsplattform hvor besetningen forlot fartøyet og bega seg til det sentrale oppholdsrommet. På veien forela professoren sin idé for de andre.
  "Det er ganske enkelt å få til, og det tar bare to sykli og en halv syklus å gjøre det. Vi har tilstrekkelige ressurser til å gjennomføre det her ombord..."
  "Ja, ja," avbrøt kapteinen. "Alt det der er vel og bra, men har du tillatelse til å gjøre det?"
  "Fra Regjeringen, mener du?"
  "Hvem ellers?"
  "Nei, jeg har ikke det," innrømmet professoren, "men jeg har ikke tenkt å legge det fram for dem heller."
  "HVA?!?"
  "Nettopp," svarte professoren, like rolig som før. "Du vet hvordan de er - de forlanger positivt utfall av ethvert ledd i planen før de tillater det neste leddet. Jeg akter rett og slett å sette i gang dette uten at de får vite om det. Og etterpå - hvis vi da kan fremlegge positive resultater, kan de vel ikke begynne å anklage oss for brudd på regulativene?"
  "Svært så optimistisk du er," bemerket Stjerne skeptisk. "Hva om det går galt?"
  "I så fall får ingen vite om noe," svarte professoren, som om det var den mest selvsagte ting i verden.
  "Nei, den går ikke!" innvendte kapteinen alvorlig. "Hvis du tar iniativ til noe uten tillatelse og mislykkes og tier om det..."
  "Hva da?" spurte professoren.
  "Vel," sa kapteinen langsomt. "I så fall er det min plikt å melde forholdet til ledelsen, og da..."
  "Ser det temmelig svart ut for deg også," innskjøt assistenten. "Dette er ditt skip. Vi kan ikke foreta oss noe uten at du går med på det - og det vet ledelsen."
  "Nettopp derfor," sa kapteinen enda langsommere og med strek under, "kan jeg ikke tillate det."
  Professoren stoppet. Kapteinen stoppet. De ble stående og se hverandre inn i øynene. Alle de andre stoppet. Plutselig stakk professoren hånden i lommen, fisket fram en blank mynt og rakte den fram mot kapteinen med ordene: "Preg eller øye?"
  "Preg," svarte kapteinen automatisk.
  "Øye," sa professoren og kastet mynten opp i luften. Han fanget den opp med høyre hånd og slo den raskt flatt over i venstre. Så løftet han litt på høyre hånd og kikket under den.
  "Øye," konstaterte han. "Er det ikke?" Han viste mynten til alle unntatt kapteinen og stakk den raskt i lommen igjen. Kapteinen begynte på en ilter protest, men ble avbrutt av professoren: "Det var øye. Ikke sant, dere?"
  De andre nikket ivrig. Visst var det øye!
  Kapteinen sto midt blant dem, stirret desperat til alle kanter og oppdaget at han sto alene.
  "Vel vel," sa han oppgitt og trakk på skuldrene. "Jeg gir meg. Gjør som dere vil, men..." Han tidde brått og oppdget at han manglet ord. Han hadde jo aldri hørt fortellingen om Pilatus.

  En halvtime senere befant professoren og assistenten seg i personalarkivrommet, hvor den store arkivcomputeren med fullstendige opplysninger om alle ombord i skipet befant seg.
  "Vi trenger personer med normalitet bortimot 89," fastslo professoren etter et kort blikk på notatplaten han holdt i hånden. "Og avvik i retning E14-01S."
  "Jaha," sa assistenten og tastet inn SOMNOR (3) for somatisk normalitet og 89 for selve faktoren.Tallet 43 dukket opp på monitoren. Assistenten fortsatte med SOMAV (3) og E1401S(Selv en så sofistikert computer som den vi har ågjøre med her, er allergisk mot bindestreker) for avviket. Kort etter vistes følgende tall på monitoren: 3::1::0::0::6:14::ez?? Av hensyn til de som ikke er vant med den slax arkivcomputere skal jeg få bringe en fri oversettelse her: "Jeg (computeren) kjenner til tre personer som passer nøyaktig til spesifikasjonene, en som passer innenfor toleranse A, ingen som passer innenfor B eller C, seks som passer innenfor D og fjorten som passer innenfor E. Ved toleranse F og høyere vet jeg om enda flere. Skal jeg telle dem også?"
  ...Vel, jeg sa en fri oversettelse, ikke sant? La oss komme oss videre i fortellingen, leseren har tross alt betalt for å bli underholdt.
  "Vi kan ikke bruke noen utenfor normal C," fastslo professoren etter å ha gransket sine notater. "Altså kan bare de tre og den ene komme i betraktning. La meg få dem."
  Assistenten krysset fingrene (4) på den ene hånden og trykket inn to taster med den andre, og i løpet av et par sekunder kom fire registreringsplater sprettende ut av computeren og inn i hendene til professoren, som var forberedt og derfor hadde lagt fra seg notatplaten. (Og dermed glemte han den igjen da han forlot rommet. Alle oppdiktede professorer er som kjent distré, samme hvor de kommer fra.)
  "Nå skal vi se," sa han og satte seg på den komfortable benken under vinduet som ga en storslått utsikt over Tellus fra et par tusen mils høyde. Men det var ikke utsikten han ville se. Han satt faktisk med ryggen vendt mot den og bladde i registerplatene.
  "Her er den som har toleranse A," fastslo han etter å ha kastet et blikk på det provisoriske stempelet arkivcomputeren hadde forsynt platen med, og som ville bli fjernet igjen når han returnerte platene til arkivatoren. "Sannelig - det er jo Stjerne!"
  "Stjerne?"
  "Vår Stjerne, ja! Pussig at jeg ikke la merke til det da jeg så ham..."
  "Hva med de tre andre?" spurte assistenten.
  Professoren bladde videre i registerplatene. "De har virkelig samme somdata," fastslo han. "Akkurat det vi trenger. Pussig..." Han snudde platene for å se på persondataene, og da gikk det et lys opp for ham.
  "Aha!" sa han gledelig overrasket. "De er jo trillinger!" I neste øyeblikk sukket han dypt og fortsatte: "Og de har selvfølgelig trillingnavn. Det er vanskelig å tro at det kan finnes overtro i et samfunn som vårt, men faktum er at alle de trillinger jeg kjenner til, har nesten identiske navn som begynner på X, Y og Z."
  "Hva heter disse her, da?" spurte assistenten.
  "Den første heter X-e-r-i-l-l," stavet professoren, "og Tildreth må vite hvordan det uttales! Så kan du jo gjette de to andre."
  "Yrill og Zerill," foreslo assistenten og lot som han var usikker.
  "Helt riktig," fastslo professoren i en ironisk tone og begynte å samle sammen notatene sine. "Hvordan kunne du greie å gjette det?" Han ble alvorlig igjen og sa: "Vel, vi får vel forsøke å finne dem..."

  Janovitch låste opp den trist utseende entrédøren og slepte seg inn i den mørklagte gangen.
  "Pokker," mumlet han ergerlig. "Hvorfor i helvete skal den sparefanatikeren absolutt slukke alt lyset når han går ut?" Før han rakk å tenke nærmere over dette, snublet han over et par tøfler som sto etterlatt midt ute på gulvet.
  "Sparefanatiker," mumlet han sammen med noen mindre pene ord idet han kravlet seg på bena igjen etter et mindre behagelig sammenstøt med panelovnen i hjørnet, "men ikke nøyaktighetsfanatiker! Jeg ville tusen ganger heller bo sammen med en pedant enn med en sånn Skrue-type!" (Vel, han sa det ikke akkurat slik, men om jeg skulle gjengitt hans arge uttalelser ordrett ville jeg utvilsomt ganske snart mottatt en oppfordring om å vaske tastaturet mitt med grønnsåpe.)
  Janovitch famlet seg fram til lysbryteren, og etter å ha vridd den om kunne han skimte alle hindringer klart og sparke dem inn under radiatoren i god tid før han snublet i dem. Dessverre er det ikke alle ting som lar seg sparke vekk så lett, noe som bidrar til å forklare Janovitch's haltende gange da han kom inn i den like mørke stuen og dunket hardt i veggen med albuen for å få den løse kontakten i bryteren til taklampen til å sprette over og få lyset til å flomme ut over rommet. Det lyktes ikke. Han dunket igjen, litt hardere. Da det fremdeles ikke skjedde noe, sparket han voldsomt i kantlisten ved gulvet og vrikket en tå. Deretter hinket han jamrende bort til den motsatte veggen hvor lysbryteren var satt opp den gangen det var utgang der, og etter å ha famlet og dunket litt i mørket fant han noe uventet - en ny bryter.

  Inspektør Kvalmberg våknet med et rykk, ristet på hodet for å klare det en anelse, gned søvnen ut av øynene og konstaterte at det var vakttelefonen som ringte. Etter å ha telt tre signaler mens han lurte på hvorfor i helvete ingen kom og tok telefonen så han kunne sove videre i fred, husket han brått at det var jo han som hadde vakt den kvelden. Han spratt raskt opp fra stolen og kastet seg mot telefonen på den andre siden av rommet. Det hadde sikkert gått bra om ikke skrivebordet hadde stått mellom dem, oversvømmet av forsinkede rapporter og andre papirer. Slik det var, landet han horisontalt på papirene og skled på dem til den andre enden av bordet, hvor han tippet utfor kanten med den gale enden først. Heldigvis hadde han åndsnærværelse nok til å ta seg for med hendene, og dermed stupte han kråke for første gang på tjuetre år og ville utvilsomt ha kommet ned på bena om ikke telefonbordet hadde stått i veien for den buen føttene hans beskrev. Ja, telefonen sto faktisk også midt i veien, og da den ble truffet på en slik brutal måte, vippet røret opp i luften og slo inn i veggen med et smell som traff den oppringende midt i øret så han måtte flytte røret over til den andre siden for å høre noe. Men han gikk ikke glipp av noe. Det tok et helt minutt før inspektør Kvalmberg hadde stablet seg på bena og fått såpass orden i sitt omtumlede hode at han kunne tenke på telefonen. Deretter gikk det enda et par minutter før han fikk igjen pusten og kunne svare:
  "Ha... m... lo?"
  "De... dette er UFORS," stammet en engstelig stemme i den andre enden av tråden, som om dens eier var redd for at det skulle komme flere ubehagelige overraskelser gjennom telefonen.
  "Hæ?" sa Kvalmberg overrasket. Plutselig gikk det et lys opp for ham. "Hvem er bortført?" spurte han med myndig røst.
  "Ingen," svarte den nervøse registervakten, "men det er en som er drept..."
  "Hva?!" brølte Kvalmberg opprørt. "Nå har de gått for langt!"
  "Nei, nei, De misforstår," sa den andre. "Det var et ulykkestilfelle."
  "Å nå," sa Kvalmberg litt roligere idet han fisket til seg to ting fra kaoset på gulvet. En fyllepenn og en blokk med standardskjemaer. Det fantes forskjellige skjemaer som bare hadde det til felles at de hadde lange, innfløkte titler som det tok tid å forstå, så Kvalmberg og hans kolleger hadde gjort kort prosess og forsynt hver blokk med et omslag hvor ett enkelt ord betegnet det tilfellet blokken var laget for. Nå tok Kvalmberg opp en blokk og leste på omslaget: MISTET. Mens han lurte på hvem som hadde mistet blokken - han hadde jo funnet den - slengte han den fra seg og plukket opp en annen som ifølge omslaget var for FILLEBIKKJEr, d.v.s. løshunder på vidvanke eller hva det nå het. Han kastet fra seg den også uten å vite at han snart skulle fåp god bruk for den. På en annen blokk sto det kort og godt HUND, og den var for hunder på vidvanke som ikke var løshunder og eierne ville ha igjen, eller noe sånt. At det samme skjemaet ble brukt også for andre bortløpne kjæledegger og husdyr, hadde lite med saken å gjøre. En gang hadde Kvalmberg brukt skjemaet da en bonde hadde kommet for å etterlyse en ku, og da hadde han snudd omslaget rundt blokken temmelig kjapt for at bonden ikke skulle lese det som sto der...
  Men til saken. Kvalmberg fortsatte å lete etter en blokk med UFO på, men så husket han brått at den han var ute etter, det var jo KADAVER-blokken. (Den var de forresten enda mer forsiktige med å vise omslaget på!) Omsider fant han den. Han la den til rette på bordet, skrudde hetten av fyllepennen og fikk hånden full av blekk. Pennen hadde tydeligvis ikke tålt å bli falt på.
  "Et øyeblikk," sa han, slengte forarget pennen fra seg, tørket av seg blekket på noe som siden viste seg å være et skriv til departementet in triplo, og begynte å grave i papirhaugen etter en brukbar penn.
  Langt om lenge kom han på at han hadde jo en kulepenn i brystlommen. To, til og med. Han nappet dem opp og brukte et halvt minutt på å avgjøre hvilken han skulle bruke. Så tok han den i høyre hånd, kastet den andre i papirkurven som hadde veltet, og satte seg til rette ved telefonbordet med det tause telefonrøret i venstre hånd og pennen svevende over første rubrikk i skjemaet.
  "Jaha," sa han. Etter å ha ventet på svar i tyve sekunder oppdaget han at han holdt røret den gale veien. Han snudde det og gjentok: "Jaha?"
  Det var fortsatt stille. Etter å ha undersøkt og fastslått at støpslet sto i kontakten, at summetonen ikke var der og at strømmen ikke hadde gått, senket han røret og slo mikrofonen hardt i bordplaten et par ganger. Kort etter hørtes igjen den skjelvende stemmen: "Ja?"
  "Har De sovet godt?" spurte Kvalmberg lakonisk. "Noe imot å gi meg et par detaljer om... hm... ulykken?"
  "Javisst," svarte UFO-registratoren. "Jeg fikk en rapport for en stund siden..."
  "Fra hvem?"
  "Eh... (rasling i papir) Janovitch Kretznihapolyck."
  "Hva i he... hm. Stav det, er De snill."
  UFORS-vakten stavet. Kvalmberg skrev. Først senere oppdaget han at han hadde skrevet i rubrikken for åsted.
  "Hvor bor han?" Det ble oppgitt.
  "Telefon?" Det hadde han ikke oppgitt. Kvalmberg ble oppgitt.
  "Neivel, når skjedde det?" Samme kveld, et par minutter før det og det toget gikk fra den og den stasjonen. Kvalmberg slo opp i flyrutetabellen for selskapsreiser til Østen 1963, oppdaget feiltagelsen og fant fram i togrutetabellen. Hvor lenge før toget hadde det vært? Omtrent like lang tid som det tar å løpe en halv kilometer tvers over en ås. Kvalmberg slo opp i en hastighetstabell og delte på 0,5. Så kom han på at det riktige var akkurat omvendt - å dele 0,5 på hastigheten. Vei på fart gir tid. Enkel fjerdeklassepensum. Han trakk tallet han fant, fra tallet i rutetabellen og skrev differansen på skjemaet - for en gangs skyld i riktig rubrikk. Han fikk vite hva som hadde skjedd og med hvem, hvoretter han begynte å fylle ut et nytt skjema. In triplo. Betjenten som hadde med bestilling av kontorrekvisita å gjøre, hadde glemt karbonpapir, så han måtte skrive det samme tre ganger.
  Endelig kom tiden til å alarmere rette vedkommende.

  "Hvordan i Tildreths navn uttaler du navnet ditt?"
  "Erill," syntes professoren den eldste trillingen sa.
  "Stum x?" spurte professoren forundret.
  "Ch som i Bach," forklarte assistenten, som hadde oppfattet den ubetonte skurringen i begynnelsen av navnet. "Terranerne skrive den lyden med x i sitt fonetiske alfabet." (5)
   "Å nå," sa professoren og skrev "cherill" på notatplaten. "Vel, Sherry, du har blitt informert om oppdraget, alle konsekvenser, risikoer og slikt?"
  "Ja," svarte Cherill... unnskyld, Xerill!
  "Og du vet at planen ikke er klarert?" fortsatte professoren.
  "Ja."
  "Og du er villig til å utføre oppdraget slik det er skissert her, uten forandringer?"
  "Ja."
  "Godt," sa professoren og vendte seg til de to andre, som så nøyaktig like ut, bortsett fra den hvite nummerplaten de hadde på uniformsjakkene. Vel, nummerplatene var forsåvidt også like, det var numrene som var forskjellige.
  "La oss ikke kaste bort tiden," sa Yrill. "Jeg svarer det samme som Xerill."
  "Jeg også," sa Zerill raskt. "Det vil si, bortsett fra..."
  "Hva da?" spurte professoren.
  "Jeg... eh... har en liten forandring til planen," forklarte Zerill. "Om... om det er mulig, altså."
  "Hva da?" spurte professoren igjen.
  "Ehm... det... vel," sa Zerill nølende og begynte å anta en rød farge som ikke kledte ham noe særlig. "Kan... kan jeg hviske det til Dem?"
  "Jada," sa professoren imøtekommende og lente seg framover. Zerill bøyde seg fram over ham og hvisket noe inn i øret på ham.
  Professoren smilte bredt og sa: "Det lar seg nok ordne. Og... jeg skal ta meg av det selv, og ingen andre skal få vite det."
  Zerill sukket lettet og forlot rommet sammen med sine to brødre. Eller var det de som forlot rommet sammen med ham? Det var ikke lett å se forskjell på dem bakfra...
  "Så var det du, da," sa professoren og vendte seg mot Stjerne.
  "Hvis dere har bruk for meg," begynte denne. "Jeg mener, med de tre..." Han gjorde en slurvete håndbevegelse mot døren for å vise hvem han mente. Temmelig overflødig, som assistenten senere bemerket - det var jo ingen andre tre i denne saken.
  "Det har vi alltid," bekreftet professoren i en tone som hadde passet ypperlig til et velment Hjertelig Velkommen Hit Og Lat Som Du Er Hjemme, men det var ikke det han sa. Stjerne hadde jo vært ombord på skipet siden det forlot hjemplanéten, så det ville virket temmelig sært å ønske ham velkommen så sent. Selv om han både var det, og hadde gjort sitt beste for å late som han var hjemme. "Jo flere, jo bedre," fortsatte professoren etter at fortelleren hadde vendt tilbake fra sidesporet. "Jeg skulle gjerne oversvømt planéten med kopier, men vi har hverken nok passende individer eller tilstrekkelige ressurser til så mange forvandlinger. Du har ingen endringer? Godt. Da kan du også gå til biometerrommet sammen med trillingene..."

  Vekkerklokken ringte merkelig lenge den morgenen, syntes Janovitch. Først etter et minutt gikk det opp for ham at det var dørklokken som hadde avløst vekkeruhyret. Langsomt tøflet han ut i entréen for å åpne døren for hvem det nå var. Først da han hadde hånden på den femte låsen kom han på at han var nok litt sparsomt påkledt, og han avbrøt opplåsingen for å finne noe å ha utenpå. Han grep inn under hattehyllen og fikk tak i noe som senere viste seg å være en tykk pelsfrakk med ulveskinnskanter, så han hadde altså ikke feber likevel, som han begynte å tro før han oppdaget hva han hadde på seg et par minutter senere.
  Han fortsatte å låse opp, og et par minutter senere gled døren opp. Først da kom han på at han jo ikke visste hvem som sto utenfor, og at det nok ikke var så mange som var våkne på den tiden av døgnet, og enda færre som ville bry seg om annet enn sine egne saker om nå...
  Den ubehagelige tankerekken ble avbrutt ved tilsynekomsten av et ytterst sympatisk utsende ansikt utenfor døren. Det var ikke selve ansiktet som beroliget Janovitch, men det som var oven- og nedenfor. En politiuniform. Etter å ha sett nærmere på den tidlige gjesten, syntes Janovitch at han i den grad så ut som den typen de bruker til å meddele nære slektningers tragiske bortgang, at han begynte å tenke over hvem av hans nærmeste som hadde vært syk den siste tiden eller kunne tenkes å ha falt for morderhånd eller kommet ut for et ulykkestilfelle.
  "Janovitch Kretznihapolyck?" spurte den sympatiske.
  "Ja," bekreftet Janovitch. Hvordan hadde det seg at det aldri hendte at noen i dette sprø landet tok feil av navnet hans, egentlig?
  "Jeg kommer for å stille Dem noen spørsmål," begynte den uniformerte, "angående en ulykke hvor en viss..." Han trakk et sammenfoldet skjema opp av lommen, så på det, snudde det rundt og fortsatte etter å ha lest en linje: "En viss Elbert Katzenjammer var innblandet. Og en... hm... en UFO."
  Da husket Janovitch. "Ja," sa han dystert. "Det var en tragisk hendelse... Det virker kanskje litt sprøtt, men jeg tenkte ikke så nøye gjennom det før senere. At det var... at det var det som skjedde, mener jeg. Jeg liksom bare registrerte. Var på vei til toget, skjønner De, så... Jeg var liksom litt... fraværende akkurat da. Falt meg ikke inn å varsle dere heller. Var det UFORS som ringte?"
  "Vet ikke," svarte den oppgitte forhøreren og la i tankene til et par bemerkninger om pratesyke vitner. "Hør, jeg ville altså stille et par spørsmål, og jeg må be Dem svare kort og greit og ikke ta med noe overflødig. Greit?"
  "Greit," svarte Janovitch og følte seg en smule krenket. "Eh... kom inn. Det er vel litt mye til at vi kan stå her og prate... hm... og så kunne det jo komme noen. All verdens..."
  "De var altså sammen med Katzenjammer igår kveld?" avbrøt politibetjenten (for det var det han var) bestemt. Han virket ikke særlig sympatisk lenger.
  "Ja."
  "Dere var alene der ute... i den dalen som vi har fått oppgitt... beliggenheten til?"
  "Ja... nåja, ikke helt alene, forresten. Jeg kan jo ikke garantere for hele dalen, men akkurat der vi var, var det ikke noen..."
  Betjenten sukket dypt og begynte å bla i et tidsskrift som lå på bordet.

  Konturregistrereren trakk seg langsomt tilbake til utgangsposisjonen, og det skarpe registerlyset ble dempet idet Zerill reiste seg fra den såkalte konturbenken og klatret ned på gulvet.
  "Det var det," fastslo professoren og tok ut registerdisketten fra innleseren etter å ha slått av et par brytere. "Det skulle vel ikke være nødvendig å måle de to andre, vel? De er jo like alle tre. Da er det din tur, Stjerne." Mens professoren plasserte en ny "blank" diskett i innleseren klatret Stjerne opp på konturbenken og la seg ned.
  "Bare slapp helt av nå," sa professoren og trykket inn et par knapper. Idet det skarpe lyset tentes igjen og konturregistrereren la ut på en ny vandring gjennom den programmerte banen, vendte professoren seg mot assistenten og rakte han Zerills diskett idet han sa: "Sett denne i teoricomputeren og start bearbeidingen etter primærdirektivet."
  "Skulle ikke jeg..." innskjøt Zerill, men ble selv avbrutt.
  "Jovisst," svarte professoren," men først er det tabellene for Sherry og Yrill som skal utarbeides. Sekundærdirektivet for dine tabeller skal jeg ta meg av selv."
  "Åja, det var sant," husket Zerill. Han gikk tilbake til den skjermete benken og satte seg for å vente.
  Da assistenten og teoricomputeren var ferdige med det første tabellsettet, var også konturregistrereren ferdig med å avlese Stjernes kropp og trakk seg tilbake til utgangsposisjonen mens registerlysemitterne sluknet igjen. Professoren tok ut den andre disketten og byttet den ut mot den første, som altså sto i teoricomputeren.
  "Vi tar denne også med det samme vi har det korrekte direktivet der inne (6)," sa han. "Etterpå skal jeg forandre litt på direktivet og utarbeide tabellene for Zerill."
  "Godt," sa Zerill idet assistenten begynte å trykke på knapper igjen, og teoricomputeren våknet til ny aktivitet. Professoren tok opp tabellplaten som computeren hadde spyttet ut, og begynte å studere de viktigste detaljene.

S l u t t   p å   d e l   1